ANMELDELSE: Knights Of The Rose, Arts Theatre ✭✭✭

Julian Eaves anmelder Knights Of The Rose, som nå spilles på Arts Theatre i London.

Chris Cowley, Andy Moss, Ian Gareth og Oliver Savile i Knights Of The Rose. Foto: Mark Dawson Knights of the Rose

Arts Theatre,

5. juli 2018

3 Stjerner

Bestill billetter nå! Det viktigste du sitter igjen med etter denne forestillingen, er opplevelsen av et fabelaktig West End-ensemble – en solid gruppe på 13 personer, inkludert tre skuespiller-musikere som backer et strålende rockeband på fire – som leverer 26 knallsterke tolkninger av den beste popmusikken fra 80- og 90-tallet.  Her får vi rundt 100 minutter med musikk bestående av minneverdige versjoner av ekte klassikere. Det er en genuin glede å være i nærkontakt – Arts er kjent for å være en intim scene – med en så tiltalende og musikalsk gjeng som virkelig gir alt.  Regissør og koreograf Racky Plews gjør alt som står i hennes makt for å vise frem disse sjarmerende skuespillerne på best mulig vis, og Tim Deilings overdådige lyssetning lurer øyet til å tro at Arts er en stor West End-scene, noe som gir en følelse av en storslått, episk produksjon (som jeg antar er det forestillingen prøver å være).

Rebekah Lowings, Belu Woodward, Katie Birtill i Knights Of The Rose. Foto: Mark Dawson Diego Pitarchs scenografi og kostymedesign er mer problematisk. Store vogner flytter på enorme bokselementer i imponerende konfigurasjoner, men det etterlater fryktelig lite plass – spesielt når scenen er full av folk – til at Plews får utfoldet sitt koreografiske geni. De som kommer hit og forventer samme gnist og energi som løftet hennes europapremiere av 'American Idiot' (som spilte her for ikke så lenge siden), vil bli skuffet.  Situasjonen forverres av en katastrofal feilvurdering – en av mange fra produsentenes side – i form av et simpelt og billig kostymebudsjett. Det er ærlig talt en fornærmelse mot kvaliteten på utøverne på scenen og en helt feilslått sparing, noe designeren definitivt ikke kan klandres for.  Skuespillerne kjemper imot med imponerende profesjonalitet og legger hele sjelen sin i å levere sublime prestasjoner av det fantastiske sangutvalget.  Hvis man bare kunne mistenke produsentene for å ha det samme teatermessige motet.

Adam Pearce, Ian Gareth-Jones, Matt Thorpe og Ruben Van Keer i Knights Of The Rose. Foto: Mark Dawson

Etter en lovende start med en behagelig fortelling og åpningsnummeret 'Blaze of Glory' som får ballen til å rulle, oppdager vi verkets sanne akilleshæl: manuset.  Programbladet har allerede varslet oss om den 'utklippsbok'-aktige skrivestilen; det listes opp en endeløs rekke referanser til andre verk, en slags 'Hundre på topp-sitater fra engelsk litteratur', som ga meg altfor sterke assosiasjoner til pensumlisten på litteraturstudiet i Oxford.  Mine kilder sier at mistanken ikke er helt på vidda: tekstforfatteren Jennifer Marsden er visstnok svært ivrig etter å dele sin kjærlighet til den klassiske engelske litteraturkanonen med publikum.  Greit nok, men er en jukebox-musikal basert på rockehits egentlig den beste måten å formidle denne kjærligheten på?  Og viktigere: Hvorfor skal vi bry oss om denne arven her – finnes det et poeng eller et argument?  Hvis Marsden har ett, artikulerer hun det ikke.  Vi får bare en rekke sitater fra langt bedre tekster, og man blir sittende og undre på om hun i det hele tatt har noe eget på hjertet.  Det hjelper heller ikke at hun insisterer på at alt skal leveres dødsens alvorlig, uten et snev av humor eller letthet, fremført med skuespillernes mest polerte britiske teaterrøster – mens de synger låtene med popindustriens sedvanlige amerikanske aksent. Jeg nekter å tro at regissøren står bak en slik beslutning; det må være et krav fra forfatter og produsent.  Hvordan Marsden ser for seg at dette skal bringe de sprikende elementene i miksen hennes sammen, er ikke godt å si.  Vi bør også huske at hun visstnok har jobbet med dette stykket i årevis, noe som burde gitt rikelig med tid til å luke ut svakhetene i boken.  Igjen, ifølge mine kilder, har hun jobbet sammen med svært dyktige folk i prosessen, og jeg har vanskelig for å tro at ingen av dem har påpekt disse problemene tidligere.

