ANMELDELSE: Romeo og Julie, The Globe ✭✭✭✭

Kirsty Bushell (Julie) og Edward Hogg (Romeo). Foto: Robert Workman

Romeo og Julie

The Globe

Fire stjerner

Bestill nå

Er det i det hele tatt mulig å gjøre noe nytt og friskt med en historie så velkjent og regelmessig oppført som Romeo og Julie? Daniel Kramer har bevist at det er det med sin støyende og energiske produksjon på The Globe. Selv om noen av nyansene kanskje går tapt i støyen, sprudler forestillingen av spektakulære innfall, oppfinnsomhet og den interaktive moroa som dette friluftsteateret er så kjent for.

Forskere har ofte påpekt at første halvdel av Romeo og Julie har mer til felles med komedien enn tragedien som skal komme. Som det ofte er tilfelle på The Globe, utnyttes enhver anledning til å finne humor i historien om to feidende familier og deres forelskede tenåringsbarn. Ensemblet er kledd for en vill kostymefest med ansiktene malt som klovner i en sirkustrupp, men med en mørkere undertone som minner om alternativ kabaret og det britiske kultbandet The Tiger Lillies. Den store festen der de to unge møtes, åpnes med en fengende versjon av Village Peoples «YMCA», fremført av store deler av ensemblet ledet an av Julies far, Lord Capulet, i et dinosaurkostyme.

Harish Patel (Broder Lorenzo) og Edward Hogg (Romeo). Foto: Robert Workman

Til tross for latteren ligger tragedien og lurer, tydeligst markert ved de stadig tilbakevendende barnekistene, de svarte liksvøpene og det som ser ut som en luftbåren bombe som henger over Soutra Gilmours ellers enkle scenografi. Det første store følelsesmessige slaget kommer når Romeo og Julie endelig møtes, vakkert tonesatt av Dinah Washingtons perfekt utvalgte sang «This Bitter Earth», som forkynner at livet uten kjærlighet er som støv.

Tonen skifter brått med dødsfallene til Romeos venn Mercutio og Julies fetter Tybalt. Forestillingen skifter sømløst mellom scener og integrerer disse hendelsene med det unge parets bryllup, etterfulgt av Julie som venter på Romeo i brudesengen. Dette er en del av produksjonens høye tempo som sjelden dabber av, noe som til tider kan distrahere fra Shakespeares tekst, selv om det finnes roligere partier – spesielt i de rørerende og intime scenene mellom de to elskende.

Til tross for at de to hovedinnhaverne er gamle nok til å ha egne tenåringsbarn, personifiserer Edward Hogg og Kirsty Bushell på mesterlig vis det mutte temperamentet og den nervepirrende intensiteten til de unge karakterene. Romeo starter som en grinete «emo-ungdom» med hodetelefonene klistret til ørene, mens Julie lengter etter kjærligheten og en flukt fra sine dominerende foreldre. Valget av skuespillere i slutten av 30-årene gir mer mening i andre halvdel, når man ser tenåringene brått modnes og bli voksne i møte med sin tragiske skjebne, med en innsikt som langt overgår deres krigførende foreldre.

Som Lord Capulet er Gareth Snook passende despotisk og grenser til det voldelige mot sin familie, mens Martina Laird er merkelig ynkelig som hans lunefulle, alkoholiserte kone. Ricky Champs Tybalt er en bulldoglignende bølle som utstråler trussel under klovneriet. Han opptrer merkelig nok også som Capulets hund – iført fullt hundekostyme – noe som utfordrer Tybalts tradisjonelle assosiasjon med katter. Andre fremragende prestasjoner inkluderer Blythe Duff som en utmerket amme; hennes kontante skotske diksjon får hver eneste dråpe av skarphet og komikk ut av replikkene. Jonathan Livingstone er også god som en sympatisk Benvolio, som tilbringer deler av tiden med å hoppe rundt i et Langbein-kostyme.

Gareth Snook (stående) som Lord Capulet og Ricky Champ (på bakken) som Tybalt. Foto: Robert Workman

Med så mye som skjer, har det faktum at Mercutio ikke bare spilles av en kvinne, men som en kvinnelig karakter, skapt lite debatt – i kontrast til Tamsin Greigs Malvolia i «Twelfth Night» på National Theatre. Det tilfører en ny dimensjon til vennskapet med Romeo og antyder en hengivenhet som grenser til romantisk kjærlighet. Kanskje understreker det også at kjønnsbytter i Shakespeare allerede er i ferd med å bli mindre oppsiktsvekkende. Golda Rosheuvel spiller henne som en tøff «tomgirl» som ikke er redd for å uttrykke sin seksualitet, og hennes innledende nektelse av at hun er dødelig såret av Tybalt gjør døden hennes enda mer rørere. Rosheuvel leder også an i sluttscenen med en hjemsøkende versjon av Sinéad O’Connors «In This Heart» som sørger for at det ikke finnes et tørt øye i salen.

Med jevnlige innslag av rock og house, samt den nokså påtrengende iscensettelsen, føles stykket til tider som en rockeopera, godt hjulpet av musikalsk leder Laura Moody, produsent Ben de Vries og lyddesigner Paul Groothuis. Kramer har tatt noen pussige valg, som å erstatte gift og sverd med leketøyspistoler der skuespillerne må si «bang» som barn i lek, noe som gir en skjærende komisk undertone til det som normalt ville vært tragisk. Men alt i alt fortjener Kramer og ensemblet ros for å ta en velbrukt historie og gi den en frisk, interessant og spennende ny vinkling.

Spilles frem til 9. juli 2017

BESTILL BILLETTER TIL ROMEO OG JULIE PÅ THE GLOBE