ANMELDELSE: Guys And Dolls, Savoy Theatre ✭✭✭✭✭

David Haig og stjernelaget i Guys And Dolls. Foto: Paul Coltas Guys and Dolls

Savoy Theatre

7. januar

5 stjerner

Kjøp billetter og informasjon om turné

Guys and Dolls blir ofte hyllet som en klassiker og figurerer jevnlig på lister over tidenes beste musikaler. Richard Eyres feirede West End-produksjon omtales gjerne i ærbødige toner, mens den mislykkede Broadway-nyoppsetningen i 2009 ble sett på som teaterverdenens svar på å bomme på åpent mål.

Heldigvis ligger denne overføringen fra Chichester til Savoy Theatre mye nærmere førstnevnte. Her vekkes komedien og sjarmen som gjør samarbeidet mellom Swerling, Burrows og Loesser så høyt elsket, til live. Karakterene er generelt godt utformet, og stykkets mange vitser og vendinger utnyttes til sitt fulle potensial.

Småkjeltringen og levemannen Nathan Detroit begynner å gå tom for alternativer for sitt etterlengtede terningspill. Han trenger 1000 dollar for å leie et lokale, og vedder med den kule Sky Masterson om at Sky ikke klarer å få den dydige misjonæren Sarah med på en date til Havana. Tross noe motstand klarer Sky å sikre daten, mot at han tar med en gruppe av sine tvilsomme venner til misjonen hennes. Samtidig maser Nathans forlovede gjennom mange år, Adelaide, stadig på at han må bli lovlydig og gifte seg med henne.

Siubhan Harrison og Jamie Parker i Guys And Dolls. Foto: Paul Coltas

Selv om deler av historien lett kunne føltes litt utdatert (Sarahs edle «Save a Soul»-misjon ga nok opp håpet for mange år siden), viser denne produksjonen at fortellingen ikke har mistet noe av sin opprinnelige gnist og sjarme. Et av de mest livlige publikummene jeg har opplevd på lenge jublet for hver vits og var i ekstase da teppet falt.

Frank Loessers partitur og tekster er fremdeles guddommelige; nesten hver sang er en ekte klassiker, og musikken er i trygge hender takket være Gareth Valentines musikalske ledelse og Larry Blanks orkestrering. Det virker som om den har fått en tøffere blåser-makeover, noe som fungerer glimrende. Det gjør Havana-scenen enda mer utagerende og bygger opp spenningen under den utmerket iscenesatte «Luck Be a Lady».

Jamie Parker stjeler showet som den elegante Sky Masterson, en karakter som må være upåklagelig uanfektet og sjarmerende, men samtidig vise et snev av sårbarhet og ensomhet. Parker kanaliserer ånden fra Sinatra med sin fløyelsmyke stemme og gjør sin Sky både likandes og troverdig. Det har vært et mysterium hvorfor Parker ikke har vært mer profilert med tanke på hans imponerende merittliste; med den ferske rollen som Harry Potter i Teaterstykket The Cursed Child, er dette fortjent i ferd med å endre seg.

Sophie Thompsons tolkning av Miss Adelaide har splittet meningene, men jeg lærte å elske den – i likhet med publikum, som ga henne kveldens største applaus. Dette er ikke en karakterisering som kan beskyldes for å være underspilt – hennes Adelaide er hyperaktiv og hysterisk, og hun leverer de komiske replikkene med knivskarp timing og fysisk komedie. Jeg håper imidlertid at understudiene hennes er klare, for den ekstremt rustne aksenten hennes må slite voldsomt på stemmebåndene!

Sophie Thompson og the Hot Box Girls. Foto: Paul Coltas.

David Haig er antakeligvis den beste i Storbritannia på å spille kuet og nedslått, så han var et perfekt valg for rollen som Nathan Detroit. Hans Nathan er mer godlynt enn de fleste, men prestasjonen blir ikke dårligere av den grunn; det var herlig å se en gammel traver kose seg så mye på scenen. Siubahn Harrisons Sarah var godt spilt, men stemmen hennes virket å mangle den nødvendige styrken i noen av numrene hennes.

Blant birollene fant vi de mest imponerende prestasjonene i den fornøyelige duoen Gavin Spokes (Nicely Nicely Johnson) og Ian Hughes (Benny Southstreet). De hadde en strålende kjemi og scenene deres sammen var alltid stor underholdning; deres klovneaktige gjengivelse av stykkets tittelnummer var et av kveldens mange høydepunkter. Nic Greenshields var også svært fornøyelig som den fryktinngytende Big Jule, som har noen av manusets morsomste replikker.

Det som løfter forestillingen over mange lignende nyoppsetninger, var styrken i koreografien – et gnistrende samarbeid mellom Andrew Wright og den kubanske ballettstjernen Carlos Acosta. Guys and Dolls byr på luksusen av flere lange instrumentalpartier, og disse brukes mesterlig til elektrifiserende koreografi; man kan tydelig se Acostas innflytelse i Havana-dansesekvensen, som sprudler av latinamerikansk energi.

Ensemblet i Guys and Dolls. Foto: Paul Coltas

Mine favoritteksempler inkluderte både det sublime og det latterlige. Den ballettaktige koreografien til det avgjørende terningspillet i kloakken var fengslende og perfekt utført. I kontrast var de bevisst harde og grove bevegelsene til showjentene i Hotbox utrolig morsomme, spesielt under «A Bushel and a Peck».

Iwan Harries' kostymer treffer den rette tonen – stilfulle og fargerike uten å bli for grelle. Scenografien til Peter McKintosh er funksjonell og bevisst strømlinjeformet, med tanke på at forestillingen (og scenen) snart skal ut på veien som en del av en norgesturné.

I en kald og regntung januar fungerer denne nye oppsetningen av Guys and Dolls som en etterlengtet vitamininnsprøytning av energi, glede og moro. Dette er en forestilling som garantert vil la deg gå ut med et smil om munnen eller nynnende på de fengende sangene – se den mens du kan!

DET ER NETTOPP ANNONSERT AT GUYS AND DOLLS FLYTTES TIL PHOENIX THEATRE. Guys And Dolls spilles på Savoy Theatre fram til 12. mars 2016 Finn ut mer om turnéen til Guys And Dolls.