ANMELDELSE: The Motherf**ker With The Hat, Lyttleton Theatre ✭✭✭

The Motherf**ker With The Hat

Lyttelton Theatre

24. juni 2015

3 stjerner

Bestill billetter

Hva er egentlig poenget med de tre stjernene? Alle som ser plakaten skjønner umiddelbart og uten tvil at tittelen på stykket inneholder ordet Motherfucker. Hvis man blir støtt av å se ordet trykket i sin helhet, blir man da mot formodning ikke støtt av denne dårlig sensurerte varianten? Er det britiske publikummet virkelig mer konservativt enn det amerikanske? Stykket kunne pryde reklametavler på Broadway uten at stjerner erstattet bokstavene U og C. Så hvis det ikke gir mening å unngå støtende språk på denne måten, hva er da hensikten? Kynikere vil kanskje hevde at bare en tittel som dette kan lokke folk til å se et nytt stykke av en relativt ukjent amerikansk-puertoricansk dramatiker.

Det er uklart hvem som tok avgjørelsen eller hva begrunnelsen var, men det virker unektelig pussig av National Theatre å sette opp et stykke med tittelen The Motherfucker And The Hat, la det spilles uten å sensurere noe som helst av det potensielt støtende språket i dialogen, men likevel referere til det med en annen tittel i alt PR-materiell. Man kan jo lure på hva de gjorde i radio- og TV-intervjuer? Rødmet de og pep det ut?

Gitt hvor mange ganger ordet Motherfucker slenges rundt i Stephen Andy Guirgis' stykke, som nå spilles på Lyttelton Theatre i en produksjon regissert av Indhu Rubashingham, sammen med diverse andre grove bemerkninger (inkludert en veldig morsom en om en «nuns fitte»), føles denne malplasserte anstendigheten rett og slett pinlig. Det er som om National Theatre er en smule forferdet over sitt eget valg.

Og det har de kanskje grunn til, for Guirgis' stykke er knapt nok revolusjonerende, nyskapende eller spesielt oppsiktsvekkende. Guirgis vant Pulitzerprisen i 2015 for sitt nyeste stykke, Between Riverside And Crazy, men The Motherfucker With The Hat vant ingen priser. Da det ble satt opp på Broadway ble det en flopp og mottok i beste fall blandede anmeldelser.

Når man tenker på at det finnes nylige Pulitzer-vinnere som National Theatre ikke har satt opp – som Annie Bakers The Flick, Quiara Alegría Hudes' Water By The Spoonful, eller Kitt og Yorkeys Next To Normal, for ikke å nevne Tony-vinnere som Christopher Durangs Vanya and Sonia and Masha and Spike – skulle man tro det var noe helt spesielt eller unikt med Guirgis' stykke.

Men der tar man feil.

Det er ikke det at det er et dårlig stykke; det er mer det at det egentlig ikke er et ordentlig teaterstykke. Det består av en rekke separate scener, hovedsakelig dialoger mellom to personer, som først og fremst kretser rundt hovedpersonen Jackie. Det mangler et virkelig fengslende overordnet tema, språket har ingen lyrisk, poetisk eller politisk skjønnhet, og det gjør ingen forsøk på å belyse samfunnet eller kulturen på noen betydningsfull måte. Det både ser og høres ut som en kortfilm – ikke et helhetlig, storslått drama verdig Lyttelton-scenen.

På sett og vis tar stykket for seg ulike former for avhengighet og konsekvensene av å være avhengig, kontra det å bryte ut. Det stiller definitivt spørsmål ved om de selvgodt tørrlagte som «følger planen» har bedre moral eller dømmekraft enn de som kjemper for å forbedre seg, men som går på midlertidige sprekker. Men er dette vektig nok til å rettferdiggjøre 105 minutter i en av National Theatres saler?

Ikke etter min mening.

