ANMELDELSE: Platonov, Chichester Festival Theatre ✭✭✭✭✭

James McArdle og Nina Sosanya i Platonov. Platonov

Chichester Festival Theatre

24. oktober 2015

5 stjerner

Kjøp billetter

Å gå i teateret hele tiden har sine baksider: Man blir lei av «stiler», populære dramatikere eller «in-vogue»-regissører; man blir trett på mangler hos «stjerner» fra andre medier som kaster seg over roller de ikke har ferdigheter til; middelmådighet som hylles som det nye store kan få det til å gå kaldt nedover ryggen på en; og publikums lettrethet og naivitet kan få en til å frykte for kunstformens fremtid.

Men det er fordeler også: Du kan se det aller første stykket til et stort nytt skrivetalent og følge vedkommendes utvikling; du kan være vitne til den lamslående debuten til en begavet skuespiller, regissør eller scenograf; du kan spotte en ny trend eller se begynnelsen på et forfall innen en sjanger; du kan snuble over en karrieredefinerende gjennombruddsprestasjon, visjonær regi eller uslåelig scenografi. Noen ganger, sjelden, skjer alt dette samtidig.

David Hare og Jonathan Kent har jobbet med å fullføre et livsverk knyttet til Anton Tsjekhovs tidlige karriere siden begynnelsen av 2000-tallet. Både Ivanov og Platonov ble adaptert av Hare for Kent da han ledet Almeida sammen med Ian MacDiarmid, men de kom aldri så langt som til Måken der. Og siden Platonov åpnet bare timer etter terroren mot Twin Towers 11. september, var oppmerksomheten naturlig nok rettet mot andre ting. Nå, med Young Chekhov-sesongen på Chichester Festival Theatre, får Hare og Kent endelig sjansen til å gripe dagen.

Hjulpet av Tom Pyes utrolig allsidige og hjemsøkende vakre scenografi, som dristig og stødig maner frem et falmende russisk Arkadia, og Mark Hendersons mildt sagt fantastiske lyssetting, bringer Kent Hares omarbeidede, forkortede (heldigvis) og foryngede versjon av Platonov til strålende, stemningsfullt liv.

Men la oss være ærlige: Det er ikke de kreative kreftenes finslipte ferdigheter som gjør denne Platonov-oppsetningen til en for historiebøkene; som gjør det umulig å se for seg en verden der ikke alle tre stykkene i Young Chekhov-sesongen overføres til London og spiller for fulle hus; som får deg til å undre deg over hvordan du noensinne holdt ut tørre, verdige og fullstendig morsomme forestillinger av Tsjekhov tidligere. Nei. Det er ikke forfatterne, regissøren eller resten av ensemblet.

James McArdle i Platonov. Foto: Johan Persson

Det er James McArdle.

Når det gjelder karrieredefinerende prestasjoner som skaper stjerner over natten, må McArdles potente, levende og fabelaktig avslappede tolkning av Platonov regnes som en av de største i moderne tid.

Det er ikke slik at McArdle mangler erfaring: Han var praktfull som James I i The James Plays, matchet Andrew Scott (ingen liten bragd) i Emperor and Galilean, og gjorde sammen med Jack Lowden Chariots of Fire til noe langt mer enn et stykke om løping. Han var en tøff Malcolm i Macbeth på The Globe, og tidligere i Chichester var hans forvirrede lærer, Aleksey, Janie Dees leketøy.

Ivanov, i denne sesongen, viser bredden hans som skuespiller tydelig: Her er han støyende og eksplosivt energisk, en slags anti-Don Juan med kløe i fingrene – fullstendig transformert fra den knappe og dømmende Lvov han leverer så utsøkt i Ivanov.

Men tingen med McArdle i Platonov er at når man først har sett ham, er det vanskelig å forestille seg noen andre som kan bære det med samme karisma, brio og blendende dyktighet. McArdle er produksjonens bankende hjerte; på hans skuldre står eller faller suksessen.