Chris Cowley i Knights Of The Rose. Foto: Mark Dawson

Selv om det skorter på intensjon (og vilje til å rette opp feil) bak prosjektet, er det tydeligvis rikelig med penger.  Å leie et teater i West End er ikke billig, og å fylle det med så mange artister koster flesk, spesielt når de skal spille i mange uker.  Marsdens bakgrunn som svært vellykket advokat, sammen med hennes like suksessfulle ektefelle, har skaffet til veie de nødvendige midlene for å realisere forestillingen.  Det skal de ha!  Som ferske produsenter er det ikke overraskende at de gjør feilvurderinger i hvordan de bruker pengene; kanskje de ville gjort både seg selv og oss en tjeneste ved å starte med et mer beskjedent og mindre risikabelt prosjekt for å lære faget gradvis, slik de sikkert måtte i sine tidligere karrierer.  Enda viktigere er det at de kanskje burde vært mer åpne for advarsler før de pøste så store ressurser inn i en fysisk produksjon.  Men gjort er gjort.  De har hyret en fantastisk regissør som har satt sammen et sublimt lag, i håp om at det ville være nok til å sikre suksess.  Og utøverne gjør alt de kan for å få mest mulig ut av materialet de har fått tildelt.

Rebekah Lowing i Knights Of The Rose. Foto: Mark Dawson

Chris Cowley (Sir Palomon) er et kjempetalent med en nydelig stemme og en herlig scenetilstedeværelse.  Katie Birthill (Prinsesse Hannah) har jobbet med ham før – som mange andre her – og de har en fantastisk kjemi: hun synger med styrke, klarhet og fullstendig sjangertrygghet. Matt Thorpe (Sir Horatio) er stødig og klangfull, et kjent fjes her fra Plews' mesterlige 'American Idiot', og hans nærvær minner oss på hvilken braksuksess den forestillingen var. Han viser virkelig hvordan en skuespiller kan se forbi et tynt manus og finne en dypere historie å fortelle, og prestasjonen hans formidler noe ordene han er gitt ikke klarer å oppnå.  Oliver Saville (Sir Hugo) har styrke og karisma, og Rebecca Bainbridge (Dronning Matilda/Bess) er lidenskapelig og verdig.  Rebekah Lowings (Lady Isabel) er et annet lovende talent, i likhet med den sympatiske Ruben Van Keer (John).  Vi får også en dramatisk overbevisende Adam Pearce (Kong Aethelstan/Francis), Andy Moss (som den tragiske prins Gawain), den alltid levende Bleu Woodward (Emily) og de sterke ensemblemedlemmene Ian Gareth-Jones, Kelly Hampson og Tom Bales.  Det er et herlig ensemble.

Chris Cowley, Bleu Woodward, Katie Birtill, Kelly Hampson og Rebekah Lowings i Knights Of The Rose. Foto: Mark Dawson

Den musikalske ledelsen er ved den erfarne og fintfølende Mark Crossland, som tolker Adam Langstons fantastiske vokalarrangementer og orkestreringer på upåklagelig vis. Lydbildet får fylde og form gjennom Chris Whybrows stilsikre lyddesign.  Du vil sent glemme de magiske øyeblikkene de skaper: spesielt klangen av mannsstemmene i kornumrene er henrivende, og det samme er den fantastisk iscenesatte versjonen av 'Total Eclipse of the Heart', der kvinnene virker å sveve i intet, glir over i hverandre og inn og ut av bevisstheten vår som drømmesyn.  Selv i en forestilling som er i overkant avhengig av power-ballader (andre akt byr på seks stykker på rad!), er det slike øyeblikk som minner deg på hvor god denne forestillingen kunne ha vært.  Likevel blir den emosjonelle effekten av de store låtene gang på gang ødelagt av manusets svakheter.  Vi ender opp med å le 'av' stykket og manusets klossethet, og ikke med det: det tar seg selv altfor høytidelig til at det siste skal skje.

På kort sikt, hvis manuset ikke kan fremføres med et snev av forløsende humor, ville den beste løsningen være å droppe det helt: forestillingen ville ikke tapt noe på det, snarere tvert imot.  Frigjort fra en slik byrde ville showet ha en reell sjanse til å finne et takknemlig publikum.  Da kunne alle ha rettet oppmerksomheten mot forestillingens mange styrker, uten å bli distrahert av de fatale svakhetene som dessverre undergraver de fantastiske bidragene fra så mange dyktige talenter.

BESTILL BILLETTER TIL KNIGHTS OF THE ROSE NÅ