ANMELDELSE: In The Heights, King's Cross Theatre ✭✭✭✭✭

Ensemblet i In The Heights. Foto: Johan Persson In The Heights

King’s Cross Theatre

15.10.2015

5 stjerner

Bestill billetter Da Duke Ellington og Billy Strayhorn oppfordret oss til å 'ta A-toget', var det Harlem de så for seg som destinasjon. Det var det hippeste nabolaget på Øvre Manhattan den gangen. Det er et tegn på hvor mye tidene har forandret seg at når man først får et glimt av scenografien i In the Heights, trenger ikke utgangen fra A-togets undergrunnsstasjon noen forklaring. Den er den naturlige inngangsporten til det latinamerikanske miljøet i Washington Heights, den nye, boblende kulturelle smeltedigelen som er så minneverdig fanget her i Lin-Manuel Mirandas pulserende fusjon av latin-pop, salsa og hip-hop. Forestillingen ankommer ferdig hyllet med priser. Den vant flere Tony-priser da den åpnet på Broadway i 2008, og var også en kjempesuksess på Southwark Playhouse i fjor (en del av spillestedets nylige rekke med velvalgte suksessproduksjoner). Nå flyttes den til et mye større rom med nesten hele ensemblet og det kreative teamet intakt. Hvordan klarer den seg på den enorme, tennisbane-store scenen i King’s Cross Theatre? Hvor sterkt skinner den uten den dominerende og multitalentfulle tilstedeværelsen til Miranda selv, som nå nyter stor suksess med Hamilton på Broadway?

Dette showet er sterkt på karakterer, men tynt på handling. Det skjer ikke så mye i manuset til Quiara Alegría Hudes: det finnes spor av West Side Story i konflikten mellom eldre og yngre generasjoner, men uten den vedvarende interne konflikten i miljøet, og alle karakterene står overfor trusselen om utkastelse fra barrioen idet gentrifiseringen begynner. Sommervarmen dirrer, et strømbrudd skaper kaos, og avskjeder og nye begynnelser vurderes. Men karakterene er allerede fullvoksne og rikt varierte, med stort rom for kreativ komisk interaksjon, friksjoner, jakten på drømmer, nye karrierer og romantiske løsninger.

Sam Mackay som Usnavi i In The Heights. Foto: Johan Persson

Usnavi (Sam Mackay), som driver den lokale nabolagsbutikken, er for godhjertet til å tjene gode penger og drømmer om enten å vende tilbake til Den dominikanske republikk eller å bli sammen med den tilsynelatende uoppnåelige Vanessa (Jade Ewen), som ikke får lån til leiligheten i sentrum hun lengter etter. Frisørsalongen hvor hun jobber står i fare for å bli lagt ned, selv om de først må komme seg forbi sjefen, den livlige Daniela (Victoria Hamilton-Barritt). Taxitjenesten ved siden av, Rosario’s, drevet av Kevin (David Bedella) og hans kone Camila (Josie Benson), er også økonomisk usikker, til tross for innsatsen til den ambisiøse sentralbordoperatøren Benny (Joe Aaron Reid) og suksessen til den flinke datteren Nina (Lily Frazer), som har forlatt området for å studere ved Stanford. Community-bestemoren Abuela Claudia (Eve Polycarpou) våker godslig over det hele.

