ANMELDELSE: Prince Of Egypt, Dominion Theatre London ✭✭✭

Ray Rackham anmelder Prince of Egypt av Stephen Schwartz og Philip Lazebnik, som nå spilles på Londons Dominion Theatre.

Luke Brady, Liam Tamne og ensemblet. Foto: Tristram Kenton Prince of Egypt Dominion Theatre

3 stjerner

Bestill billetter

Andre Mosebok roper ikke akkurat musikaler i utgangspunktet. Faktisk, hvis man følger teaterets læresetning om at innholdet skal diktere formen, kan man argumentere for at legenden om Moses – med landeplager, drap og mirakler – ville passet bedre i operaform. Likevel, over tjue år etter Dreamworks-filmen med samme tittel (om enn med et mindre omfattende partitur), og etter en modningsperiode på over et halvt tiår, har Stephen Schwartz og Philip Lazebniks musikalske tolkning av Prince of Egypt hatt premiere på West End.

Luke Brady i Prince of Egypt. Foto: Tristram Kenton

Forestillingen har beholdt mye av magien fra sin forgjenger på film. Den forteller sin egen versjon av Moses-historien i en ofte svimlende kombinasjon av sceniske triks og fantasi. Scott Schwartz’ regi og Sean Cheesmans koreografi har en nesten skulpturell tilnærming til historiefortellingen, noe som er svært effektivt og lar menneskekroppen representere alt fra stridsvogner til elver. Komplekse mønstre og bevegelsesblokker veves sømløst inn i narrativet og er en fryd å se på.

Luke Brady og Christine Allado. Foto: Tristram Kenton

Et livlig ensemble, ledet av Luke Bradys sjarmerende Moses, er intet mindre enn utmerkede og gir alt i stykkets fysiske, åndelige og tidvis krevende passasjer. Alexia Khadimes fryktløse Miriam og Christine Allados fyrrige Tzipporah leverer partiturets mest kjente låt – «When You Believe» – med så trygg vokal at den hever seg over sin status som pop-slager og tar sangen trygt tilbake i teaterets favn. Tanisha Spring får det beste ut av en tynt skrevet Nefertari og fremfører kanskje det mest minneverdige av de nye numrene, «Heartless».

Silas Wyatt-Burke, Alexia Khadime, Luke Brady og Christine Allado. Foto: Matt Crockett

Schwartz’ musikk danser mellom egyptisk folkemusikk, pop og til og med klezmer; den er full av herlige rytmiske slag og pulser, og selv om den minner om Children of Eden, står den støtt på egne bein. Det er mye tekstmessig vidd, men også noen skikkelige nødrim. Lazebniks manus balanserer på en skjør line mellom det høytidelige og det pantomime-aktige, og lykkes ikke alltid. Kevin Depinets scenografi er en blanding av fysisk enkelhet og overdreven bruk av projeksjoner, og til tider virker det som om Ann Hould-Wards kostymer har hentet mer inspirasjon fra Met-gallaen enn fra hellenismen – de ville ikke sett malplasserte ut på en Versace-visning tidlig på 90-tallet.

Liam Tamne. Foto: Tristram Kenton

Ironien er at Prince of Egypt virkelig glitrer når den er på sitt mest alvorlige og episke, og utforsker den førkristne fortellingen om guder og profeter med ærlighet og stil. Men i det svært tapre forsøket på å gjøre dette til en mellommenneskelig historie, tipper den for ofte over i det sentimentale. Slik legges det også ”fyllstoff” til en allerede lang spilletid. Det er mange øyeblikk å feire her, men i ettertid tar det for lang tid å nå dem. Med et partitur og et manus som i det store og hele er forglemmelig, kan man ikke unngå å spørre om det virkelig er verdt ventetiden.

BESTILL BILLETTER TIL PRINCE OF EGYPT