ANMELDELSE: Kathy Kirby Icon, White Bear Theatre ✭✭

Harry McLeod, Jeremy Gagan, Michael Scott Wiseman. Foto: Oliver Kratz Kathy Kirby : Icon

The White Bear

24. oktober

2 stjerner

Det sies at to hoder tenker bedre enn ett, og jeg tok turen til White Bear i Kennington for å se om deres dobbeltforestilling med musikaler ville bevise at ordtaket stemmer.

Temaet som knyttet de to stykkene sammen var den britiske sangerinnen og tidligere Eurovision-deltakeren Kathy Kirby. Stykkene hadde to forskjellige dramatikere og settinger, men delte samme besetning, karaktergalleri og husband.

I Play for Me var historien om Elliot Figueroa, en (fiktiv) rocksanger og oppvarmingsartisten til den unge Kathy Kirby tidlig på 60-tallet. Han havner etter hvert i konflikt med sin manager, den beryktede Bert Ambrose, før han flykter med en ferge over kanalen. Her møter han Billy-Boy, en gutt med spesielle behov som rømmer fra sine egne hjemmeproblemer. De to utvikler et vennskap som fungerer som et praktisk grep for å se tilbake på Elliots turbulente karriere gjennom en serie tilbakeblikk.

Dette var utvilsomt min favoritt av de to stykkene, hovedsakelig takket være sterke hovedroller fra Eddie Mann som Elliot og Harry McLeod som Billy-Boy. Samspillet mellom de to ga forestillingens mest tiltalende scener; Mann var autentisk som en opprørsk rockestjerne, komplett med bølgende lokker og ferdigheter på gitaren. McLeod leverte også en rørende prestasjon i en svært krevende og kompleks rolle; han er tydeligvis et stort talent som lyste opp begge halvdelene av kvelden.

Resten av stykket var imidlertid tynget av klisjéfylt dialog og et lite bemerkelsesverdig plot, spesielt samspillet mellom Elliot og Ambrose, som sjelden hevet seg over standard biografisk materiale. Problemene med Ambrose-karakteren fortsatte i den andre produksjonen, men her virket han mangelfullt skrevet, som hentet rett ut av en mal for den typiske «onde manageren».

Kathy Kirby: Icon har massevis av potensial, men sviktet i gjennomføringen. Her møter vi en ulykkelig og sårbar Kirby i leiligheten hennes, mens hun reflekterer over karrieren. Det er flere tilbakeblikk til karrieretoppene, som Eurovision-opptredenen og TV-show med millioner av seere. Forestillingen skal ha ros for at den ikke viker unna de mørkere sidene av karrieren, som da hun måtte spille i bingo-haller for å holde hjulene i gang.

Maggie Lynne som unge Kathy. Foto: Oliver Kratz

Premisset er godt, men det ødelegges av den typen forslitt dialog som i sin tid senket Dusty, en forestilling med et lignende konsept. Den fryktede frasen «det var jeg som skapte deg» dukker opp, sammen med den minst like banale «hvem er egentlig Kathy Kirby?». Mange av de mest interessante sidene ved Kirbys liv blir formidlet til publikum som om det var hentet fra en Wikipedia-artikkel; det kreves mer bearbeiding for å få dialogen til å føles naturlig.

Det desidert mest ubehagelige aspektet ved produksjonen er behandlingen av Bert Ambrose, Kirbys manager og partner (som angivelig stjal store deler av pengene hennes). Som nevnt er han ikke en velskrevet karakter (og ble heller ikke reddet av en noe tam prestasjon fra Jeremy Gagan), men rollen hans i denne forestillingen var rett og slett bisarr.

Det er åpenbart en utfordring hvordan man skal fremstille ham, ettersom han var død i store deler av baksiden av Kathys liv, men likevel trengs i tilbakeblikkene. Løsningen her ble å rulle ham ut i en kiste hver gang han ble nevnt etter sin død, bare for at han skulle sprette opp for å delta i dialoger eller et musikknummer.

Tina Jones som Kathy. Foto: Oliver Kratz

Det var sannsynligvis ment som respektløst og humoristisk, men føltes i stedet temmelig makabert og forstyrrende; minst to muntre musikknummer ble fremført foran et lik (inkludert dansende begravelsesagenter!). Denne tematiske forvirringen fortsatte hele veien; emosjonell tyngde ble bygget opp gjennom en ærlig skildring av den eldre, fallerte Kathy, for så å bli revet ned av noe absurd som at Kirby danser med spøkelset til Ambrose som nettopp har hoppet ut av en kiste.

Det var noen lyspunkter; Maggie Lynne som den yngre Kathy sto for de musikalske innslagene og har en fantastisk stemme som var en fryd å høre på. Tina Jones og Lloyd Morris hadde også god kjemi som den eldre Kathy og hennes nye manager etter Ambrose-tiden. Til tross for denne iherdige innsatsen var det ikke nok til å løfte kvelden over middelmådigheten.

Biografiske stykker er vanskelige å få til, og til tross for to hederlige forsøk på The White Bear, traff ingen av dem helt blink. Selv om det utvilsomt vil være interessant for Kirby-fans, kan det bli en mindre inspirerende kveld for alle andre.

Kathy Kirby: Icon spilles på White Bear Theatre frem til 8. november 2015