ANMELDELSE: I Do! I Do!, Upstairs At The Gatehouse ✭✭✭

Ray Rackham anmelder Tom Jones og Harvey Schmidts musikal I Do! I Do!, som nå spilles på Upstairs At The Gatehouse.

I Do! I Do! Upstairs at the Gatehouse

3 stjerner

BESTILL BILLETTER

«Marriage is a very good thing, though it’s far from easy» – slik synger Agnes og Michael i den sjeldne oppsetningen av Harvey Schmidt og Tom Jones-musikalen I DO! I DO!, som hadde premiere i går kveld på Upstairs at the Gatehouse. Å skrive godt om ekteskap er langt fra enkelt, og I DO! I DO! treffer ikke alltid målet. Kanskje grunnen til at stykket sjeldent settes opp er at den magien som ga Mary Martin og Robert Preston en suksess i 1961, nå – selv med et revidert manus – fremstår som tynn, datert og banal. Det er likevel mye å feire i produsent Joseph Hodges' dyktig regisserte produksjon; spesielt de nyanserte rollene til Gemma Maclean som Agnes og Ben Morris som Michael, samt det virtuose akkompagnementet til kapellmester Henry Brennan, som får et enslig piano og litt perkusjon til å høres ut som et kammerorkester.

Vi følger ett par gjennom femti år av livet, fra de gifter seg i starten av forestillingen til de – noe overraskende – fortsatt holder sammen når teppet faller. Det er bryllup, fødsler, en utenomektenskapelig affære, forsoninger, karriereutfordringer og eksistensielle kriser. Så langt, så likt COMPANY, og her ligger problemet; i motsetning til Sondheim og Furths mesterverk fra 1970 som ble modernisert for det nye årtusenet, fremstår I DO! I DO! som et museumsobjekt fra før den seksuelle revolusjonen. Den undersøker forhold uten å virkelig utforske det faktum at to mennesker som bor sammen uunngåelig vil oppleve konflikter. Faktisk, i de øyeblikkene hvor ting kunne blitt interessante, virker det som om musikalen nesten rømmer fra seg selv; som om Schmidt og Jones var klar over ekteskapslykkens mørkere sider, men ikke hadde tid eller energi til å håndtere det før pause eller teppefall.

Der I DO! I DO! virkelig glitrer, er i Hodges og teamets arbeid med å skape en proff og kvikk produksjon som er selvsikker, melodiøs og morsom. Humor er nøkkelen her, og når stykket tar for seg ekteskapets komiske særegenheter, tar det virkelig av. Åpningssekvensen i andre akt, hvor foreldrene diskuterer hvordan de skal håndtere et uregjerlig barn, er en ren fryd; velregissert fysisk komedie med strålende timing fra hovedrollene og et treffsikkert manus.

En musikal med kun to skuespillere står eller faller på talentet på scenen, og I DO! I DO! kunne ikke ha håpet på et bedre par. Spesielt Maclean får vist at hun er en komplett scenekunstner (en vakkert danset «Flaming Agnes» matcher hennes komiske sans og strålende vokal), mens Morris er på sitt beste når han forsiktig parodierer den medfødte pompositeten til den privilegerte mannen. Dette gjør at dagens publikum ikke misliker karakteren så mye som de kanskje burde i første akt, og ender opp med å le med ham i andre akt. Begge synger praktfullt, eier scenen og vinner publikums hjerter.

Finstemte prestasjoner, trygg regi og ambisiøs musikalsk ledelse løfter denne søte, men daterte forestillingen, som byr på mye glede.

Spilles til 16. november – Upstairs at the Gatehouse