ANMELDELSE: The Importance of Being Earnest, Harold Pinter Theatre (0 stjerner)

Hvem er Ernest. Foto: Tristram Kenton Hvem er Ernest Harold Pinter Theatre 19. juli 2014 0 stjerner På Harold Pinter Theatre spilles det nå et stykke, unnfanget og regissert av Lucy Bailey, med god hjelp fra scenograf William Dudley og dramatiker Simon Brett, som utgir seg for å være Oscar Wildes Hvem er Ernest (The Importance of Being Earnest).

Det er det ikke.

Faktisk er det omtrent så langt unna Wildes perfekte og absurde mesterverk som Adolf Hitler er fra Nelson Mandela.

Folk som har kjøpt billetter i den tro at de skal få oppleve Wildes praktfulle, trivielle komedie for alvorlige mennesker, bør kreve pengene tilbake. Bailey har nemlig ikke engang forsøkt å regissere det stykket. Å tilskrive det som skjer på scenen ved Harold Pinter Theatre til Wilde, er å føre publikum bak lyset – dette er ikke Hvem er Ernest.

Det er et dumt og innholdsløst stykke om en gruppe aldrende amatørskuespillere som øver på Wildes store klassiker. Som konsept er ordet «elendig» ikke dekkende nok.

I programmet siteres Bailey og Dudley på at de har hentet inspirasjon fra, av alle ting, Tom Stoppards storslåtte Arcadia:

«I Arcadia er det to adskilte verdener i ett og samme uforandrede hus, separert av et gap på nesten 200 år. Begge okkuperer scenen, uvitende om hverandres tilstedeværelse. Vi husker det som så flytende og briljant utført – måten én generasjon dukket opp akkurat idet den andre forlot scenen. Det var veldig rørende, og vi håper å oppnå noe lignende når vi flytter handlingen fra 2014 tilbake til 1895».

Dette er så gjennomført dumt at det nesten er ufattelig. Dumt, ufattelig plagiat.

Arcadia ble skrevet spesifikt for at ett hus skulle deles av to adskilte grupper, hvorav den ene – forskerne – hele tiden var bevisste på og tenkte på den andre gruppen fra Lord Byrons samtid.

Wilde skrev et stykke om fiktive karakterer. Bailey og Dudley har skapt et stykke og en scenografi med sine egne karakterer – en gruppe amatører som øver på Wildes stykke. Det er ikke to adskilte grupper på samme sett: det er én gruppe på ett sett som gjør to forskjellige ting. Det har ingenting med Arcadia å gjøre, og det er absurd å antyde noe annet i et spedt forsøk på å låne litt respektabilitet fra Stoppard.

Den begavede Michael Frayn har allerede levert et komisk mesterverk om hvordan kaoset bak scenen kan påvirke teateret. Det heter Noises Off (Panikk i kulissene). Simon Bretts tarvelige og totalt umorsomme svada her utgjør ingen trussel for Frayns ettermæle.

Så – det er ikke Wilde, ikke Stoppard og ikke Frayn.

Det er bare søppel. Som utgir seg for å være Hvem er Ernest.

I tillegg er det aldersdiskriminerende og fryktelig nedlatende overfor de mange, mange flinke folkene som gjør en strålende innsats i amatørteater.

Bailey burde rett og slett latt ensemblet gjøre jobben sin og spille rollene Wilde skrev. Som Judi Dench beviste så uanstrengt i En midtsommernattsdrøm ved Rose Kingston, betyr ikke alder nødvendigvis at en skuespiller er utelukket fra å spille en rolle som vanligvis spilles av yngre personer.

Det finnes spor av kvalitet i flere av prestasjonene, men fordi de må spille amatører som spiller de Wildeske karakterene, får publikum aldri se karakterene slik de er ment. Amatør-karakterene står i veien.

Siân Phillips kunne ha vært en strålende Lady Bracknell, og det samme kunne Cherie Lunghi. Lunghi kunne vært en fabelaktig Gwendolyn, men ikke når hun må styre med det tøyset Bailey har pålagt henne som den tidligere National Theatre-skuespilleren Maria. Både Nigel Havers (Algernon) og Martin Jarvis (Jack) kunne ha fungert om de bare fikk spille Wilde, og det samme gjelder Niall Buggy (Canon Chasuble) og Rosalind Ayres (Miss Prism). De andre... ikke fullt så mye.

Men dette er ikke Wilde – og det er definitivt ikke Hvem er Ernest.

Mer presist kunne det blitt kalt «Earnestly Trying To Be Important» eller «Hvem er Ernest under prøver med Bunbury-ensemblet».

Publikum bør kreve pengene tilbake.

For Lucy Bailey har stått ansvarlig for et svindelnummer – dette er ikke Wildes stykke, og det utgir seg heller ikke for å være det når du først sitter der i det dyre setet ditt.

Men for å lokke deg til å betale for billetten, maskerer det seg som Wildes vidunderlig vittige og praktisk talt perfekte lystspill.

Det er en total skam.

Bestill billetter til Hvem er Ernest