ANMELDELSE: Honeymoon In Vegas In Concert, London Palladium ✭✭✭✭

Honeymoon In Vegas

London Palladium

Søndag 12. mars 2017

4 stjerner

Hvis noen kveld noensinne burde vært en fullkommen 5-stjerners suksess, så var det denne! Jason Robert Brown, komponist og tekstforfatter bak dette mest vidunderlig sprudlende, optimistiske og sexy partituret han har skrevet, fløy inn fra New York for å dirigere det strålende London Musical Theatre Orchestra og en scene fylt med West End-talenter i en feilfri perle av en konsertforestilling av hele showet: dets europeiske premiere. Og hvilken bedre ramme for en slik begivenhet enn søndag kveld på det staselige Palladium, stappfullt til randen av et entusiastisk og lydhørt publikum.

Opprinnelig skrevet for 14 instrumenter i vakre arrangementer av en rekke Broadway-storheter – Don Sebesky, Larry Blank, Charlie Rosen og JRB selv – har Simon Nathan, kyndig assistert av Tom Kelly, mesterlig utvidet arbeidet deres til LMTO-bandets 30 stemmer. Han har bevart alle de fine detaljene fra Broadway-versjonen, og briljant balansert de større kreftene for å gi dem en virkelig majestetisk effekt. JRB dirigerte resultatet med åpenbar glede, tydelig begeistret over kraften og presisjonen i den magiske musikkmaskinen han hadde til rådighet, og inspirerte dem til å levere på sitt aller øverste nivå. Helt fra de første tonene i den forrykende overtyren, var det klart at dette ville bli en kveld ingen tilstede noen gang ville glemme.

Selv før noen av skuespillerne stemte i, ble vi også oppmerksomme på andre spillere i dette praktfulle spillet: mirakelet som var Mike Robertsons lysdesign – et overdådig festmåltid av skiftende mønstre og tettheter – og Avgoustas Psillas' lyddesign som opprettholdt en krystallklar tydelighet i alt unntatt de travleste øyeblikkene med orkestertrøkk.

Men da stemmene satte inn, var fortryllelsen total. Arthur Darvill, i hovedrollen som Jack Singer, satte tonen umiddelbart med sitt inngangsnummer, 'I Love Betsy', og bekreftet sin posisjon som en av de ledende musikaler-tenorene i sin generasjon. Dette ble elegant fulgt opp av Rosemary Ashes skinnende operatiske 'Never Get Married', som den jødiske mareritt-moren fra det hinsidige, som vender tilbake i et tilbakeblikk for å hjemsøke sitt engstelige barn. Og så kompletterte vi den hjemlige trioen med Samantha Barks' praktfullt kontrasterte 'Anywhere But Here' som den intelligente og følsomme vordende ektefellen, Betsy. Akkurat da vi trodde ting ikke kunne bli bedre, ble de det: Simon Lipkin dundret inn på scenen og feide oss av banen med sitt visittkort av en loungesanger-låt, 'When You Say Vegas' (for en fryd det var å høre stemmen hans i full utfoldelse, der den hevet seg over og ledet bandets fulle tyngde, mens han fremdeles beholdt tekstens intime lekenhet dansende i luften).

Deretter dukker stykkets skurk opp, Maxwell Caulfield som Mr. Korman, for å levere et glimrende parodi-nummer, 'Out of the Sun', før han lanserer handlingens store hindring for de unge elskende: det private pokerspillet som vil fange stakkars Jack i sin egen felle, og tilsynelatende knuse sjansene for at de endelig skal få gjennomført bryllupet de har utsatt så lenge... og, selvfølgelig, bryllupsreisen tittelen henviser til. Og med det var eksposisjonen fullført. Så langt ut i showet virket det utenkelig at et så sterkt verk, som debuterte på Broadway så nylig som i 2015, ikke fremdeles skulle spilles der, eller kjempe mot andre høyprofilerte amerikanske nykommere om en plass på et av hovedstadens gjeveste teatre.

Det er her en konsertversjon og en sceneproduksjon skiller seg fra hverandre: det var enkelt, deilig enkelt, i Palladium å konsentrere seg om forestillingens musikalske underverker, og ikke vie for mye oppmerksomhet til det som skjedde i manuset. Og det var like greit. Librettoen, basert på Andrew Bergmans opprinnelige filmmanus, fletter sammen historietrådene skissert ovenfor til en i utgangspunktet svært tiltalende snor. Men så, én etter én, lar Bergman trådene falle, helt til svært få er igjen. For å dekke over fraværet deres, griper han etter andre tråder, som – tilfeldigvis – allerede er strikket inn i andre historier. Dette er litt forvirrende; likevel gjør han det med en slik overbevisning og gir oss så interessante komplikasjoner at vi mer eller mindre er klare for å bli med på hans nye historie. Det bygger seg raskt opp til en gripende finale i første akt, og vi gisper over det vanskelige problemet manuset nå har kokt sammen for oss, og ser frem til å gå ut i baren i pausen for å prøve å pønske ut hva som vil skje videre.

