ANMELDELSE: Code 2021: Autumn Secret Theatre Project, Bethnal Green ✭

Code 2021: Autumn Secret Theatre Project

Bethnall Green

11. oktober 2016

1 stjerne

Du vet at en forestilling er i trøbbel når scenografien er stjernen i showet. Og når scenografien er en enorm, forseggjort bygning – et labyrintisk edvardiansk rådhus i Bethnal Green, siden omgjort til et overdådig hotell med marmortrapper og hvelvede resepsjonshaller, reproduksjoner av Angus McBean på veggene og palmer som vaier med bladene i de kjølige, lange korridorene – da er trøbbelet betydelig. Slik var det med Secret Theatres nyeste satsing.

Det dristige, om enn diskré, ensemblet Secret Studio Lab inntok det tidligere kommunestyrekammeret for mesteparten av forestillingen. Lokalet er bevart mer eller mindre intakt, panelert i australsk valnøtt med grønt lær på de romslige, konsentriske seteradene, selv om den borgerlige verdigheten er blitt noe dempet av et mykt, kremfarget teppe. Her ble vi presentert for et nokså ordinært rettssaksdrama, med klare assosiasjoner til OJ Simpson-saken. Dramatikk basert på rettssaker har en lang og etablert tradisjon. Publikum er svært kjent med nyansene i rettsprotokollene, og når de blir tildelt rollen som jury i en drapssak, slik vi ble her, går de alt annet enn blindt inn i den tildelte oppgaven.

Det er derfor et modig valg av et kompani å sette publikum i en slik posisjon. Når man velger en så hyper-naturalistisk tilnærming, må detaljene sitte. Enhver unøyaktighet blir umiddelbart åpenbar og undergraver innsatsen for å skape troverdighet og mening.

Slike betenkeligheter ser dessverre ikke ut til å ha plaget skaperne av dette «Trial TV»-verket. Forfatteren og regissøren (den kanskje ikke helt disiplinerte Richard Crawford) har unngått alle krav til overbevisende sannsynlighet ved å flytte begivenhetene fire år inn i fremtiden, og har dermed frigjort seg fra behovet for å holde seg til fakta. Til å begynne med ble vi bedt om å godta at hele saken ikke ble ledet av – for eksempel – en trygg og solid dommerfullmektig, men i stedet en luguber lurendreier ved navn Rip Love, frontfigur i en smakløs «reality-TV»-produksjon. Og det i en domstol, mine damer og herrer i juryen! Jeg vil påstå at ved å forlate standardene teaterpublikummet forventer, har de ansvarlige sviktet sin kunstneriske plikt i en alvorlig og skadelig grad.

Mens vi kvernet oss gjennom den helt forutsigbare gangen i en rettssak (presset inn i i underkant av tre dryge timer), observerte vi noen av de mest elementære reglene i spillet, mens like mange ble ignorert. Etter kort tid ble vi fraktet til et annet av de staselige rommene i bygningen (en hvelvet resepsjonshall nå konvertert til et stort rom med seterekker til publikum, et spilleareal rundt en overdimensjonert sofa og en ekstra lang sjenk, supplert med et Steinway-flygel). Der sto vi overfor en glassvegg, der vi tittet inn – omtrent som i en maurtue i et insektshus i en dyrehage – i en moderne hotellsuite som skulle fungere som en «rekonstruksjon» av åstedet. Her ble det fremført to «re-enactments» av drapet for vår del: én for påtalemyndigheten og én for forsvaret. Det var her Secret Studio Lab begikk nok en alvorlig feil.

Mine damer og herrer: Som tidligere antydet var tiltalen mot den anklagede drap (selv om det ikke fantes noen tiltalebenk i kammeret, og fangen satt «amerikansk stil» ved siden av sin forsvarer). Likevel presenterte påtalemyndigheten oss her for en fullstendig upremeditert og provosert handling – med andre ord: uaksomt drap eller legemsbeskadigelse med døden til følge. Ingen i rettssaken syntes å merke det. Alle i publikum gjorde det. Huff da. Der forsvant mye av vårt engasjement for utfallet.

Tilbake i rettssalen ble vi introdusert for en lang rekke vitner, som alle begynte, helt korrekt, med å oppgi sitt fulle navn (om enn uten å sverge på å snakke sant, og bare sant... men hvorfor bry seg?). Ingen av disse vitnene hadde mellomnavn. Ikke umulig, men statistisk sett svært usannsynlig. Manuset var fullt av slike irriterende, dumme skjønnhetsfeil, som hver og en tærte på tålmodigheten overfor den kjedelige og samtidig lunefulle fremdriften gjennom rettslige banaliteter. Skal vi i det hele tatt nevne fraværet av rettsskrivere, presse eller publikumsgallerier? Var det noen som brydde seg?

Vel, rundt 80 personer hadde møtt opp for å bivåne forestillingen. Mange av dem drakk – jeg skal ikke spekulere i hvor mye, men de utviste mer langmodighet enn meg. Men så var jeg også edru. Dessuten hadde jeg ikke betalt for billetten, og for de som har gjort det, er det ofte en motivasjonsfaktor for å i det minste forsøke å kose seg. Man kunne godta dumhetene uten bitterhet hvis man så det som en slags middagsteater uten middag – det var tross alt ikke like ille som å bli utsatt for et faktisk drap. (Og hva kostet billettene? Finansierte de hele dette overdådige prosjektet? Det hadde vært interessant å vite.)

Det var en ENORM lettelse da det hele var over. Ikke minst for den tiltalte, kanskje, som – i likhet med resten av ensemblet – hadde hatt den nesten umulige oppgaven med å fremføre et av de dårligst skrevne rettssaksmanusene de noensinne har hatt uflaksen å måtte lære seg. (Jeg vet ikke om, eller hvor godt, de ble betalt.) For ordens skyld var skuespillerne: Dommer Goldsmith – den veltalende og nokså skolemesteraktige Paul Beech; Rip Love – den sleipe Monty Jones; Rupert Grove (forsvar) – den alvorstunge Nichols McBride; Emma Knight (aktorat) – den lidenskapelig dedikerte Rowena Farrington; Mike Lewis (tiltalt) – den mot alle odds overbevisende Eliot Rodriguez; Alice Duvall (avdøde) – den livlige Sarah Roy; Isobella Escobar (hushjelp og etterkommer av den kjente colombianske narkoklanen. Billige vitser? Her? Nei!) – den oppriktige Jessica Alonso; Johnny Drake (en journalist blant publikum som dukket opp i andre akt for å styre juryens diskusjon) – den iherdige Oliver Gower; Viola Lewis (tiltaltes mor) – den rolige Olivette Cole Wilson; Mark Burns (bestevennen som egentlig gjorde det) – den energiske Ged Forrest; og Dr. Lewis Pinkman (ekspert) – den korrekte Nico Kaufman.

Saken er henlagt.

For mer informasjon om Secret Theatre, besøk deres nettside