ANMELDELSE: Intimate Apparel, Park Theatre ✭✭✭✭

Intimate Apparel Park Theatre 19. juli 2014 4 stjerner Lyn Nottages Intimate Apparel, som nå fortsetter sin suksessfulle britiske premiereperiode på Park Theatre etter overflyttingen fra Ustinov Studio ved Theatre Royal Bath, er et utsøkt skrevet, innsiktsfullt og stemningsfullt stykke. Det kaster lys over livene og kårene til afroamerikanere rundt 1905, samtidig som det tematiserer mangelen på sannhet i den moderne identitetsfølelsen – og hvordan nesten alle bærer på hemmeligheter som de bruker til å forme sin ytre fasade.

Manuset er smertelig ærlig, ømt lyrisk, og karakterene gløder av liv.

Stykket forteller historien om Esther, en moden, ugift syerske som leier et rom i et pensjonat og lever av å sy eksklusivt undertøy for rike kvinner på 5th Avenue og minst én prostituert fra Tenderloin-distriktet. Hun kjøper de vakreste stoffer fra den ensomme jøden Mr. Marks, som driver en liten tekstilforretning, og forvandler materialene hans til plagg av utrolig skjønnhet og detaljrikdom.

Hun sparer hvert øre hun kan og gjemmer sedlene inni et lappeteppe hun har sydd til sengen sin. Tålmodig venter hun på dagen hun kan realisere drømmen om å åpne en skjønnhetssalong for fargede kvinner. Hun lever et enkelt, ærlig og ensomt liv, og avviser oppmerksomheten fra menn som har «gode jobber» som bærere og tjenere på hoteller. Hun venter tålmodig.

Så ankommer et brev. Hun kan verken lese eller skrive, så en av hennes rike klienter leser brevet for henne og skriver svarene for henne, i ekte Cyrano-stil. Brevvennen, George, er en ensom mann som jobber med byggingen av Panamakanalen. Etter mye korrespondanse kommer han til New York, og de gifter seg ved deres aller første møte.

Andre akt dekker det som følger; noe er skjørt og mildt, noe er overraskende og dypt tragisk, noe er forutsigbart, og noe er ekstraordinært sanselig. Alt er skrevet med nåde, sannhet og erfaringens bittersøte ettersmak. Sluttbildet av en hardtarbeidende Esther ved symaskinen er kraftfullt og gripende; et symbol på mot, styrke og en urokkelig rettferdighetssans.

Regien ved Laurence Boswell er både sjarmerende og kløktig, og får god drahjelp av Mark Baileys eksepsjonelle scenografi. Den gjør ikke bare handlingen visuelt interessant, men speiler også stykkets sentrale temaer. Det finnes skjulte realiteter i Baileys scenografi; akkurat som hovedkarakterene har hemmeligheter, har scenen det samme. Baileys arbeid er inspirert, og Ben Ormerods lyssetting forsterker inntrykket betraktelig.

Men produksjonen har to store svakheter. Den mest iøynefallende er dialektarbeidet. Bortsett fra pensjonatsvertinnen og Mr. Marks, kommer og går aksentene; de er tidvis uforklarlig feil og undergraver autentisiteten i det som ellers er (stort sett) ærlige prestasjoner. Rick Lipton er kreditert som dialektveileder, men arbeidet hans – spesielt med George og Mrs. Van Duren – virker enten ignorert eller feilslått.

Den andre svakheten gjelder musikken, som føles for moderne for tidsepoken og bryter med den ellers troverdige atmosfæren.

Tanya Moodie er fremragende i den sentrale rollen som Esther. Hun er en bemerkelsesverdig karakter – en sterkt uavhengig kvinne som våger å ta store sjanser og utradisjonelle valg. Moodie tolker dette formidabelt; hennes skuespillervalg er uventede og varierte, og hun gir karakteren en rå Nerve og en dyptfølt oppriktighet. Hun utstråler varme i glede, og uttrykker den uendelige kulden som fortvilelse bringer med en pustberøvende intensitet.

Scenene der hun og Mr. Marks deler sin felles lidenskap for håndlagde, dekorerte stoffer er helt nydelige. Når hun stryker over det florlette stoffet han tilbyr henne til brudekjolen, er det umulig å ikke føle det hun føler, se det hun ser, og bade i hennes lys av ren glede. Og øyeblikket der hun kler Mr. Marks i morgenkåpen hun har sydd av eksotisk silke han fant spesielt til henne, er noe av det mest sanselige og sitrende man kan se på en scene.

Men Moodies sterkeste øyeblikk kommer mer uventet: hennes skrekk når Mr. Marks viker unna berøringen hennes; sinnet hennes når Mrs. Dickson avfeier den fremtidige ektemannen som verdiløs; hennes toleranse for Maymes liv som prostituert; ofrene hun gjør for både George og Mayme; og hennes åpne anklage mot Mrs. Van Durens feighet. Moodie spiller hver scene ekstraordinært effektivt gjennom interessante og inspirerte valg.

Likevel tilhører kveldens beste prestasjon ikke henne, til tross for at Esther er midtpunktet. Det er Ilan Goodmans tolkning av Mr. Marks som er det virkelige høydepunktet.

Goodmans Marks er perfeksjon ned til hver minste detalj. Han fanger sjenansen, enkelheten og den tradisjonelle jødiskheten med selvsikkerhet og bemerkelsesverdig dyktighet. Scenene hans med Moodie er stykkets triumfer. Marks' undertrykte lidenskap er tydelig uten at Goodman noen gang overspiller det. Det er en fantastisk prestasjon på alle måter.

Rochelle Neil og Chu Omambala, som henholdsvis Mayme og George, når dessverre ikke helt opp. Begge leverer tamme prestasjoner som tar glansen fra manuset og det ellers gode skuespillet. Omambala er ofte vanskelig å forstå, noe som ikke hjelper, men det stikker dypere enn som så. Begge ser ut til å «spille teater», og mot Moodie virker de som et flakkende stearinlys mot en brennende sol. De er til stede, men blir knapt lagt merke til.

Sara Topham gjør, aksenten til side, en god figur som den tragiske, alkoholiserte trofékonen som er fanget i sin luksus på 5th Avenue og flykter fra seg selv. Som den geskjeftige pensjonatsvertinnen Mrs. Dickson er Dawn Hope i toppform; talen hennes om eget ekteskap og sin mor er et av de rørerende øyeblikkene som verken eies av Moodie eller Goodman alene.

Som tittelen antyder, er dette et stykke som sentrerer rundt undertøy – kvinners underplagg fra århundreskiftet. Men det handler egentlig ikke om dem. Det handler om de innerste hemmelighetene vi alle holder skjult for de vi omgås, bor med, elsker, gifter oss med eller jobber med. Og viktigst av alt: det handler om å være tro mot seg selv.

Men akkurat som silkeplaggene Esther sliter over ved symaskinen, er dette et stykke som er både funksjonelt og delikat, nødvendig og likevel litt eksotisk, kjærlig utformet og praktfullt å oppleve. Og som alt vakkert undertøy fortjener det å bli sett.

Bestill billetter til Intimate Apparel