ANMELDELSE: The Bridges Of Madison County, Menier Chocolate Factory ✭✭

Sophie Adnitt anmelder Jason Robert Browns musikal The Bridges of Madison County, som nå spilles ved Menier Chocolate Factory i Southwark, London.

Jenna Russell (Francesca) og Edward Baker-Duly (Robert). Foto: Johan Persson The Bridges of Madison County

Menier Chocolate Factory

To stjerner

Bestill billetter Jeg blir alltid imponert over hvordan Menier Chocolate Factory klarer å transformere auditoriet sitt fullstendig fra produksjon til produksjon, og denne gangen er intet unntak. Jon Bausors scenografi er lunt plassert i et hjørne med to dreiescener, men skjemmes dessverre tidvis av hørbar støy fra kulisseskift bak scenen og en veranda som dirrer nervøst hver gang den rulles ut. Heldigvis er det ingen slik usikkerhet å spore hos det lille, men talentfulle ensemblet i The Bridges of Madison County. Musikalen er basert på romanen fra 1992 (senere filmatisert med Clint Eastwood og Meryl Streep), og Jason Robert Brown og Marsha Normans versjon har nå kommet til London under regi av Trevor Nunn, med den alltid strålende Jenna Russell i hovedrollen.

Gillian Kirkpatrick (Marge) og Paul F. Monaghan (Charlie)

Det er derfor synd at man forlater salen med en gnagende følelse av at dette er to timer og førtifem minutter man aldri får tilbake. Spesielt første akt drar ut i det uendelige, og en merkelig struktur i andre akt gjør at det hele virker enda lengre enn det faktisk er. Det er utrolig mye som kunne vært kuttet her uten å skade handlingen – det lille som finnes av den. Mens ektemannen og barna er på marked, har italiensk-fødte Francesca (Russell) en fire dager lang affære med Robert (Edward Baker-Duly), en fotograf som har havnet i Iowa-byen hennes for å ta bilder av lokale broer. Og vel, det er det hele. Det er mye overflødig fyllmasse om familiens tur til markedet, og et helt nummer er dedikert til Roberts ellers fraværende ekskone Marian (selv om dette er et av forestillingens høydepunkter i hendene på den fantastiske Shanay Holmes) – det er pent nok, men man lurer på hvorfor det er med.

Maddison Buleyment (Carolyn) og Jenna Russell (Francesca). Foto: Johan Persson

I tillegg er det svært lite kjemi å spore mellom Francesca og Robert. Romansen føles forsert, og deres første møter minner mer om hyggelige naboer enn et par fanget i en plutselig tiltrekning. Det er også vanskelig å heie på dem som par, til tross for at forestillingen gjør alt den kan for å rettferdiggjøre utroskapen. Francescas ellers rimelige ektemann Bud (Dale Rapley) gjennomgår en brå personlighetsendring i andre akt, hvor han plutselig fremstår som en barnefiendtlig bølle. Affæren det hele dreier seg om avsluttes tidlig i andre akt, og resten fylles av en merkelig montasje av eksamensfester og bryllup (kanskje for å hinte om at Francesca valgte riktig ved å bli hos sin kjedelige familie?), akkompagnert av et blues-preget nummer som bryter fullstendig med den stryker-tunge stilen i resten av showet. Dette nummeret varer også altfor lenge.

Dale Rapley som Bud. Foto: Johan Persson

Dette er på ingen måte en dårlig forestilling; den er bare utrolig kjedelig. Tempoet er hovedproblemet, og etter en stund begynner de tilsynelatende endeløse folk-balladene å flyte over i hverandre. Det er mye talent i denne besetningen, men det får ikke skinne optimalt. Likevel tilfører Gillian Kirkpatrick og Paul F. Monaghan som naboene tiltrengt humor – Kirkpatrick som den nysgjerrige Marge ender faktisk opp som stykkets mest interessante karakter. Russells Francesca fremstår mindre kompleks på scenen enn i boken; hun er tydelig misfornøyd med livet, men ikke nok til å faktisk gjøre noe med det. Russells evne til å formidle skuespill gjennom sang er imidlertid suveren når hun får sjansen, og hun bidrar sterkt til å løfte forestillingen.

The Bridges of Madison County er for lang og uforklarlig tam. Den vil nok finne sine tilhengere blant komponistens fans, men ellers er dette et uvanlig feilskjær i Meniers ellers solide musikal-portefølje.

BESTILL BILLETTER TIL THE BRIDGES OF MADISON COUNTY