ANMELDELSE: Strictly Ballroom, Piccadilly Theatre ✭✭✭✭

Douglas Mayo anmelder Strictly Ballroom, musikalen basert på Baz Luhrmanns film, som nå spilles på Piccadily Theatre i London.

Zizi Strallen (Fran) og Jonny Labey (Scott) i Strictly Ballroom. Foto: Johann Persson Strictly Ballroom

Piccadily Theatre

25. april 2018

4 stjerner

Bestill billetter nå

Strictly Ballroom startet livet som et teatermanus utviklet av Baz Luhrmann, basert på hans egne erfaringer som konkurransedanser i selskapsdans i Australia. Det er en verden der teaterfølelsen i forestillingene, de fargerike karakterene og arrangørenes egoer passer perfekt til Luhrmanns hjertevarme og komiske fortelling.

Forestillingen hadde sin britiske premiere på West Yorkshire Playhouse i desember 2016, i en produksjon regissert og koreografert av Drew McOnie. Noen tok imidlertid valget om å gjøre betydelige endringer, og det som nå presenteres på Piccadilly Theatre, er – selv om kjernen er bevart – en helt annen type forestilling.

Will Young i Strictly Ballroom. Foto: Johann Persson

Mens Leeds-produksjonen i høyeste grad var en musikal, har vi nå endt opp med noe som ikke helt er en musikal; den har strukturen og filmmusikken til en film, og som et resultat føles det hele litt ute av balanse – det er egentlig den eneste måten jeg kan beskrive det på.

Will Young spiller den nyopprettede rollen som Wally Strand. Han fungerer som en komisk forteller og sanger av forestillingens pop-inspirerte partitur. Strictly Ballroom fremstår nå som en jukebox-musikal som egentlig ikke er en jukebox-musikal. Will eier scenen og publikum gir ham mye varme, men man må jo lure på hva som utløste endringen? Var det behovet for et kjent navn på plakaten?

Jonny Labey og ensemblet i Strictly Ballroom. Foto: Johan Persson

Jonny Labey spiller hovedrollen som den opprørske danseren Scott Hastings, mens Zizi Strallen spiller Fran (bare Fran), den nerdete nybegynneren som blir katalysatoren for mange av Scotts valg og konfliktene i plottet. Det er ekte kjemi mellom disse to. Det er en fryd å se dansen og Strallens transformasjon fra den stygge andungen etter hvert som forestillingen skrider frem.

Anna Francolini (Shirley Hastings), Richard Grieve (Les), Gerard Horan (Barry) og Stephen Matthews (Doug) representerer det etablerte miljøet i rollene som foreldre, familie og danseforbundets president. De er over-the-top og spilles i stor grad som karikaturer, noe som står i flott kontrast til de unge hovedrollene. Stephen Matthews fanget spesielt min oppmerksomhet med sin nydelig underspilte Doug Hastings. Subtiliteten i denne prestasjonen, karakterutviklingen, den uhemmet gledesfylte flashback-sekvensen og karakterens gjenvinning av maktbalansen mot slutten er mesterlig observert og utført.

Ensemblet i Strictly Ballroom. Foto: Johan Persson

Selvfølgelig er ikke selskapsdans komplett uten dansernes eksotiske og bisarre utstråling, og i likhet med alle paljettene i de prangende kostymene (signert den briljante Catherine Martin), er de intet mindre enn blendende. Michele Bishop, Gabriela Garcia, Charlotte Goch, Liam Marcellino, Lauren Stroud, Gary Railings, Chrissy Shunt, Dale White, Jacon Maynard, Selina Hamilton, Freya Rowley, Luke Jackson, Tinovimbanashe Sibanda og Justin-Lee Jones gir alt. Det er hektisk og fascinerende, med en teknisk sikkerhet og underholdningsverdi som gjør det til en fryd å se denne talentfulle gruppen. Magisk!

Fernando Mira (Rico) tar kontroll over scenen i Paso Doble-nummeret (Habanera) som avslutter første akt. En overdose av testosteron kombinert med utrolig timing og en intrikat presentasjon gjør Miras opptreden til et av forestillingens absolutte høydepunkter. Eve Polycarpous Abuela spilles med komisk ærlighet og har utrolig mye hjerte.

Soutra Gilmours scenografi har mistet noe av det enkle, rustikke uttrykket fra den opprinnelige versjonen, som passet så godt til fargene i det australske landskapet. Dette er erstattet med en mengde bevegelige kulisser som til tider ga scenen utseendet til en travel motorvei der en trafikkulykke kunne skjedd når som helst. Jeg syntes det ble litt for travelt, og det tok fokus bort fra enkelheten i historien og prestasjonene.

Charlotte Gooch (Tina Sparkle) og Gary Watson (Ken Railings) i Strictly Ballroom. Foto: Johan Persson

Ben Atkinsons fabelaktige orkester spilte Simon Hales dynamiske orkestreringer til perfeksjon. Når messingseksjonen virkelig trår til, er det helt rått. Sørg for å bli sittende noen øyeblikk etter forestillingen for å høre avslutningsmusikken. Wow!

Strictly Ballroom kunne vært en fantastisk forestilling, og feilen ligger etter min mening ikke hos det hardtarbeidende ensemblet som gir 110 %, men hos manusforfatterne Baz Luhrmann og Craig Pearce. De har skapt en hybrid av film, musikal og konsert som ikke lenger helt vet hva den vil være.

Til slutt må jeg ta av meg hatten for regissør og koreograf Drew McOnie. Nok en godt utført jobb før han nå skal sette opp King Kong på Broadway. Det er flott å se at neste generasjon kreative talenter her i landet er på plass, og ser ut til å bli like ikoniske som de store navnene innen musikaler fra Broadway eller London som har kommet før dem.

Strictly Ballroom er en morsom kveld ute. Det er bare synd at den mistet det lille ekstra som gjorde den spesiell et eller annet sted på veien til West End.

BESTILL BILLETTER TIL STRICTLY BALLROOM NÅ