ANMELDELSE: Emilia, Vaudeville Theatre London ✭✭✭✭✭

Mark Ludmon anmelder Morgan Lloyd Malcolms Emilia, som nå spilles på Vaudeville Theatre i London.

Clare Perkins, Saffron Coomber og Adele Leonce i Emilia. Foto: Helen Murray Emilia

Vaudeville Theatre, London

Fem stjerner

Bestill billetter Trenger verden virkelig nok en mann som skriver om Emilia, Morgan Lloyd Malcolms fengslende historie om en eksepsjonell farget kvinne som kjemper for å bli hørt i 1500-tallets patriarkalske samfunn? Etter overflyttingen fra The Globe til West End forrige uke, har oppsetningen blitt hyllet av kritikerne – men 400 år senere er smaksherskerne fortsatt overveiende hvite menn (som meg selv). Bortsett fra The Stage og Daily Telegraph har riksavisene – som så ofte er tilfelle – kun presentert et mannlig perspektiv på forestillingen. Dette er spesielt grelt siden dette er et stykke om kvinner som finner sin egen stemme utenfor menns kontroll og tillatelse. Men jeg ble så overveldet av den opprinnelige oppsetningen på The Globe i august i fjor, at jeg var ivrig etter å se hvordan dette sprudlende, instinktive ropet om endring ville tåle de mindre rammene på Vaudeville Theatre.

Flyttingen fra utendørsscenen med plass til 1 400 mennesker til et innendørsteater med 690 seter har på ingen måte svekket forestillingens kraft. Faktisk gir det en ekstra slagkraft å høre den dynamiske, helkvinnelige besetningen på 16 personer fremføre stykket i et rom som i fjor huset Oscar Wildes dannede vittigheter. Hovedpersonen selv er en så mektig kraft at hun krever tre skuespillere: Clare Perkins er tilbake som den eldre Emilia, mens Saffron Coomber og Adelle Leonce tar over som hennes yngre selv – en trio av imponerende prestasjoner. Som støttende søstre forteller de sin historie, basert på de mangelfulle historiske beretningene om Emilia Bassano Lanier, som ifølge enkelte teorier var den «mørke damen» og musen i noen av Shakespeares sonetter. Lloyd Malcolm har på kløktig vis tatt det lille man vet om den virkelige Emilia, som for det meste er sett gjennom menns penner og blikk, og fylt inn tomrommene for å forestille seg kampene til en selvstendig kvinnelig poet på slutten av 1500- og begynnelsen av 1600-tallet. Selv om stykket er forankret i fortiden, har det stor resonans og relevans for kvinner i det 21. århundre, preget av feminisme og #MeToo-bevegelsen.

Ensembler i Emilia. Foto: Helen Murray

Will Shakespeare dukker opp som Emilias venn og elsker, igjen briljant spilt av Charity Wakefield med bart og selvsikker holdning. Han fremstår først som hennes allierte, men mener til syvende og sist at hans største hyllest til hennes talent er å utgi hennes ord og ideer for å være sine egne. Emilias sanne allierte er kvinnene rundt henne, og stykket feirer styrken i søsterskapet. Med de fleste skuespillerne i flere roller, er Sarah Seggari sjarmerende morsom som den unge Lady Cordelia, mens Nadia Albina er steinhard men sårbar som Lady Katherine Howard. Hint av machismo kommer fra Jackie Clune som den giftige Lord Thomas Howard, Carolyn Pickles som Emilias første elsker, Lord Henry Carey, og Amanda Wilkin som hennes herlig gretne, homofile ektemann, Alphonso.

Regissør Nicole Charles leder et helkvinnelig kreativt team som har fått selskap av komponist Luisa Gerstein og lyddesigner Emma Laxton. Sammen skaper de et lydbilde som blander tradisjonelle instrumenter med moderne effekter, supplert med sanger som trekker veksler på ensemblets felles vokalkraft. Scenograf Joanna Scotcher bringer elementer fra The Globe inn i Vaudeville med en fleksibel halvsirkel av tretrapper og rammer, nå med lysdesign av Zoe Spurr som tilfører en intensitet som matcher det høyspente dramaet. Akkurat som stykket hyller kollektiv handling, samarbeider skuespillere og kreative for å belyse et liv som i stor grad er tapt for historien. De snakker ikke bare for Emilia, men for alle hvis stemme har blitt brakt til taushet eller ignorert av samfunnets dominerende krefter. Siden hver forestilling så langt har fått det hovedsakelig kvinnelige publikummet til å reise seg i stående ovasjoner, trenger ikke Emilia min tilbakemelding – men i sitt nye hjem fortsetter den å være en myndiggjørende kampsak som brøler av sinne og smerte.

Spilles til 15. juni 2019

BESTILL BILLETTER TIL EMILIA PÅ VAUDEVILLE THEATRE