ANMELDELSE: Hatched 'N' Dispatched, Park 90 ✭✭✭✭

Foto: Philip Lyons Hatched 'N' Dispatched

Park 90 Theatre, Finsbury

02/09/15

4 stjerner

Dette nye stykket av Michael Kirk og Gemma Page har sitt utspring i Kirks barndomsminner fra Derby på terskelen til 1960-tallet. Vi befinner oss i randsonen av store sosiale omveltninger, men har ennå ikke nådd Philip Larkins kjente startpunkt «mellom slutten på Chatterley-forbudet og Beatles' første LP». Selv om det vi er vitne til her på mange måter er en ren komedie krydret med fartsfylte farsestrek, finnes det en understrøm av alvor, til og med mørke, som intensiveres utover kvelden. Mot slutten sitter man med følelsen av at humoren i stor grad er en forsvarsmekanisme mot de kvelende sosiale rammene av kjønnsstereotypier og nedarvede fordommer.

Theatre 90 er rigget som arena-teater, eller snarere «i kvadrat». Vi befinner oss i en nokså traust og småslitt stue fra 1950-tallet, med møbler preget av tidens tann og to faste holdepunkter – barskapet og en ny platespiller – begge plassert i hvert sitt hjørne blant publikum. Dramaet utspiller seg i sanntid, med én pause. Vi følger utviklingen, eller rettere sagt forfallet, i et selskap som er organisert for å markere to begivenheter – en begravelse og en dåp.

Hjemmet tilhører den bleke og lavmælte Irene (Wendy Morgan) og datteren hennes Susan (Diana Vickers). Det er Irenes ektemann, Arthur, som brått har gått bort, men det virker som han har forlatt livet på samme beskjedne og umerkverdige måte som han levde det. Til tross for at hans lune portrett overvåker det hele, må han dele rampelyset med feiringen av en ny «klekking». Irenes dominerende søster, Dorothy (Wendi Peters), har bestemt at begravelsen og minnestunden skal slås sammen med dåpsfesten for hennes nyeste barnebarn, Clifford. De voksne samles tilsynelatende for å forberede mat og drikke til en større gruppe venner og naboer, men i takt med at alkoholen flyter, lettes det på lokket til en ulmende gryte av familieintriger og spenninger. Mye av det som følger er svært morsomt, men det er som regel en brodd i hver vits. Dette er ikke uskyldig moro.

Foto: Philip Lyons Det er mange synlige inspirasjonskilder i dette stykket, men det klarer å integrere dem alle med letthet. Det skylder mye til de britiske såpeoperaene fra Midt-England og Nord-England som vi alle kjenner så godt. Her finnes det ingen karakterer som ikke får en eller annen form for avsløring knyttet til seg. Stort sett er dette elegant gjort, selv om jeg følte at det dramatiske tempoet falt litt etter pausen da vi virket å jobbe oss gjennom karakterenes forhistorie på en noe mekanisk måte. Men det finnes også eldre dramatiske forbilder her. Jeg merket for eksempel det fjerne nærværet av J.B. Priestleys When We Are Married i konsekvensene – både frigjørende og destabiliserende – av å oppdage at relasjoner kanskje ikke er så fastlåste som de ser ut til. Og etter hvert som tonen mørknet, plukket jeg også opp mer enn et hint av Distant Voices, Still Lives. Det er mye undertrykt smerte og fysisk vold (som senere bryter ut i det åpne), for det meste begått av mennene mot kvinnene. Drikking og festing både nrer og tilslører problemene, slik at det mot slutten fortsatt er mulig for den umulige matriarken Dorothy å konstatere at det bare er et tilfelle av at «alle familier har sine oppturer og nedturer». Men under overflaten er dette essensielt en historie om udugelige menn som indirekte styres av svært dyktige kvinner som nektes reell plass i arbeidsliv og lederroller. Det er denne sosiale dynamikken som skaper det monsteret Dorothy er, hun som hele handlingen og resten av ensemblet roterer rundt.

Det er sjelden man ser en produksjon så «skjerpet» på et så tidlig stadium. Manuset er treffsikkert og kvikt, scenografi, rekvisitter, lys og kostymer er i perfekt harmoni, og skuespillerprestasjonene har et fokus, komisk timing og naturlig flyt man vanligvis ikke forventer rett etter premieren. Men ser man på erfaringen dette ensemblet har fra TV og teater, er det kanskje mindre overraskende. Her er flere kjente ansikter fra britiske såper, og de fleste andre har en rekke roller fra Londons scener og regionteatre bak seg. Akkurat som stykket er velskrevet, holder produksjonsverdiene høy kvalitet. Enhver anmelder ville utvilsomt vurdert denne forestillingen som en svært underholdende og solid kveld på teateret. De herdede kritikerne på pressevisningen lo i hvert fall mye mer enn normalt.

Men hjertet i denne kvelden ligger i de gjennomarbeidede detaljene i skuespillet. Den største gleden med forestillingen er kanskje ikke den brautende humoren eller tristheten og det bortkastede livet bak karakterene, men den enkle gleden av å se et strålende ensemble spille hverandre gode og generere enorm komisk energi uten å miste muligheten til å utvikle individuell sårbarhet og karakterdetaljer.

Foto: Philip Lyons

Wendi Peters dominerer totalt i hovedrollen. Det var mer enn et snev av Hyacinth Bucket i hennes absurde sosiale ambisjoner, men man fikk også en følelse av hvor mye skarpere og kraftfullere hun var enn resten av familien – og hvordan all deres sosiale fremgang dermed var hennes fortjeneste, til tross for de menneskelige kostnadene. Som ektemannen Teddy har Kevin McGowan en nokså utakknemlig rolle, men han utnytter de øyeblikkene han får svært godt. Likeledes har James Wrighton, som sønnen Kenneth, den vanskelige oppgaven med å formidle en indre konflikt mellom ønsket om å fremstå som en alfahann og det faktum at han fortsatt er en mammagutt. Han balanserte hårfint mellom elegant sjarm og et sinne like under overflaten. Men for meg var Matthew Fraser Holland, som den plagede og kuede svigersønnen Ollie, det sterkeste kortet blant mennene. Han skapte mye fin komikk hver gang han var på scenen, og formidlet karakterens anstendighet og sårbarhet på en autentisk måte. Det var et fint trekk i manuset, og nydelig spilt, da muligheten til endelig å sette den tyranniske Dorothy på plass falt på ham.

Noe av det mest fornøyelige med kvelden var samspillet mellom kvinnene; enten det var i solidaritet eller konflikt, var det en fleksibilitet og naturlighet som var svært tiltalende i de mange scenene der kvinnene var samlet. Danielle Flett som Corinne, Kenneths London-fødte kone, viste både styrke i møte med Peters, men også en skjørhet og manglende selvtillit i sin tvetydige posisjon i familien. Som Dorothys datter, Madeleine, gir Vicky Binns kvelden en start som virkelig vekker publikum, og hun får deretter det meste ut av en underkommunisert, men alltid tilstedeværende rolle. Noe av det mest finstemte skuespillet kommer fra Wendy Morgan, som må spille annenfiolin til søsteren sin store deler av kvelden, men som gir klart svar på tiltale når det trengs – det samme gjør hennes tøffe datter, som mot slutten av stykket ser ut til å være den som vil gjøre det mest definitive opprøret mot slektens fordommer.

Dette stykket kan sees på som en lettbent og frekk farse eller som noe mer uventet melankolsk; uansett er det en tvers igjennom fengslende kveld hvor man virkelig ikke merker at tiden går.

Hatched 'N' Dispatched spilles frem til 26. september 2016