ANMELDELSE: Great Britain, Lyttleton Theatre ✭✭

Billie Piper i National Theatres oppsetning av Great Britain. Foto: Johan Persson Great Britain Lyttleton Theatre 4. august 2014 2 stjerner

Great Britain, som nå spilles på Lyttleton Theatre på National Theatre før den snart flyttes til West End, er et mangehodet satirisk beist fra Richard Beans penn. Regissert av Sir Nicholas Hytner, er dette en tre timer lang vandring gjennom det endeløse etterspillet av Leveson-høringen. Stykket søker å kaste et humoristisk lys over handlingene til politikere, politi og presse (med et og annet nikk til den gamle komedietraven; den pedofile presten), samtidig som det stiller spørsmål ved den fjerde P-en i rommet – publikum (The Public).

Og som de fleste slike vandringer, er den ikke særlig morsom.

Det er mye å se og tenke over, men stien virker så opptrådt (blant annet gjennom den virkelige debatten om regulering av pressen, de eviglange rettssakene om telefonhacking, og borgervernskampanjer mot tidligere stjerner anklaget for utukt) at det hviler et evig preg av déjà-vu over det hele. Det er det samme gamle; en blanding av visne blomster, råttent treverk og bær – noen modne, andre umodne. En sjelden gang piler en hare forbi, og i svært få tilfeller dukker det opp en overraskende blomst eller et syn som er uventet, perfekt formet og nesten pustberøvende.

Oliver Chris er den overraskende blomsten i dette ensemblet – hans opptreden treffer blink. Han besitter en finjustert humoristisk teft og portretterer politifullmektig Donald Doyle Davidson som den perfekte kombinasjonen av det absurde og det dødsens alvorlige. Det er nettopp hans evne til å mestre denne dualiteten som belyser svakhetene i de andre rolltolkningene.

Dette skyldes i stor grad regivalgene. Spillestilen er ikke konsekvent – her er det både gasspedalen i bånn med outrerte imitasjoner av virkeligheten som minner mer om pantomime enn stilig komedie (Robert Glenisters glupske og onde redaktør Wilson Tikkel, eller Billie Pipers skruppelløse og rovlystne nyhetssjef Paige, en karakter som kunne vært selve definisjonen på begrepet «over-the-top»), og farse (Aaron Neils tørre, dødsalvorlige politimester som er totalt urealistisk men spilt rett frem for maksimal humor: "Et spor er det eneste jeg ikke har"). Vi ser også innslag av tørrvittig situasjonskomedie (Rupert Vansittarts konservative statsminister, Ian Hallards lugubre Jimmy The Bins eller Joseph Wilkins' bedratte cricketspiller). Koruna Stamell er egentlig den eneste som følger Chris' ledelse; hennes innsats som en smart, slepen og overraskende dyktig advokat er en av de virkelige, uventede gledene på denne turen.

Fordi det mangler en sammenhengende helhetlig stil, blir publikum sittende usikre på hva de egentlig ser på og hvorfor. Det er synd, for her er det så mange gode skuespillere – ensemblet er enormt – og hvis de hadde blitt styrt i én retning, kunne resultatet ha blitt et helt annet.

Piper er strålende som avisverdenens Cruella de Vil – men hvor mye mer interessant og urovekkende kunne ikke Beans stykke vært om hun hadde blitt spilt med mer sårbarhet, og med en overbevisning om at det hun gjorde var for fellesskapets beste, i stedet for bare for egen ambisjon? Hva om Glenisters avskyelige sjefredaktør hadde vært en gammel traver i faget, overrumplet av moderne teknologi og behovet for å konkurrere med internett, en som følte seg fanget og tvunget til å handle som han gjorde?

Eller hva om hver eneste karakter hadde vært skrevet og spilt i enten pantomime-stil eller med «deadpan»-alvor? Helhetseffekten ville umiddelbart vært mer interessant. Og resultatet ville uunngåelig vært morsommere.

I stedet kastes omtrent alle tenkelige komiske stilarter opp i samme gryte og kjemper om oppmerksomheten i Beans boblende lapskaus av sosiale temaer. Resultatet blir svettere og kjedeligere enn det burde vært.

Tim Hatleys scenografi er utmerket og fanger følelsen av en travel redaksjon så vel som diverse andre steder, inkludert The Ivy (ganske humoristisk løst). Det hele ser strålende ut, virkelig strålende.

Moderne politisk satireselskap er sjeldne, men den nylige suksessen med King Charles III viste hvilke muligheter formen byr på. Der var alle i samme båt og tilnærmet seg teksten på omtrent samme måte. Beans forsøk er ikke i samme divisjon som Charles III, men med noen omskrivinger, mer prøvetid og en tydeligere regi, kunne dette blitt en reell mulighet for teatret til å bidra i debatten om pressefrihet, fremfor bare å være en vandring gjennom ulike komiske stilarter.