Scenografien speiler karakterene, med butikken og Claudias leilighet og balkong som dominerer den ene enden av scenen, og frisørsalongen og drosjekontoret i den andre. Karakterer uten fast tilholdssted – Sonny (Cleve September), Usnavis fetter, en grafittikunstner (Antione Murray-Straughan), en piragua-selger (Vas Constanti) og et kor av naboer vandrer imellom. Bak en skjerm på den ene siden sitter det kjappe, messingpregede og sylskarpe orkesteret, ledet av Phil Cornwell, med Gavin Malletts trompet som svever uanstrengt høyt når det trengs. Det er et dusin numre i hver akt med en flytende overgang mellom dialog, rap-tekster og fullt orkestrerte partier, enten det er solo, duett eller ensemble. Jeg nevner alle disse lagene først for å gi et riss av kvelden, men også for å understreke hvordan suksessen til en musikal som denne avhenger av så mange sammensatte deler og bidrag fremfor bare én enkeltperson. Tiden er forbi da publikum skulle gå hjem med noen få minneverdige låter som det eneste minnet fra kvelden. I stedet får vi den helhetlige opplevelsen av et show som ikke lenger kan plukkes fra hverandre i enkeltdeler. Slik sett er In the Heights en enorm suksess, både teknisk og kunstnerisk. Da jeg så meg rundt på det hovedsakelig unge publikummet, som smilte og trampet takten til den nådeløse beaten, den akrobatiske koreografien og de blendende vittige rap-tekstene, fikk jeg en klar følelse av at det er her musikalteaterets frontlinje ligger nå, og vil bli værende i lang tid. Som et tydelig tegn på et generasjonsskifte er det kanskje betegnende at Miranda nylig også har samarbeidet med Sondheim og Laurents om en spanskspråklig versjon av West Side Story.

Når standarden er så høy blant utøvere og kreative, og når helheten er så avhengig av kollektiv prestasjon, føles det nesten urettferdig å trekke frem enkeltpersoner, så det som følger her er rett og slett et lite utvalg av mine egne subjektive høydepunkter.

Vi må starte med bevegelsene og dansen, som er totalt absorberende gjennom hele forestillingen takket være den svært erfarne koreografen Drew McOnie. Enten øyet hviler på enkeltpersoner eller sveiper over ensemblet, er det ingen svake ledd; her er det så mye detaljert fantasi og fysisk overskudd i sving. Jeg ble spesielt imponert over måten to flyttbare brannstiger ble tatt i bruk for å gi både høyde og dybde i folkemengdescenene.

Det er vanskelig å overvurdere bragden det er å formidle så mange ord så tydelig, intelligent og med helt troverdige aksenter. I visshet om at de har en historie å fortelle og perler av onelinere som skal frem, har sangerne klart en vellykket balansegang mellom rappens maskingevær-tempo og en tydelighet som er oppløftende å høre på, spesielt fra de mest erfarne utøverne som Sam Mackay og Joe Aaron Reid. Men det finnes også roligere partier som tvinger frem beundring.

Sam Mackay og ensemblet i In The Heights. Foto: Johan Persson

Kostymene, designet av Gabriella Slade, er et fargesprakende fyrverkeri av primærfarger og 'bling' som får det meste annet til å se blekt ut i sammenligning. Det er noen spektakulære og freidige lyseffekter fra Howard Hudson – for eksempel kaffekopper som lyser i mørket, og et spesielt øyeblikk med mørklegging som bare ble lyst opp av dusinvis av mobiltelefoner som beveget seg i takt. Regissør Luke Sheppard holder drivet oppe på elegant vis og sørger for at de fulle ressursene i dette store rommet blir utnyttet til det fulle. Min eneste innvending er at første halvdel føles litt for lang med sine syttifem minutter. Det er ikke nødvendig å kutte noen av sangene, da alle forsvarer sin plass, men litt skjønnsmessig trimming av repetisjoner kunne vært en fordel.

Som nevnt er ikke sangene ment å stå ut som enkeltelementer mer enn helhetsopplevelsen, men ett øyeblikk som stoppet forestillingen med applaus i andre akt, var Josie Bensons kraftfulle fremførelse av «Enough» – et sterkt øyeblikk av selvhevdelse og nektelse av å bli oversett som fortjente sin spesielle plass i kveldsprogrammet.

Kort sagt er dette en forestilling som fortjener alt skrytet den har fått, og som bør få spille lenge både på King’s Cross Theatre og på enda større scener i West End. Da jeg dro til Coliseum kvelden etter for å se en opera, kunne jeg ikke la være å tenke på hvor vellykket dette showet ville vært for å fylle de to tusen seks hundre setene der med entusiastisk ungdom, der hvor ENO for tiden sliter. Når skal London endelig klare å koble de riktige lokalene med de riktige sjangrene og gjøre Coliseum til hjemmet for de store musikalene?

Bestill billetter til In The Heights på Kings Cross Theatre