ANMELDELSE: Kenny Morgan, Arcola Theatre ✭✭✭✭✭

Paul Keating (Kenny) og Pierro Niel Mee (Alec). Foto: Idil Sukan Kenny Morgan

The Arcola Mike Poulton,

23. september 2016

5 stjerner

Bestill billetter

Kenny Morgan var den virkelige elskeren til dramatikeren Terence Rattigan – et forhold som var en strengt voktet hemmelighet i 1940-årenes London. Da Kenny falt for en yngre skuespiller, Alec Lennox, havnet livet hans i en nedadgående spiral av fortvilelse helt til han tok sitt eget liv ved å gasse seg foran en gasspeis. Historien forteller at da Rattigan fikk høre om sin tidligere elskers selvmord, var han ute av stand til å snakke på tjue minutter. Da han endelig fant ordene, sa han: «Jeg har plottet til mitt neste stykke. Det skal åpne med en kropp som ligger foran en gasspeis.» Det stykket var The Deep Blue Sea, og karakteren på gulvet var Hester Collyer. Mike Poultons introduksjon til stykket inneholder tankevekkende statistikk. I 1949, året stykket utspiller seg, forsøkte rundt 3000 mennesker å begå selvmord ved hjelp av kullgass. De rundt 300 som overlevde, ble møtt med rettsforfølgelse og fengselsstraff, ettersom selvmordsforsøk var en kriminell handling.

Simon Dutton (Terence Rattigan) og Paul Keating (Kenny). Foto: Idil Sukan

Det er i denne verdenen av hemmeligheter, dobbeltspill, ulovlighet og tilbakeholdenhet Kenny Morgan lever, og oppsetningen gjenskaper epoken med rettsmedisinsk presisjon gjennom karakterer, etikette, miljø og det kanskje mest utsøkte skuespillet som er sett i London i år. Robert Innes Hopkins' slitte hybeldesign «stinker av nederlag», og Lucy Baileys fintfølende regi skreller tålmodig lagene av høflighet og gode manerer for å blottlegge ødeleggelsen under overflaten. Som Kenny Morgan er Paul Keating fabelaktig; han leverer en vedvarende prestasjon preget av fortvilelse og hjertesorg, samtidig som han kraftfullt portretterer en mann som nekter å vende tilbake til rollen som Rattigans «skitne» hemmelighet, fanget i en separat leilighet med alt betalt, men uten egen verdighet. Som Rattigan gir Simon Dutton en forbløffende og nyansert tolking av en mann fanget av sin suksess, sin seksualitet og samfunnets dømmende blikk (særlig morens). Rattigan sier: «Den offentlige 'meg' finansierer den private 'meg'», og her ser vi hans dobbeltliv, der hans perfekte manerer og selvutslettende humor kontrasteres av de lengtende blikkene han sender Kenny, noe som avslører dybden i hans kjærlighet og savn.

Dette er et ensemble med strålende prestasjoner. Som den uansvarlige Alec har Pierro Neil-Mee den vanskeligste jobben med å spille en så uforskammet, selvopptatt og følelsesløs biseksuell dranker, men han klarer å synliggjøre det samfunnspresset som gjør ham ulykkelig og får ham til å lange ut mot Kenny. Åpningsscenen er en fantastisk hyllest til starten av The Deep Blue Sea, der Marlene Sidaways ypperlige vertinne Mrs. Simpson serverer meninger som fakta og oppsummerer situasjonen med misbilligende kommentarer. Hun balanseres av en vakker prestasjon fra Matthew Bulgo som den snille og sensitive naboen Dafydd Lloyd – samfunnets medfølende side i kontrast til Mrs. Simpsons fordømmende dommer. Som den suspenderte legen Mr. Ritter er George Irving fremragende med tørr humor og et stille raseri over Kennys selvmordsforsøk, i lys av at så mange av hans jødiske folk ikke hadde noe valg mellom liv og død under krigen. Lowenna Melrose får mye ut av sin lille rolle som Alecs bekjentskap Norma, og punkterer hans egoistiske selvfornektelse med sannhetens prosjektiler.

Simon Dutton (Terence Rattigan) og Paul Keating (Kenny). Foto: Idil Sukan

Mike Poultons vakre stykke er kanskje det verket Rattigan egentlig ønsket å skrive, og det å gi disse karakterene en stemme er et rørende statement. Gjennomgående kommer det kommentarer og meninger om skuespillere og faget, om teatralsk lureri og rollespill, og denne understrekingen av å leve dobbeltliv er utsøkt utført. Folk spør stadig Kenny om han trenger noe, men det eneste han faktisk trenger – å få leve livet sitt åpent og fullt ut – er det eneste han vil bli nektet. Hans andre, og vellykkede, selvmordsforsøk avslutter stykket og føles uunngåelig. Det er noe ironisk over at i en tid med «blind casting» på tvers av kjønn, alder og etnisitet, multimedia-eksperimenter og en bransje som febrilsk leter etter «det neste store», så kan et velstrukturert stykke naturalistisk drama vise seg å være det beste nye teaterstykket i 2016. Må ses.

Spilles til 15. oktober 2016

BESTILL BILLETTER TIL KENNY MORGAN PÅ ARCOLA THEATRE NÅ