ANMELDELSE: Pity, Royal Court Theatre ✭✭✭

Paul T Davies anmelder Sam Pritchards oppsetning av Rory Mullarkeys stykke Pity på Royal Court Theatre.

Ensemblet i Pity på Royal Court. Foto: Helen Murray Pity

The Royal Court Jerwood Theatre.

18. juli 2018

3 stjerner

Bestill billetter nå Inngangen til Sam Pritchards produksjon av Rory Mullarkeys nye stykke skaper umiddelbart forventninger. Sitter du på parketten, går du inn via sideveien, og for å nå setet ditt må du krysse scenen – som er rigget som et typisk engelsk torg. Her spiller et korps, det selges is fra en bod, og det er tombola hvor du får utdelt lodd. De mer forsiktige publikummerne virker en smule forvirret, mens entusiastiske teaterspirer nyter noen øyeblikk i rampelyset på selveste Royal Court-scenen. (Ikke jeg, selvfølgelig, må vite.) Så langt, alt vel, men innen publikum har satt seg og loddtrekningen er ferdig, er forestillingen forsinket, og jeg er mer enn klar for start. Dette oppsummerer egentlig stykket for meg: noen fantastiske sekvenser, men også noen frustrerende transportetapper.

Skuespillerne i Pity. Foto: Helen Murray

Det er en helt vanlig dag, og en mann – en utmerket fortellerfigur varmt spilt av Abraham Popoola – observerer verden som går sin gang. Det som følger kan best beskrives som en krysning mellom Monty Python og Black Mirror; verden går i oppløsning fra solskinn, is og butikker til borgerkrig, snikskyttere, bomber (mange bomber), stridsvogner (fantastiske Dalek-lignende kreasjoner jeg gjerne skulle eid), grusomheter og en splittet nasjon. Det er klassisk britisk surrealisme og satire, hvor Mullarkey tar oss med på en berg-og-dal-bane gjennom de siste to årenes galskap og inn i fremtidens mørke. Jeg elsket at jeg aldri visste hva som kom rundt neste sving, og Chloe Lamfords design er strålende – hun fanger stykkets tegneserieaktige stil perfekt. Likevel føltes det som om stykket toppet seg etter ca. seksti minutter, til tross for en spilletid på én time og førti uten pause. Borgerkrig-sekvensen er altfor lang, og repetisjoner blir stykkets svakhet; strobelys og bomber blir fort trettende, og strømmen av sjeler som farer til himmels tar aldri slutt. Det gjør også at dødsfallene mangler tyngde, så hvis din smak heller mot naturalistisk og følelsesladet drama, er ikke dette stykket for deg.

Ensemblet i Pity. Foto: Helen Murray

Når det er sagt, er det et fantastisk ensemble som virkelig skaper kontakt med salen for å fortelle historien. Paul Bentall sørger for en hylende morsom start som den sinte professoren, og Sophia Di Martino er strålende gjennom hele stykket som datteren hans. Sandy Grierson glitrer som den røde krigsherren, og jeg elsket Helena Lymberys statsminister – «Jeg er statsminister, og denne byen jeg plutselig hadde glemt navnet på er plutselig viktig nå» – et tydelig ekko av hendelsene i Salisbury. Dorian Simpsons ballettaktige kaptein stjeler hver scene han er med i. Paul G. Raymond storkoser seg i alle sine roller, og Francesca Mills er fabelaktig som den gretne kollegaen som snakker i sosiale medier-fraser og emojier. Det emosjonelle ankeret leveres til slutt av Siobhan McSweeny som postbudet Sal. Samtlige roller spilles av ensemblet, og de leverer på toppnivå.

Produksjonen er så surrealistisk og stilsikker at den får Yellow Submarine til å fremstå som et kontrollert kostymedrama. Jeg tror bare at litt strammere regi kunne løftet stykket ytterligere og fjernet de mest selvforherligende partiene. Men for all del: Det er en fryd å sitte på når berg-og-dal-banen først er på toppen.

BESTILL BILLETTER TIL PITY HER