ANMELDELSE: Strange Interlude, National Theatre ✭✭✭✭

Strange Interlude

National Theatre

28. august 2013

4 stjerner

Det er sjelden jeg forlater National Theatre med tanker som "jeg skulle ønske de ikke hadde kuttet så mye i teksten" eller "jeg skulle ønske forestillingen hadde et langsommere, mer dvelende tempo", men det var nettopp slike tanker som kvernet i hodet etter å ha sett Simon Godwins fengslende nyoppsetning av Eugene O’Neills Strange Interlude (stykket som ga O’Neill hans tredje Pulitzer-pris), som for tiden spiller for beklagelig få tilskuere i Lyttleton Theatre.

Godwins regi er utmerket; dette er en storslått og elegant produksjon som på mesterlig vis løfter frem temaene O’Neill kjempet med – særlig forestillingen om hva det vil si å elske, og den knusende, men samtidig foredlende kraften i den ugjengjeldte, eller kanskje mer presist, den uoppfylte kjærligheten.

Blant produksjonens mange kvaliteter er Soutra Gilmours eksepsjonelle scenografi, som dekker mange steder på en måte som speiler tekstens emosjonelle kjerne. I de tidlige scenene, når hovedpersonen Nina føler seg fanget av omstendighetene eller de dominerende mennene i livet sitt, reflekterer scenografien en følelse av isolasjon og innesperring. Etter at Nina gifter seg, åpner rommet seg og gir plass til å puste. Når ektemannen senere blir velstående, blir Ninas verden både åpen og lukket, i tråd med hennes svingninger mellom gleden over sønnen og det emosjonelle fengselet et kjærlighetsløst ekteskap medfører. Sluttscenene, preget av sorg men også forløsning og aksept, utspiller seg i enorme, åpne flater som reflekterer naturens overveldende kraft.

Synet av en luksusyacht i full størrelse som dukker opp bak en art deco-leilighet fra New York, er et bilde som vil sitte på netthinnen i lang tid.

Gilmours arbeid her, som tydeligvis har hatt et betydelig budsjett i ryggen, er rett og slett praktfullt.

Anne-Marie Duff er magnetisk og lysende i rollen som Nina, og bekrefter sin posisjon som en av de fremste skuespillerne på en britisk scene i dag. Hennes fysikk, forståelse for karakterens indre kompleksitet, hennes pauser og formidling av smerte – evnen til å være mange ulike utgaver av Nina i én og samme person – er intet mindre enn genial. Dette er en av de sjeldne, livsbejaende prestasjonene som minner oss på hvorfor teater er så viktig.

O’Neill benytter et grep i dette stykket som i dag er velkjent, der karakterenes indre tanker avsløres gjennom direkte henvendelser til publikum som en kontrast til det de faktisk sier. Dette må ha vært utrolig slagkraftig da stykket hadde premiere i 1928. Mitt eneste lille ankepunkt mot Godwins regi og Duffs tolkning er at skillet mellom disse to tilstandene noen ganger blir utydelig, særlig i første halvdel av stykket.

Charles Edwards matcher Duff hele veien, og kanskje vel så det, da hans rolle er mindre takknemlig i utgangspunktet. Han treffer hver lille nyanse av komedie, smerte og melankoli – sluttsluttscenen med Duff er skjør, klønete og helt fantastisk.

Geraldine Alexander er strålende som Duffs svigermor, en kvinne så tynget av skyld og frykt at hun ødelegger andres liv for å unngå sin egen ulykke. Darren Pettie leverer solid spill som Edmund, Ninas store kjærlighet, og Wilf Scolding gjør et flott inntrykk som Ninas voksne sønn. Scenen hans etter begravelsen i siste akt er bemerkelsesverdig for sin intensitet og klarhet; den vil berøre selv de mest kyniske blant oss.

Jason Watkins, som vanligvis er en utmerket skuespiller, virker her litt malplassert som Sam. Han spiller mer en karikatur (en merkelig blanding av Mickey Rooney og W.C. Fields) enn en ekte karakter, både i stemmebruk og fremtoning. Det er mulig dette er et bevisst valg fra Godwins side, men i så fall er det forestillingens eneste feilskjær. Det er ikke det at Watkins er dårlig, men prestasjonen hans harmonerer ikke med de andre, spesielt i de tidlige scenene. I andre akt fungerer det imidlertid langt bedre.

Andre akt er i det hele tatt magisk, til tross for en litt merkelig casting av barnet Gordon og at Emily Plumtrees Madeline virker ti år for gammel for rollen. Smerten i disse karakterenes reise er så utsøkt formidlet at man føler at et enda mer dvelende tempo ville ha gagnet både skuespillere og publikum – men det er flisespikkeri.

Godwins sensasjonelle oppsetning vil bli husket lenge. Den representerer nøyaktig det National Theatre skal være: førsteklasses tekster, med førsteklasses skuespillere i førsteklasses produksjoner.