ANMELDELSE: Martyr, Unicorn Theatre ✭✭✭

Daniel O’Keefe, Natalie Radmall-Quirke og Marcus Lockyear i Martyr. Foto: Stephen Cumminskey Martyr

18.09.15

Unicorn Theatre

3 stjerner

Martyr ble urfremført i Berlin i 2012, og har siden den gang gjestet både Frankrike og sist Chicago, hvor det ble satt opp tidligere i år i Maja Zades oversettelse – den samme som benyttes her på Unicorn. Dramatikeren Marius von Mayenburg har vært husdramatiker og regissør ved berømte Schaubühne i over ti år, og har der produsert ti egne stykker samt flere kjente adaptasjoner. Dette siste verket forsøker, i likhet med hans tidligere arbeider, å konfrontere og utforske menneskelig brutalitet, men innenfor rammene av et tema som knapt kunne vært mer dagsaktuelt: Hvor går grensene for toleranse? Hvor langt bør man strekke seg for å imøtekomme intoleranse i et pluralistisk samfunn? Hvordan håndterer man individer som er fast bestemt på å omfavne martyrrollen, uavhengig av konsekvensene for seg selv og andre?

Stykket utspiller seg på en moderne skole hvor Benjamin Sinclair (Daniel O’Keefe) midt i tenårene bestemmer seg for å gjøre opprør gjennom religiøs overbevisning. Han har begynt å lese Bibelen med et fundamentalistisk blikk, og når stykket starter, nekter han å delta i felles svømmeundervisning på grunn av jentenes lettkledde antrekk. Han går videre til å kritisere morens status som skilt aleneforelder, og begynner systematisk å finne feil ved lærerne og undervisningen. Han krever at hans synspunkter ikke bare skal anerkjennes som alternative verdier, men som foretrukne valg fremfor etablert ortodoksi.

Protestene hans stanser ikke ved passiv motstand. I en time om seksualundervisning kler han av seg for å trosse læreren og provosere frem den moralske fordømmelsen og de grensene hun nekter å sette i selve undervisningen. I et essay om den industrielle revolusjon fletter han inn sin egen irrelevante harang. Han spotter den velmenende skolepresten som en institusjonell byråkrat blottet for autentisk tro. Etter hvert som stykket utvikler seg, fokuserer debatten stadig mer på konflikten med læreren Erica White (Natalie Radmall-Quirke), som selv blir besatt av å slå Benjamin med hans egne midler. Hun representerer rasjonalismen og en vitenskapelig forståelse av verden; hun underviser i evolusjon og forsøker å veilede utfordrende elever. På tysk er tittelen i flertall, og dramaets sentrale spørsmål er hvem som egentlig er martyren. Er det Benjamin eller Erica? Eller begge? Finnes det til syvende og sist en slags moralsk likhet mellom dem?

Stykket legger dermed like mye ansvar på autoritetene og deres reaksjonsmønster som på opprøreren. Moren Ingrid (Flaminia Cinque) prøver å klandre skolen for å ha håndtert saken feil fra start til slutt – og her har hun et poeng, om enn ikke av de grunnene stykket antyder. Rektoren, en feig byråkrat, forsøker å inngå kompromisser mellom rebellen og lærerne på en måte som bare forverrer situasjonen. Lærerne selv reagerer enten med tomme trusler eller upassende emosjonelt engasjement fremfor saklige argumenter. Dramatikeren får særlig godt frem hvor dårlig rustet en moderne, moralsk relativistisk holdning er i møte med ren intoleranse. Hvis man selv har avskaffet grenser, eller ikke lenger vet hvor de skal settes, hvordan kan man da argumentere mot de som overhodet ikke anerkjenner premissene for debatten, men som har svært tydelige og urokkelige grenser? Fundamentalisten er dessuten i en ideell posisjon til å utnytte politisk korrekte ideer om toleranse, slik Benjamin gjør med knusende effekt mot slutten av kvelden.

Natalie Radmall-Quirke og Daniel O’Keefe i Martyr.

Men etter dette punktet begynner dramaet å miste noe av sin troverdighet. Det er ikke nok å påvise problemet og la de offisielle representantene for toleranse stå ribbet tilbake. I ethvert pedagogisk miljø ville det i virkeligheten vært flust av andre grep å ta – enten ved å ignorere Benjamins provokasjoner, eller ved å bruke humor og satire mot ham i tråd med opplysningstidens antiklerikale tradisjon. Dette er et stykke hvor skuespillerne finner humor i situasjonene som oppstår, men hvor selve teksten har påfallende lite lys og skygge, satire eller vidd. Disse aspektene forblir uutforsket.