Skuespillerprestasjonene er engasjerende, og ett eller to av dem er forbløffende i detaljrikdom, nyanse og kraft. Men dette er et stykke som lener seg tungt på grove fornærmelser og trusler, samt en følbar tilstedeværelse av vold. Men ærlig talt, når man har hørt ordet Motherfucker én gang, gjør de neste femti lite inntrykk. Og når stykket, som her, kulminerer i et testosteronfylt og ondskapsfullt basketak mellom to tøffinger (over kvinnen begge har hatt sex med) som rett og slett ikke er i nærheten av å være så voldelig og realistisk som det burde være, faller grunnmuren i narrativet sammen.

Ricardo Chavira, kjent fra Frustrerte fruer, er truende, tøff og overraskende sympatisk i rollen som den voldelige alkoholikeren som tror kjæresten er utro med denne eieren av den omtalte hatten. Det viser seg at han har rett, men han tar feil av hvem som eier hatten. Chavira er i storform og tyner virkelig hver minste bit av interesse ut av karakteren og situasjonene. Det er mørkt, brutalt og gnistrende skuespill på sitt beste.

Yul Vázquez er nokså fengslende som den merkelige fetteren Julio, som til tross for en lidenskap for matlaging og en feminin fremtoning, er den hardbarkede typen som kan skaffe en pistol eller få noen drept ved behov. Hans taler om forpliktelser basert på gamle vennskaps- og familiebånd er verdt hele kvelden alene. Det er en usedvanlig fintunet prestasjon.

Flor De Liz Perez er sexy, amper, rappkjeftet og uanstrengt lidenskapelig i rollen som Veronica, kvinnen som deles av Jackie og stykkets «Motherfucker». Hun spytter ut grovheter med samme språklige presisjon som Julie Andrews uttaler konsonanter i The Sound of Music, selv om Veronicas forhold til nunner (se over) er av en helt annen karakter. Perez gir alt i rollen, og når hun kyler et balltre i hodet på Jackie, ber man en stille bønn om at understudien står klar i kulissene. Det er en prestasjon med full gass fra start til slutt.

Som den selvrettferdige, svikefulle og totalt narsissistiske Ralph, Jackies mentor og venn, fremstår Alec Newman som blassere og mindre farlig enn rollen krever. Han må være Jackies likevekt i alle ledd, spesielt fysisk, men han spiller ikke i samme liga som Chavira. Han får heller ikke mye hjelp av Nathalie Armin, som virker feilbesatt i rollen som Ralphs (tilsynelatende) trofékone, Victoria.

Det mest teatralske ved produksjonen er scenografien – et smart og stemningsfullt puslespill av tre ulike rom: Veronicas leilighet ved Times Square, fetter Julios sted, og Ralph og Victorias mer fasjonable hjem. Branntrapper i en intens oransjefarge henger fra mørket og antyder New Yorks eksteriør, noe som forankrer handlingen visuelt der teksten kanskje ikke strekker til auditivt. Oliver Fenwick lyssetter det hele med sitt vanlige blikk for detaljer og atmosfære. Man kan nesten kjenne lukten av pølsevognene i gata.

Rubashingham regisserer effektivt, og tempoet er friskt nok. Likevel tilføres ingenting av visjonær verdi, og dette er ikke et tilfelle der regissørens innsikt avslører mer av stykket enn forfatteren hadde sett for seg. Voldelig og vulgært, ofte morsomt, men sjelden hysterisk – dette er så «in-your-face» som det er nødvendig at det blir. De skjærende, atonale lydkulissene som markerer sceneskift og start/slutt, føles poengløse og lettvinte. Man bør ikke få priser bare for å spille høyt.

Det er ikke kjedelig, det er ikke dårlig – men det er heller ikke spennende, gripende eller nyskapende. The Motherfucker And The Hat lover en vill og provoserende reise, men i stedet avslører det nok en gang mangelen på visjoner hos de som for tiden legger programmet ved National Theatre.

Rufus Norris må vise at han er oppgaven voksen som kunstnerisk leder for National Theatre. Det trenger teatret som kunstform sårt.

The Motherf**ker With The Hat spilles på National Theatre frem til 20. august 2015