ANMELDELSE: Orlando, Garrick Theatre London ✭✭✭

Vår egen theatreCat Libby Purves anmelder Michael Grandage Companys produksjon av Orlando med Emma Corrin i hovedrollen på Garrick Theatre.

Emma Corrin i Orlando. Foto: Marc Brenner Orlando

Garrick Theatre

3 stjerner

Bestill billetter EN FLOKK WOOLFER PÅ TOKT I KJØNNSLIRINGENS VERDEN

Én Virginia Woolf med briller, et engstelig blikk, fornuftig brunt skjørt og en stusselig cardigan er aldri nok. Derfor åpner Michael Grandages produksjon sjenerøst med en hel flokk Woolfer – ni stykker – i Neil Bartletts nye versjon av forfatterens klassiske, finurlige og feministiske fantasi. De/hun er der for å formidle, og bistå med, historien om en ung hoff-favoritt hos Elizabeth I som mirakuløst lever videre som et uskyldig hvemsomhelst-menneske. Hen eldes knapt mens hen opplever kjærlighet, tap og eventyr, og forvandles til kvinne et sted mellom den georgianske og viktorianske æraen. Og, viktigst av alt, hen misliker sterkt å være kvinne i sistnevnte periode.

Noe som er forståelig nok, siden det var da Woolf ble født, og en tid hun og hennes heltinner og elskerinne Vita Sackville-West måtte kjempe seg ut av frem til selvmordet i 1944.

Debra Baker, Oliver Wickham og Akuc Bol. Foto: Marc Brenner Flokken av Woolfer fungerer godt, og uttrykker det menneskelige behovet for å være mange forskjellige personer, ikke fanget i én rolle. Det ligger en fin ironi i det, ettersom vår tids kjønnsnevroser og fastlåste identitetspolitikk ofte kan føles mer som en felle enn den friheten Orlando krever for å «ære lykken, og adlyde lysten i hvilken form den enn måtte komme». Boken er evig interessant, og faktisk sendte en nylig lavbudsjett-versjon på Jermyn (https://theatrecat.com/2022/05/15/orlando-jermyn-st-theatre-wc2/) meg tilbake til kildematerialet, sjarmert av den produksjonens særegne komiske snert og ubevisste munterhet.

Men Neil Bartletts versjon føles på en måte litt skuffende: innholdsløs om enn vittig og rampete, der han dundrer sammen litt fryktelig tulle-Shakespeare og stjeler referanser fra både Some Like It Hot og Cabaret. Scenografien er nydelig: tåke under Frost-markedet i London i 1603, konstant bevegelse, og Peter McKintoshs helt praktfulle kostymer – ikke bare på den guddommelige Orlando, men som lynraskt skiftes mens Woolfen-gjengen blir til alle de andre karakterene han/hun møter. Det er noen gode vitser her også, og Deborah Findlay som påklederen «Mrs Grimsditch», som eskorterer Orlando gjennom århundrene, er en fryd hver gang. Teoretisk sett burde dette truffet blink hos den kjønnsflytende generasjonen, men gjesten jeg hadde med meg var ikke særlig imponert: han syntes skillene føltes gammeldagse. Han observerte også at om dette hadde vært på Edinburgh Fringe, ville det passet rett inn. Men her, i West End... ikke så mye.

Vi var også enige om at vi skulle ønske Neil Bartlett hadde hatt mot til å legge til en avslutning der Orlando brøytet seg vei gjennom kvinnefrigjøringen og ankom vår nåtid for å bryne seg på våre egne fordommer. Men så snart forfatteren dør på 1940-tallet, stopper det opp; det er bare litt «vær-lykkelig-filosofi» og en vandring inn i lyset. Kanskje hadde forestillingen føltes som en rikere rett dersom flere av møtene med de store poetene fra originalen hadde fått bli med.

Uansett. Én ting er sikkert: Emma Corrin kommer til å få frierier fra de fleste av de påståtte 74 kjønnene. Det finnes knapt noen søtere eller mer androgyn gamin/gamine, fra det første frekke glimtet av «hans» utstyr under en elisabethansk serk, til rysjene i «hennes» 1700-talls underbukser og tenniskjolen fra 1940-tallet. Det er en tapper sjarme der også, og hvis du får tak i en av de 10 000 billettene MGC lovet til £10, vil du bli godt fornøyd. Underholdningsmessig, om kanskje ikke intellektuelt. Men for å være rettferdig finnes det også mange vanlige billetter til under £60, noe som for en West End-produksjon med 11 skuespillere er imponerende i disse dager. Så ikke la deg skremme. Bli gjerne forelsket i Corrin. Men ikke forvent et lynnedslag.

Spilles på Garrick Theatre frem til 24. februar