Og så er det ingen pause. Stykket fortsetter. Vi forstår ikke hvorfor. Vi snubler videre inn i det som ser ut til å være en andre akt. Den bygger opp til nok en cliffhanger, og – selv om den ikke er like fengslende som den første – blir vi med på det. Og når teppet faktisk faller for første akt, rusler vi ut i baren og lurer på hvorfor vi nettopp har fått servert to avslutninger på første akt, og hvorfor den andre var så forholdsvis kraftløs.

Halvveis ut i stykket vet vi heller ikke om showet er hans historie, eller hennes, eller skurkens, eller morens, eller noen andre sin. Publikum vet rett og slett ikke hvilken narrativ de skal følge eller hva de skal tro, og dette – må man anta – er mer eller mindre det som felte showet da det dukket opp på Broadway. To måneder med forhåndsvisninger (ja, du leste riktig) var ikke nok til å gjøre teamet oppmerksom på at manusforfatterens bok rett og slett ikke henger sammen. Det store synd og skam er at hvis Bergman bare hadde holdt seg til utgangspunktet han skaper så godt i begynnelsen, ville showet sannsynligvis fremdeles gått i New York, vært på turné over hele Amerika, og antagelig gjort seg klar for premiere i London. Musikken fortjener virkelig en slik suksess.

Uansett, vi kommer tilbake i andre del og lurer på om de vil finne en måte å løse floken fra første akt på. Det gjør de ikke. De pøser på med en mengde nye hendelser og karakterer, inkludert det praktfulle koret av fallskjermhoppende Elviser, men de får aldri tilbake kontrollen over monsteret de har skapt. Men det får så være. Musikk og tekst forblir forestillingens store stolthet – med unntak av den fullstendig overflødige og avsporende 'Airport Song' (som høres ut som den faktisk er stjålet fra en planlagt musikal av 'Up In The Air', noe jeg er villig til å vedde nesten like mye penger som Jack Silver på at den er).

Karakterene har det tøffere. Samantha Barks gjorde alt hun kunne for at vi skulle fortsette å se Betsy i det samme lovende lyset hun først ble presentert i, men ingenting kunne skjule det faktum at hun ender opp – som alle kvinnelige hovedroller i JRB-show – som nok en svekling. Hun tror på hver eneste tomme løgn en mann forteller henne og kaster seg etter en slik løgner, selv når han beviselig bare – ikke – er – verdt – det. Det beste hun kan håpe på i dette showet, er å dingle mellom som en jojo mellom den spilleavhengige, forpliktelsesfobiske og veike mammadalten Jack og hans selvutnevnte nemesis, Mr. Korman. Den andre store kvinnerollen her er hans dominerende tyrann av en død mor, som ligner mistenkelig på gode gamle Mrs. Bates, den avdøde innehaveren av et visst motell i 'Psycho'. Andre akt gir oss en pågående vamp av en drosjesjåfør, dyktig tolket av Maisey Bawden, men hennes rolle er lite mer enn nok et lureri. En annen birolle er den falske Korman-svigerdatteren, som viser seg å være – den ultimate krenkelse – en skuespillerinne, som tjener mer på å lure godtroende ofre enn hun noen gang kan gjennom lovlig utøvelse av sitt yrke. Dette er ikke en vakker verden. Dette er strengt tatt ikke musikal-komediens verden.

Tenk nå over dette: i USA, hvilket kjønn kjøper 70 % av alle teaterbilletter? Svaret er: ikke menn. Et annet spørsmål: hvilket kjønn kjøper overveldende mange flere musikaler-billetter? Svaret er igjen: ikke menn. Er det da egentlig noe rart at JRB-show sliter med å trekke et publikum? Kvinner er rett og slett for smarte til å finne seg i hans form for kvinnefiendtlig søppel. Og teaterledelsen her hjemme vet det. Så, inntil han klarer å kvitte seg med de mer ubehagelige elementene i manusene sine, forventer jeg ikke at det vil bli et overskudd av showene hans på Londons scener. Det er en skrikende skam. Musikken hans – og de smarte, vakre tekstene – fortjener ærlig talt en mye bedre skjebne enn det. Og i kveld beviste nettopp det. Så det holder. I spar. Og ruter. Og kløver. Og hjerter. Masse hjerter, i musikken og tekstene. Vær så snill, gi oss manus som står i stil med de praktfulle sangene. JRBs musikk ville sjarmert det hardeste hjerte; hvis bare den kunne endre hans eget. Da han, midt i tre stående kveldens bifall ved slutten av denne uforglemmelige konserten, satte seg ved flygelet og spilte musikken sin slik bare han kan, minnet han oss alle på hvilken stor musiker han er. Hvis han bare hadde historier å fortelle som ytet menneskeligheten, skjønnheten og varmen i hans musikalske sjel rettferdighet. Da ville han fått fem stjerner.

FINN UT MER OM LONDON MUSICAL THEATRE ORCHESTRA