ANMELDELSE: Eventide, Arcola Theatre Studio 2 ✭✭✭

Hasan Dixon og James Doherty i Eventide. Foto: Mark Douet. Eventide

Arcola Theatre, Studio 2

25.09.2015

3 stjerner

Kjøp billetter I en nylig anmeldelse av And Then Come the Nightjars på Theatre 503 bemerket jeg hvor få nye teaterstykker som handler om livet på den engelske landsbygda. Det gleder meg derfor å kunne rapportere at Barney Norris’ nye stykke på Arcola tilbyr friske betraktninger over disse temaene, og spesielt vanskelighetene med å tilpasse seg endring og tap i en verden der kontinuitet og tradisjon er nøkkelen. Norris er ingen fremmed i dette landskapet. Hans utmerkede debutstykke, Visitors, som ble satt opp på Bush Theatre i fjor, utspilte seg også i et ruralt miljø. Mye av den stillferdige, skarpsynte og meditative melankolien som preget den studien av et ekteskap i alderdommen, er også her til stede og fungerer svært godt. Studiogalleriet på Arcola er fylt med terrassebord og benker fra en pub, The White Horse. Det er trangt om plassen, og publikum sitter tett på begivenhetene. Dette danner rammen for en serie samtaler mellom stykkets tre karakterer: John, den middelaldrende pubverten (James Doherty), hans venn Mark (Hasan Dixon), som er en altmuligmann, og den omreisende kirkeorganisten Liz (Ellie Piercy).

De tre karakterene har minst to fellestrekk – de har alle blitt merket av tapet av en man var glad i, og alle ønsker å holde livet sitt i den samme vante duren. John vil beholde puben til tross for sviktende omsetning og økende gjeld; Mark er tilfreds med en rutine av småreparasjoner for å betale leien, og Liz finner mening i å spille til gudstjenester som en flukt fra jobben som musikklærer i nærmeste storby. Rytmene på landsbygda ses på som verdifulle i seg selv, men også som en slags lindring eller forsvar mot akkumulert smerte og skår i gleden fra tidligere forhold og livets små og store slag.

James Doherty i Eventide. Foto: Mark Douet

Under samtalene deres ligger det et tydelig budskap om at kirke, pub og lokalsamfunn fortsatt spiller viktige roller i den moderne verden som tidløse symboler på verdi, som mennesker som har gått seg bort i sitt eget privatliv kan identifisere seg med. Innenfor denne trygge kokongen av arvet mening kan man finne et rom for restitusjon og gjenoppbygging av identitet. Deri ligger den varige verdien av et bygdeliv som ikke lenger er en økonomisk selvfølge.

Men slik skal det ikke gå.

Når det gjelder selve handlingen, skjer det ikke stort. Men under praten og mimringen om svunne tider er en endring på vei som hverken kan stanses eller reverseres. John er for dypt begravd i gjeld og alkohol til å redde puben, og alt tyder på at den fellesskapsfølelsen han la til rette for der, ikke vil overleve uten ham. Ikke minst fordi en kjede tar over puben, og det store herregårdshuset som pleide å være sentrum i landsbysamfunnet nå eies av en eiendomsutvikler som har solgt unna jorda. Liz kommer stadig sjeldnere til landsbyen etter hvert som oppdragene i kirken tørker inn og bryllup og begravelser flyttes andre steder. Mark finner heller ikke fast arbeid og lurer på hvordan han skal få endene til å møtes, og om svaret kanskje er å reise bort. Symboler og institusjoner er i endring og mister sin kraft til å knytte individer sammen; de er ikke lenger i stand til å definere og forme lokalsamfunnet.

Selv om helhetsbildet er dystert, er det ikke bare snakk om fortvilelse. Hver av karakterene finner en ny indre styrke mot slutten av stykket som gir nye muligheter for å utvikle talenter de ikke visste de hadde. Det er snarere landsbyen enn karakterene som sitter igjen med en usikker fremtid.

Regissør Alice Hamilton setter et rolig tempo for handlingen – vi blir trukket inn i stykket på en snikende måte fremfor gjennom kinetisk dynamikk eller dramatisk bevegelse. Norris skriver veldig troverdig, naturalistisk dialog som fylles ut på utmerket vis av skuespillerne. Det er også noen fint utformede monologer som varierer tempoet. Pausen kommer litt bardust på og ga meg et sterkt inntrykk av at stykket ville fungert bedre som en sammenhengende forestilling uten å bryte den delikate stemningen. Det ville også ha vært mindre behov for det lite troverdige vendepunktet i forholdet mellom John og Liz rett før pausen, som føles like malplassert som den melodramatiske avslutningen på en føljetongroman fra viktoriatiden.

Skuespillet er for det meste svært effektivt. Disse rollene er gaver til karakterdrama med fantasi, og hver av de medvirkende leverer en gjennomført tolkning der kroppsspråket harmonerer med stemmebruken. Dohertys utadvendte selvsikkerhet skjuler en god porsjon smerte og indre uro, noe som er svært gripende når det kommer til overflaten. Hasan klarer å formidle mye undertrykt sinne og frustrasjon. Karakteren hans er ikke følelsesmessig uttrykksfull før sent i stykket, men teknisk sett gjør han en strålende jobb med å overbevise oss om at tausheten og passiviteten hans ikke er tom, men skjuler mye. Piercys kantete og keitete bevegelser forteller oss, lenge før plottet gjør det, at hun kjemper for å overvinne en indre smerte som truer med å overvelde henne.

Hasan Dixon og James Doherty i Eventide. Foto: Mark Douet.

I andre akt er det noen følelsesutbrudd som virker litt i overkant, men dette skyldes også at det er en rekke mindre overbevisende utviklingstrekk i karakterenes liv som ikke har den samme tonen og tyngden som de treffsikre scenene tidlig i stykket. Selv om man ikke forventer at alle løse tråder skal samles perfekt, føles ikke karakterenes endepunkt helt i samsvar med retningen de tidligere scenene pekte mot.

Jeg tror hovedproblemet ligger hos karakteren Liz, som i for stor del av handlingen ender opp som en tålmodig, passiv lytter til de to mennenes sorg. Når hennes egen karakter tegnes tydeligere mot slutten, er det for sent, og rollen forblir underutviklet sammenlignet med de to andre. En rebalansering av stykket, eller kanskje introduksjonen av en annen kvinnelig karakter, kunne ha løst dette problemet.

Dette er en lun og lavmælt samling refleksjoner over hvor hardt livet på landet kan være, og hvor langt unna det som regel er den idylliske pastoralen vi ofte ser for oss. Forekomsten av depresjon og selvmord er høyere i rurale strøk enn i byene i Storbritannia, og på sin lavmælte måte gir dette stykket verdifull og edruelig innsikt for oss som bor i byer om hvordan og hvorfor det er slik.

Eventide spilles på Arcola Theatre frem til 17. oktober 2015