ANMELDELSE: Rockets and Blue Lights, The Dorfman National Theatre ✭✭✭✭

Paul T Davies anmelder Winsome Pinnocks stykke Rockets and Blue Lights, som nå spilles på National Theatre.

Ensemblet i Rockets and Blue Lights. Foto: Brinkhoff Mogenburg Rockets and Blue Lights

Dorfman Theatre

National Theatre

4 stjerner

BESTILL BILLETTER

I mai 1840 stilte J.M.W. Turner ut to nye malerier ved Royal Academy: «Rockets and Blue Lights (Close at Hand) to Warn Steamboats of Shoal Water» og «Slavers Throwing Overboard the Dead and the Dying – Typhoon Coming On». Sistnevnte er i dag best kjent som «The Slave Ship», mens det førstnevntes skjebne er ukjent. Det er ingen kropper eller fargede personer i «The Slave Ship»; derimot ser vi virvlende skyer og et opprørt hav badet i en gyllen glød, der menneskehender knapt merkbart dukker opp nær skipet. Det er fra dette perspektivet Winsome Pinnock vever et fascinerende, virvlende og dagsaktuelt stykke om representasjonen av svarte mennesker i kultur, kunst og historie.

Cathy Tyson og Paul Bradley i Rockets and Blue Lights. Foto: Brinkhoff Mogenburg

Vår guide gjennom dette er Lou/Oli, spilt med en nydelig balanse mellom sårbarhet og styrke av Kiza Deen. Hun er en suksessrik skuespiller som kommer hjem fra USA for å spille i filmen «The Ghost Ship», som handler om Turner og slaveriet om bord på skipet «The Glory». Hun er kjent for rollen som kaptein på et helt annet skip – et stjerneskip i en enormt populær sci-fi-serie. (En sentral episode handler om en last med droner der én forsøker å flykte, noe som gir historien enda flere lag.) Hun ser bevegelse i Turners maleri, og Pinnock veksler elegant mellom fakta og fiksjon, fortid og nåtid, samt forestilt og reell historie.

Ensemblet i Rockets and Blue Lights. Foto: Brinkhoff Mogenburg

At historie og kultur eies av hvite menn, blir treffende poengtert av replikken: «Det handler alltid om Turner!». Dette understrekes av Paul Bradley, som leverer en strålende og flerdimensjonal prestasjon som både Turner og den «ydmyke» skrytepaven av en skuespiller, Roy. Som alle store kunstverk er teksten vakkert lagdelt; scenene skifter så kløktig at man tidvis er usikker på om man er vitne til historiske hendelser eller innspillingen av «The Ghost Ship». Ensemblet er formidabelt: Rochelle Rose er utmerket som Essie og spesielt som Lucy, som bærer historien på kroppen i form av brennmerker og arr fra tiden som slave. Karl Collins formidler historien om Thomas på mesterlig vis, og leder oss frem til en avslutning preget av dyp medfølelse og sinne som avslutter stykket på et emosjonelt høydepunkt ved å trekke linjer til den moderne Black Lives Matter-bevegelsen.

Karl Collins og Rochelle Rose. Foto: Brinkhoff Mogenburg

Stykket kunne lett ha endt i kaos (historien om den unge eleven Billie er kanskje ett lag for mye), men Miranda Cromwells stødige regi sørger for at klarheten skinner igjennom, samtidig som stykket får beholde sine lettere og mer frigjorte øyeblikk. (Utmerket bevegelsesregi av Annie-Lunnette Deakin-Foster.) Dette er et lidenskapelig innlegg i debatten om retten til representasjon: hvem som eier og formidler historien og kulturen, og hva som skjer når denne kulturen rettmessig blir tatt tilbake. Budskapet underbygges av Laura Hopkins’ vakre kostymedesign og scenografi, der vannet som siver inn alltid er en illevarslende tilstedeværelse uten at det overskygger handlingen eller tematikken.