ANMELDELSE: The Frogs, Jermyn Street Theatre ✭✭✭✭

George Rae (Xanthias), Michael Matus (Dionysos) og ensemblet i The Frogs. The Frogs

Jermyn Street Theatre

Torsdag 16. mars 2017

4 stjerner

Bestill billetter nå

Den britiske premieren – i hvert fall – på en Sondheim-musikal er en sjelden begivenhet, spesielt når det har tatt 43 år før den fant sted.  La det være en lekse for alle som ønsker å lykkes i teaterverdenen: Noen ganger kan suksess ta lang tid.  Uansett, her er den omsider: Aristofanes’ satire over etterlivet, og hans «bok» har blitt dobbeltfiltrert gjennom først Burt Sheveloves bitende vidd og deretter Nathan Lanes rampete harselas.  Lane selv er i byen for å øve på Angels in America på National Theatre, og han stakk innom for å se hvordan det gikk. Han var begeistret: Hans smilende ansikt pryder et bilde som markerer besøket på JSTs beskjedne oppslagstavle ved trappen som fører ned til teatrets lille og eksklusive lokaler.

Og det er noe svært passende ved å sette opp forestillingen i dette miniatyrteateret, med sine skarve 70 plasser, lille scene, korridor-aktige foajé og en bar-gjennom-en-luke, med toaletter som også fungerer som kulisser, og et billettkontor i vaskeskapet.  Det er en veritabel konsentrasjon av et teater, hvis selve komprimering egner seg utmerket til verk som tar et lignende skjematisk og skisseaktig blikk på verden ovenpå og utenfor.  Eller, faktisk, langt under…

Nigel Pilkington (Shakespeare), Martin Dickinson (Shaw) og ensemblet i The Frogs.

Dette stykket faller nøyaktig i den kategorien.  Gresk teater, som sjelden prioriterer action, gir oss alt i små samtaler som kommenteres av et travelt kor.  Her akkompagneres de av et blåse- og slagverkensemble på den ene siden av scenen, under kyndig ledelse av musikalsk leder Tim Sutton, som har skapt de praktfulle, nedskalerte versjonene av Tunicks originale orkestreringer.  Regissør og produsent Grace Wessels er en relativ nykommer i musikalsammenheng, og dette stykket er ikke uten sine utfordringer: Likevel lander hun en nærmest perfekt fulltreffer i den kompakte verdenen hun mønstrer.

Godt hjulpet av Gregor Donnellys harmoniske og oppfinnsomme scenografi og kostymedesign, med vakkert lys av Tim Mascall, og kyndig støtte fra assisterende regissør og bevegelsesinstruktør Tim McArthur, er produksjonen et ryddig, trimmet og effektivt lykkespill.  Ensemblenumrene fungerer spesielt godt på den trappebaserte scenen som kanskje eller kanskje ikke skal ligne et svømmebasseng.  Stykket ble – som kjent – unnfanget som internunderholdning for Yale, der koret besto av universitetets svømmelag, som visstnok opptrådte iført kun badebukser.  Med slike meritter er jeg overrasket over at stykket ikke har fått betydelig mer oppmerksomhet tidligere.

Både partituret og manuset fortjener det.  Disse sangene rangerer blant Sondheims beste, og det vittige, fjærlette manuset er en konstant glede, som alltid klarer å forbli folkelig og «jordnært», uansett hvor gjenstridig tematikken blir.  Vi er ute på et klassisk oppdrag med Dionysos (Michael Matus, i en kontant «straight-man»-stil) piffet opp som Herakles (spilt av Chris McGuigan, som får boltre seg vilt med løvepels og enorme våpen… du skjønner stilen?).  Dionysos støttes av sin gretne slave, Xanthias (George Rae – som bare blir bedre og bedre for hver gang, og her bruker sitt komiske talent til herlig effekt).  Sammen er de på et nokså meningsløst oppdrag for å hente George Bernard Shaw ut av Hades og dra ham tilbake til her og nå, slik at han kan skrive skuespill som vil opplyse vår trette og motløse tid.  Og det er i bunn og grunn hele handlingen.

Jonathan Wadey (Karon) i The Frogs.

Uten for mye å bekymre oss over, kan vi derfor lene oss tilbake og la oss underholde av vitser og sangnumre, mye på samme måte som i en revy med et løst tema.  Jonathan Wadey er den uforglemmelige og svært «Camden»-aktige fergemannen Karon, som har som oppgave å få de reisende over Styx og inn i dødsriket.  Det er under denne overfarten vi møter amfibiene fra tittelen, som kvekker lystig i vei og nesten får oss til å tro at de skal «gjøre» noe.  (Det gjør de… men ikke lenge.)  Vel fremme i underverdenen får vi se et spesialnummer av amasonen Virilla (Li-Tong Hsu, som morer seg med alt det tøysete), og så dukker Emma Ralstons Pluto opp som en lærkledd herskerinne (dødsrikets herre er her en svært smart og sexy kvinne).  Hun overleverer gjerne GBS (som i Martin Dickinsons skikkelse er død og elsker det!), og er til og med villig til å kaste inn Shakespeare på kjøpet (ikke Shaws favorittforbilde, selv når han spilles med den følsomheten Nigel Pilkington utviser).  Å, og så er det et par numre fra Ariadne (spilt søtt av Bernadette Bangura), som betyr – eller betydde – mye for Dionysos.

Men som de sier: Handlingen trenger ikke oppta oss lenge.  Poenget med dette showet er å hente ut så mye tøysete, munter moro som situasjonen tillater.  Og det er mye.  Nei, dette er ikke huset Atreus’ fall, men om de bare løsner litt mer på snippen og koser seg enda mer, kan dette ensemblet fort ende opp med å ta salen med storm på andre måter.  Kos dere!

BESTILL BILLETTER TIL THE FROGS HER