ANMELDELSE: Teh Internet Is Serious Business, Royal Court ✭✭

Teh Internet Is Serious Business. Foto: Tristram Kenton Teh Internet Is Serious Business Royal Court Jerwood Theatre Downstairs 4. oktober 2014 2 stjerner

Hintet burde nok ligget i tittelen. Når ordet "The" skrives feil som "Teh", må det vel bety noe... eller? Er det et opprør mot autokorrektur på datamaskiner? En indikasjon på at korrekt språk ikke er nødvendig på nettet? Et forslag om at hastverk er en del av den nye verdensordenen på nettet? Tanken om at rettskriving ikke betyr noe?

Eller kanskje det bare er et PR-stunt? Men om det var det, ville man kanskje forvente at teaterpersonalet fulgte opp konseptet, i tro tradisjon med teaterverdenens små påfunn.

Men ikke ved Royal Court, hvor de ansatte sier "The" i stedet for "Teh" i forkant av premieren på Tim Prices stykke Teh Internet Is Serious Business ved Jerwood Theatre Downstairs.

Selv om ordet "Serious" i tittelen burde være et frempek, velger regissør Hamish Pirie en tilnærming som boltrer seg i barnslig fantasi, "tryggheten" i fargerike uniformer og leker, det medvitne skjoldet av anonymitet og den overordnede følelsen av at alt er et spill. Men det er ingenting nytt eller fantasifullt rent teatralsk ved dette; verden har sett internett og world wide web gjennom det prismet i årevis nå. Uansett hvor tåpelig det enn måtte være.

Det er heller ingenting nyskapende eller belysende ved Prices tekst, og hvilke temaer eller problemer han forsøker å problematisere er ikke umiddelbart tydelig gjennom de korte, løst sammensatte scenene som utgjør narrativet. Internett er et sted hvor hvem som helst kan utgi seg for å være hvem som helst uten at noen får vite det; det er et sted hvor smarte folk kan korrumpere eller ødelegge for dem som ikke er fullt så smarte; et sted hvor ungdommens frie fantasi kan ha den virkelige makten, ikke regjeringen; et sted hvor lovløshet anses som en rettighet.

Det er ingenting nytt i det.

Faktisk har Royal Court nettopp satt opp The Nether, som etter min mening behandlet disse temaene på en langt klokere måte.

Det mest interessante her er utforskningen av korrupsjonens sanne natur.

I åpningsscenen blir forhørsledere sakte korrumpert av fangene sine; vanlige folk blir korrumpert til en slags gestalt-avatartilstand av sine likemenn; forretningssystemer blir korrumpert av hackere; og etterforskere og varslere korrumperer hackere ved å fjerne deres anonymitet.

Stykkets mest fascinerende del kommer når to online-skikkelser (legemliggjort som en nerd og en silkemyk katt) snakker til hverandre i programkode (eller i det minste noe som ligner) og forsøker å overgå og ødelegge for hverandre. Den triumferende katten maler nesten av sanselig tilfredsstillelse når hun vinner kampen, og det er avgjort fascinerende å se denne merkelige, nesten fremmede utvekslingen utspille seg – og innse med absolutt sikkerhet at slike ting skjer hver dag, kanskje hver time, på nettet; noen ganger for spøk, andre ganger som del av noe langt mer illevarslende.

Det store (og stort sett utmerkede) ensemblet gir liv til ulike troper og memes som opp gjennom årene har herjet på nettet: den nedlatende Willy Wonka med sine skarpe onelinere; Grumpy Cat; den sosialt klønete pingvinen; den triste Storm Trooperen; aktivistgruppen Anonymous, og mange flere. Dette er morsomt og smart til å begynne med, men grepet oppnår aldri noen dypere innsikt eller forløsning.

En av utfordringene med å presentere pseudo-menneskelige avatarer – skapt av maskiner og teknologien som lik Atlas bærer internett på sine skuldre – er at det er svært vanskelig å føle empati med slike karakterer. De er lette å identifisere eller forakte, men vanskelige å bli glad i eller bry seg om. Price løser ikke dette problemet i manuset, og det gjør heller ikke Piries regi.

Det hele ender opp med å bli nokså kjedelig.

Scenografien av Chloe Lamford er ganske interessant og unngår heldigvis alle åpenbare skjerm- eller datalandskap; snarere er det en slags underverden, kanskje en hybrid av bilder fra spill folk kjenner fra bortkastede timer på nettet, kanskje en representasjon av de grå, kjedelige blokkene i det moderne livet satt opp mot det frenetiske fargespillet og den uventede energien som preger internettopplevelsen for noen. Det er en slags vollgrav fylt med fargerike baller, et gulv og halvvegger laget av bikubelignende grå firkanter brukt til inn- og utganger, og over scenen henger nettingssekker fulle av baller som uunngåelig slippes løs over scenen i et herlig kaos.

Mange av skuespillerne er svært gode, men det er ikke så lett å vite hvem som er hvem. Uvanlig nok for Royal Court var ingen programoversikt med manus og biografier tilgjengelig. Forklaringen var at "stykket skrives fremdeles".

Nettopp.