Selve stykket, selv med Hares betydelige hjelp, er fremdeles en snodig blanding. Melodrama og farse mot en russisk bakgrunn gir ujevne resultater, men det rike persongalleriet i birollene og grunntanken – at de russiske mennene i området er så fæle at en litt mislykket lærer/ektemann kan bli et desperat begjærsobjekt for kvinnene – skaper noen ekte morsomme øyeblikk. Samtidig er det partier som fremstår som merkelige i beste fall, og absurde i verste.

McArdle fungerer imidlertid som et slags teatralsk sandpapir som sliper ned ujevnhetene i stykket og holder det sammen ved ren magnetisk kraft. Hans realistiske tilnærming til Platonovs urealistiske omstendigheter får stykket til å summe av energi, og gir kollegene en plattform til å gjøre en bedre jobb enn selve manuset kanskje skulle tilsi.

Jade Williams, Nicholas Day og James McArdle. Foto: Johan Persson

Det er en fantastisk sekvens i andre akt hvor en fyllesyk, ustelt og skitten Platonov, kledd bare i absurde og ekle longs, gjemmer seg i klasserommet, bare for å bli oppsøkt av en rekke sentrale karakterer som enten vil elske ham, drepe ham eller drikke vodka med ham. Det er et mesterstykke i komisk absurditet fra alle involverte, men det hadde aldri fungert så godt uten det energiske grunnarbeidet McArdle legger ned i første akt.

Nina Sosanya er herlig som den brevskrivende Anna «Du har ikke forført noen, har du?» Petrovna, en av Platonovs jegere. Hun har et delikat vidd i replikkene som sikrer smil selv når tunge temaer diskuteres. Men hun kan skylle ned vodka som en marinesoldat. Hennes praktfulle scene med den forpjusket Platonov, hvor hun spør om det finnes noe verre enn å være en utdannet kvinne, varsler om scener med større tyngde i Tsjekhovs senere stykker. Sosanya håndterer alt med perfekt presisjon.

Jade Williams briljerer som den musete og krevende Sasha – hennes selvmordsforsøk i Anna Karenina-stil er både morsomt og skremmende. Hun etablerer en komplisert Sasha som fungerer utmerket mot McArdles Platonov, og kontrasterer fint med Sosanyas Anna og Olivia Vinalls Sofya, kvinnen som ikke klarer å temme Platonov med kvinnelist og derfor velger mer drastiske metoder.

Jonathan Coy og Mark Donald i Platonov. Foto: Johan Persson

Jonathan Coy, Pip Carter, David Verry, Mark Penfold, Beverley Klein (fantastisk fasanplukking!) og spesielt Nicholas Day (en brautende Triletsky med ville øyne) gir alle utmerket støtte som et galleri av irritable og forstyrrede karakterer Platonov kan måle seg mot. Des McAleer fortjener en spesiell nevnes for sin illsinte Osip; han er herlig overspilt på en slags Alfred Dolittle-måte.

Col Farrell får mye ut av lite som budbringeren Marko, og Brian Pettifier er strålende som den inspirerte Bugrov: «Finnes det en mann i live som ikke innerst inne foretrekker å gjøre det med tjenestepike?» Sarah Twomey etterlater også et sterkt inntrykk som Maria, Platonovs «hellige fiende», og Mark Donald leverer svært underholdende spill som den Paris- og pengebesatte Glagolyev.

Stykket har alt: sex, fyrverkeri, selvmordsforsøk, en slagpasient, leiemordere, mord og lynskarp dialog. Og vodka. Masse vodka. Det er en berusende komisk blanding sydd sammen med de observasjonene om livet, kjærligheten og meningsløsheten i begge deler som Tsjekhov skulle utforske i stor detalj senere i karrieren.

Nok en praktfull produksjon av en suveren Hare-adaptasjon av et uregjerlig og litt splittet tidlig Tsjekhov-verk, gjort desto bedre av et dedikert ensemble og James McArdles ubestridelige stjernestatus.

Helt umiskelig.

Platonov spilles som en del av Young Chekhov-sesongen frem til 14. november 2015