ANMELDELSE: Roundelay, Southwark Playhouse ✭

Roundelay

Southwark Playhouse

27. februar 2017

1 stjerne

Bestill billetter Det sies ofte at det til enhver tid settes opp en produksjon av Arthur Millers 'En handelsreisendes død' et eller annet sted i verden. Vel, Miller har ingenting han skulle ha sagt sammenlignet med Arthur Schnitzler. For hver eneste oppsetning av tragedien om Willy Loman, må det finnes ti versjoner av Schnitzlers 'La Ronde'. Bare i London de siste månedene har Joe Di Pietros smarte, frekke og moderne skeive tolkning, 'F**king Men', imponert med sin presisjon og vidd; og nylig fant en annen strålende versjon veien til scenen på The Bunker. Samtidig med sistnevnte kommer nå dette bidraget fra Southwark Playhouse i samarbeid med Sonja Lindens teaterkompani Visible. Seriøst, man skulle tro at Schnitzler aldri hadde skrevet et eneste annet stykke.

Dette prosjektets unike salgsargument er at det løfter frem eldre skuespillere. Det er det ingenting i veien med. For ikke lenge siden hadde Lucy Bailey stor suksess med sin «senior-versjon» av 'Hvem er Earnest?' (som turnerte land og strand rundt til strålende kritikker). Så forventningene er naturlig nok høye i møte med denne utgaven av den velkjente føljetongen om serie-sex.

Et fantastisk ensemble har blitt samlet. Clare Perkins er en elegant og myndig seremoniemester som leder oss gjennom en scenografi med sirkustema (og som underveis gir tydelige assosiasjoner til Wedekinds 'Lulu'). John Moraitis, Roger Alborough, Elan James (en av bare to symbolske unge menn) og Vincenzo Nicoli er herrene u2013 alle svært dyktige på hver sin måte; og Holly de Jong, Annie Firbank, Doreen Blackstock og (den symbolske unge kvinnen) Anna Simpson er damene u2013 like gode i sine roller, og de gir alt i forestillinger som forsøker å gjøre det beste ut av situasjonen. Både menn og kvinner gjør små underverker i scenene sine, og fyller scenen med liv og røre under sirkusinspirerte overganger. Det unge paret jobber overtid med hjulinger, akrobatikk og klatring i tau for improvisert luftakrobatikk. Og hva har dette med tematikken å gjøre? Vel, bruk fantasien (eller den obligatoriske strapon-dildoen, eller den nokså slitte pisken som dukker opp i enkelte i mellomspill). Selv om Southwark Playhouse faktisk har en lysekrone, er det ingen som svinger seg i den i denne produksjonen. Det er enda et ungt medlem av besetningen: Ru Hamilton, som først ser ut som Jean-Louis Barrault i rollen som mimen Pierrot i 'Paradisets barn', for så å spille nydelig musikk (av Max Pappenheim) på fløyte, cello, saksofon og klarinett. Hans bidrag er kanskje det mest helhetlig tilfredsstillende i løpet av hele kvelden.

Lindens tolkning av dette velbrukte terrenget høres ut som om den er skrevet av en komité. Hun virker besatt av å si alt to ganger, og helst tre, kanskje av frykt for at publikum ikke fulgte med første gang. Hun har kanskje et poeng. Vi kan ha blitt distrahert av alle de pussige påfunnene fra regissør Anna Ledwich, eller Diane Alison Mitchells nervøst rastløse u2013 men samtidig merkelig statiske u2013 bevegelser. Der noen stykker velger å presentere ulike «nivåer» av erfaring, foretrekker Linden å endre måten karakterene snakker på. Det er flere, langt flere, skifter i tone og stil i manuset enn det er bytter av seksualpartnere. Resultatet er at man aldri helt vet hvor teksten kommer fra eller hvor den er på vei. Hvis det er tilsiktet, er det et bevisst valg om å forvirre publikum; hvis det er tilfeldig, er det ren slurv fra dramatikerens side. Hvordan det høres ut? Tenk deg Schnitzler omskrevet av Jane Austen, for så å få det manuset omskrevet av Danielle Steel u2013 da begynner du å nærme deg.

For en liten stund siden viste Southwark Playhouse et ekstremt godt stykke om den evige konflikten mellom ungdom og alderdom: det het 'Gods And Monsters'. Her, på nøyaktig samme scene hvor Russell Labeys drama gjorde et så intelligent, rørende og vakkert inntrykk, faller Visibles Schnitzler-parodi dessverre helt flatt. Hvis du liker enkle u2013 veldig enkle u2013 såpeoperaer om hyggelige middelklassefolk som drikker mengder med prosecco og snakker i det uendelige uten mål og mening om sine helt ordinære forhold, da er dette stykket for deg! Hvis ikke, kan du trygt styre unna.

Spilles til 18. mars 2017

Foto: John Haynes

BESTILL BILLETTER TIL ROUNDELAY