Dessuten finnes det rett og slett bedre argumenter for toleranse og mangfold enn de som presenteres her, ikke minst ved å trekke veksler på de kristne røttene for toleranse i europeisk historie, som er minst like viktige som historien om kristen forfølgelse. Det virker mot sin hensikt å la opposisjonen bli representert av skikkelser som går til kamp med ødelagte våpen og et ufokusert sinne. Dette kan kanskje være en treffende observasjon av hvordan dagens myndigheter og pedagoger faktisk møter fundamentalisme, men som en dramatisk utforskning av temaet føles det unødvendig fattigslig. Om vi trengte en grunn til å gjenopplive Bernard Shaws dramatikk og ånden fra St. Joan, så finner vi den her.

Forfatteren lykkes bedre i å utforske Benjamins forhold til medelevene, og vi kunne gjerne sett mer av dette. En av de mest effektive dialogene i stykket er med vennen George (Farshid Rokey), som er fysisk funksjonshemmet. Det er en glimrende scene der Benjamin spiller på Georges sårbarhet for å rekruttere ham til sin fundamentalistiske sak – dette skildrer subtilt hvordan radikalisering ofte foregår, ved å vise det gjennom handling fremfor didaktiske taler. Tilsvarende oppstår det en ekte dramatisk nerve hver gang Benjamin møter den tøffe Lydia Webber (Jessye Romeo), som gjennomskuer hans seksuelle usikkerhet og utnytter den på en måte som lærerne overhodet ikke mestrer.

Det er også et annet overordnet poeng som må nevnes. Selv for noen år siden, før spørsmålet om rekruttering til IS ble så brennaktuelt, var det tydelig at den virkelige debatten i dag foregår i spenningsfeltet mellom visse typer islamistisk fundamentalisme og Vesten. Dette stykket ville neppe blitt skrevet uten denne konflikten i bakhodet; moderne kristendom er i dag for fragmentert og sekularisert til å utgjøre et slikt eksempel, med unntak av enkelte deler av USA. Selv om dramatikeren fortjener ros for å ta opp disse temaene, føles tilnærmingen tidvis som en omgåelse av det egentlige problemet. Helt siden de gamle grekernes tid har teatrets rolle vært å utforske samfunnets felles frykt. Før dette gjøres helt direkte, med alle de utfordringene det medfører, har ikke teatret fullt ut svart på vår tids store utfordring.

Det leveres flere svært gode skuespillerprestasjoner, og ingen skuffer. O’Keefe spiller sin rolle med en urovekkende og intens nerve, og granskner sine motstandere med kjølig dyktighet og lagvis forakt. Som hans fremste motstander tegner Radmall-Quirke en tydelig vei mot sitt eget sammenbrudd, godt hjulpet av de unnvikende svarene fra rektor Mark Lockyer. Kriss Dosanjh gjør det beste ut av den anglikanske kirkens inkluderende holdning som den plagede presten, og begge de nevnte skolevennene griper mulighetene rollene gir dem. Flaminia Cinque letter stemningen med klassiske komiske mor-og-sønn-øyeblikk, og Brian Lonsdale fullfører ensemblet som Ericas partner – en historie- og gymlærer som står stødigst mot Benjamin, selv om rollen virker noe tynt skrevet.

Scenen på Unicorn er stor og nesten huleaktig for disse intense samtalene, men Ramin Grays regi og scenografi sørger for god fremdrift. Ved hjelp av gjenkjennelige rekvisitter fra skolehverdagen skapes det sømløse overganger mellom klasserom, kontor, skolegård og hjemmet, helt uten behov for sceneskift.

Dette er en kveld i teatret som etterlater deg mer urolig enn rystet, og som reiser flere spørsmål enn den kan besvare – noe som delvis skyldes måten spørsmålene stilles på. Likevel er dette et terreng hvor få klare stier er tråkket opp, og hvor få dramatikere i det hele tatt tør å ferdes. Temaet venter fortsatt på sin Voltaire, sin Shaw eller kanskje sin David Hare.

Martyr spilles på Unicorn Theatre frem til 10. oktober