ANMELDELSE: Hope, Jerwood Theatre Downstairs ✭✭

Hope

Jerwood Theatre Downstairs, Royal Court

9. desember 2014

2 stjerner

Et medlem av kommunestyret snakker med en av sine velgere på et fast møte. Velgeren, Laura, er en munter ung kvinne med Downs syndrom som prøver å få mest mulig ut av livet. Hun bor hjemme og elsker det. Men hun vil ikke være sammen med foreldrene sine 24 timer i døgnet. Som hun selv sier: hvem ville vel det? Med brutal ærlighet, men uten å dømme, forteller hun om hvordan hun ble dårlig behandlet av sjefen på McDonalds-restauranten der hun en gang jobbet. Mens hun setter ord på ydmykelsen hun opplevde, ser man med all tydelighet hvor avgjørende dagsenteret er for livskvaliteten hennes. Et fristed fra fellen hun lever i; en felle samfunnet har lagt. Et sted hvor hun kan slippe ut angst og spenninger, le og slappe av.

Hvordan kan noen rettskaffen del av myndighetene nekte å finansiere et slikt dagsenter?

Lauras frykt – muligheten for at dagsenteret legges ned – er et av kjernetemaene i Jack Thornes nye stykke, Hope. John Tiffanys urpremiere spilles nå på Royal Court. Det er et så dagsaktuelt og politisk stykke som man kan tenke seg, med fokus på effektene av regjeringens innsparingspolitikk, det upålitelige kaoset og dobbeltspillet som preger de store politiske partiene, og den bitre sannheten om at lobbyvirksomhet er vår tids politiske kreftsvulst.

Men bortsett fra Lauras gripende skjebne, er dette et stykke som føles mer som en politisk debatt enn en personlig fortelling. Ingen av hovedkarakterene har noe særlig varme, i hvert fall slik de spilles her, så det er vanskelig å engasjere seg i deres maktkamp og politiske spill. Som min ledsager så klokt sa det: «Dette kan jeg se på nyhetene hvilken som helst dag i uken».

Nettopp.

Selv om dette ikke er dokumentarteater, har det en følelse av «et utsnitt av virkeligheten»; men – og dette er det essensielle – det mangler teatralitet og visjon. Spørsmålet er om det er teksten eller regien som har skylden.

Scenen med Laura og et par andre øyeblikk – som varaordførerens klønete prat med sønnen om sex og internettvaner, eller elskerinnens nattlige samtale med sin gretne far – antyder en ærlighet hos Thorne som viser at han forstår kunsten å skrive for teater. Thorne har tross alt et solid rykte som dramatiker.

Men størstedelen av stykket er enten banalt eller overlesset med saksinformasjon. Partiene handler mer om politiske stereotyper og detaljerte diskusjoner om partipolitikk, budsjetthensyn, press fra media og interessegrupper, og umuligheten i å gjøre alle til lags samtidig.

Mot slutten virker budskapet rett og slett å være at alle må prøve å utgjøre en forskjell, og at det å mislykkes med å skape endring må aksepteres som en del av den politiske prosessen – et slags hjul av dårlig karma.

Problemene med den tørre og distanserte teksten blir bare forsterket av rollebesetningen og regien. Dette er spesielt merkelig gitt John Tiffanys suksess med å gjøre vanskelige tekster tilgjengelige og trollbindende, som for eksempel i La den rette komme inn eller Glassmenasjeriet.

Tom Scutts scenografi er absolutt en del av problemet; ikke fordi den er dårlig håndverk, men fordi den aldri lar stykkets hjerte (hvis det finnes) slippe til. Den kveler enhver mulighet for varme. I stedet for å flytte seg mellom ulike steder – fra hjem til park eller soverom – er scenen en tro kopi av interiøret i et rådhus. Det er tregulv, en scene i den ene enden for taler, og den typen identitetsløse møbler man forbinder med offentlig forvaltning. Dette fungerer for så vidt for å understreke at alt som skjer i stykket er rammet inn av kommunens makt over karakterenes liv. Det gir til og med assosiasjoner til et slags politisk dukketeater, en kommentar til det politiske spillets idioti der partene bare prøver å slå hverandre til underkastelse.

Men baksiden er at scenografien fjerner all intimitet i scenene som ikke foregår på rådhuset. Det er for eksempel umulig å la seg rive med av en scene mellom to elskere i en seng, når sengen bare er antydet på et rådhusgulv, på samme måte som man ville gjort i et privat soverom. Rammene reduserer evnen til innlevelse og antyder en spenning som føles falsk – de hadde jo tross alt ikke sex på gulvet i kantina på rådhuset.

Skuespillet hjelper heller ikke nevneverdig.

Selv om det er mye å beundre i Jo Eastwoods herlige Laura, Tom Georgesons gretne, marihuanarøykende George og Tommy Knights direkte og veslevoksne Jake, klarer ikke resten av ensemblet (med ett unntak) å heve seg over nivået til rene pappfigurer.

Stella Gonets Thatcher-aktige og grovmunnede politiske leder; Paul Higgins’ kjedelige Mark, som er både en dårlig far og en dårlig varaordfører; Julie, Georges forvirrede elskerinne; Christine Entwisles sinte med engasjerte ekskone Gina – alle disse karakterene har omtrent karismaen og kompleksiteten til et kaldt pølsebrød. Ingen av dem er tiltalende, og det er genuint umulig å bry seg om hva som skjer med dem.

Bare Rudi Dharmalingam, i rollen som den frimodige og taktiske politikeren Sarwan, klarer balansegangen mellom manus og menneske – han er den eneste hovedkarakteren som føles mer enn endimensjonal.

Politiske teaterstykker er viktige, selv de som er så deprimerende og kliniske som Thornes forsøk her. Men det er avgjørende at dramatikere og regissører husker å faktisk lage teater av politikken. Det er selve stykket som skal fange publikums samvittighet.