ANMELDELSE: The Man Who Had All The Luck, Kings Head Theatre ✭✭✭✭✭

Jamie Chandler og Alex Warner i The Man Who Had All The Luck. Foto: George Linfield The Man Who Had All The Luck

Kings' Head Theatre

3/09/15

5 stjerner

The Man who had all the Luck er ikke nødvendigvis Arthur Millers aller første stykke, men det var i alle fall det første som ble satt opp profesjonelt. Det ble skrevet i 1941 og urfremført uten suksess tre år senere, før det forsvant i flere tiår – Miller selv anså det som et mislykket prosjekt som ikke stod til å redde. Her til lands ble det vekket til live igjen ved Bristol Old Vic i 1990, og senere på Donmar i 2008. Stykket bryter markant med den trenden vi vanligvis forbinder med Millers dramatikk. Fra All my Sons og utover ser vi gjerne på Millers verk som en utforskning av tragiske temaer, hvor store sosiale og nasjonale spørsmål utspiller seg i rammene av et familiedrama. Her finner vi riktignok de samme konfliktene innad i familien og bakteppet av politisk og metafysisk debatt, men den overordnede dynamikken preges av nådeløs suksess, ikke undergang, for hovedpersonen. Det er nettopp dette som er sakens kjerne. Dette er en studie av den sjelelige smerten og selvforakten som følger med vedvarende god lykke, som karakteren selv føler er fullstendig ufortjent. David Beeves (Jamie Chandler) starter livet som en ydmyk bilmekaniker med få ferdigheter eller åpenbare talenter, men alt faller på plass for ham – i arbeidslivet, i kjærligheten og i vennskap. Han lykkes, men ikke på andres bekostning. Likevel er ikke dette nok, for han mangler fortsatt en klar identitet og mening med livet. For å sitere Miller selv: «Han samler skatter som ruster og som hans ånd har flyktet fra.» Samtidig opplever de rundt ham, spesielt broren Amos (Michael Kinsey), et lammende nederlag som virker like fullkomment og tilfeldig som Davids suksess.

Jamie Chandler og Michael Kinsey i The Man Who Had All The Luck. Foto: George Linfield

Må det ikke finnes et rettferdighetsprinsipp et eller annet sted i livet? Eller er alt bare tilfeldig, som en manet som driver med strømmen? «Tidevannet går inn og tidevannet går ut. Mennesket har lite det skulle ha sagt om hva som skjer med ham.» Det kan vel ikke være nok å si at folk lykkes eller feiler bare på grunn av flaks eller uflaks, eller gjennom én enkelt feil? Uten rammene fra de greske gudene eller den kristne Gud, hvor skal man da finne mening?

Millers dramatiske svar på dette evigaktuelle spørsmålet er kanskje ikke like dype eller rystende som i hans senere stykker, men de foregriper mye av det samme terrenget. Evnen til å være iherdige, beskjedenhet og en urokkelig søken etter personlig integritet i møte med andre blir verdsatt, men ikke på en naiv måte. Kjente temaer dukker opp som utgangspunkt for karakterenes diskusjoner – er den amerikanske drømmen et bedrag eller en realitet under depresjonstiden hvor stykket utspiller seg? Er ambisjoner og individuelle prestasjoner egentlig det de utgir seg for å være? Gjelder det ulike regler for privatlivet og det offentlige liv? Kan fedre, sønner og brødre samarbeide, eller er de skjebnebestemt til å havne i konflikt?

Ved siden av David selv finner vi svært velutviklede roller i hans kjæreste og støttespiller Hester (Chloe Walshe), faren Pat (Keith Hill), broren, og et galleri av lokale småbyfolk fra Midtvesten. Den viktigste av disse er Gus (Alex Warner), en dyktig østerriksk innvandrermekaniker, som er en av de få som virkelig klarer å nå inn til Davids indre kvaler. I andre akt bæres mye av stykkets kjerne av dialogen mellom disse to.

Jamie Chandler, Chloe Walshe og Alex Warner i The Man Who Had All The Luck. Foto: George Linfield

Stykket er svært godt, og absolutt en viktig del av Millers samlede verker, men det er ikke et mesterverk. Ved siden av de eksepsjonelle kvalitetene som senere ble hans varemerke, må det sies at det også finnes enkelte svakheter i dramaturgien. Noen partier virker påfallende tynt skrevet og blir forhastet – for eksempel det plutselige dødsfallet til den monstrøse patriarken som er det største hinderet for David og Hesters lykke. Hvorfor bygge opp denne spenningen for så å avfeie den så brått? Det virker også som en tapt mulighet at vi ser så lite til broren Amos i andre akt, etter at det pedagogiske poenget med hans profesjonelle fiasko som baseball-pitcher er blitt slått fast.

Kanskje er det fundamentale problemet at stykket aldri havner helt i fokus, men i stedet gjør avstikkere mot ulike sjangre. Det truer med å bevege seg i en overordnet tragisk retning, og flere av karakterene går det da også rett og slett ille med. Men fordi stykket aldri helt velger side, blir andre akt sittende fast i litt for mange melodramatiske vendinger, som om Miller selv ikke helt klarer å bestemme seg.

Miller forteller i selvbiografien Timebends (1987) at kritikeren John Anderson ga ham en innsiktsfull forklaring på hvorfor stykket ikke fungerte optimalt. Han sa at det lurte en skyggeverden av tragedie inni stykket: «Du har skrevet en tragedie, skjønner du, men i stilen til en folkekomedie.» Dette var tydeligvis en viktig lekse for Miller, for uansett hvor vanskelig det er å generalisere over de mange stykkene han senere skrev, er det aldri mer noen tvil om hvilken sjanger han opererer i.

Chloe Walshe og Jamie Chandler i The Man Who Had All The Luck. Foto: George Linfield

Det var mye å beundre i denne oppsetningen. Den svært enkle scenografien fungerte godt som et grep for å tvinge oss til å fokusere på teksten og karakterenes dilemmaer. Jeg forstod riktignok ikke hvorfor stykkets siste side ble avdekket på scenegulvet i andre akt, som om det var skrevet i stein som de ti bud, men utover det var dette en behagelig rett-frem og ukomplisert produksjon. Det ble også kastet bort minimalt med tid på sceneskift, noe jeg tidligere har bemerket som et problem ved dette teatret.

Det var ingen åpenbare svakheter i rollebesetningen, bortsett fra noen få usikkerheter som er naturlig så tidlig i spilleperioden. Aksentene satt stort sett som de skulle, og alle manøvrerte den lille scenerommet med selvsikkerhet og naturlig flyt – all ære til regissør Paul Lichtenstern. Hovedrollene ble spilt av unge skuespillere med en intensitet og et engasjement som er akkurat det som trengs for å yte rettferdighet til Millers ambisiøse dialog. Dette solide ensemblespillet lover godt for fremtidige produksjoner fra det prisbelønte kompaniet End of Moving Walkway.

Arthur Miller ble født for hundre år siden. Et hundreårsjubileum bør handle om å gjenoppdage verk på nytt, og King’s Head fortjener ros for å markere denne store forfatteren gjennom et mindre kjent, men ikke mindre viktig verk, som fortsatt taler til oss med stor kraft.

The Man Who Had All The Luck spilles på King's Head frem til 27. september 2015