ANMELDELSE: The Past Is A Tattooed Sailor, Old Red Lion Theatre ✭✭✭

The Past Is A Tattooed Sailor

Old Red Lion Theatre

6. august 2016

3 stjerner

BESTILL BILLETTER NÅ Simon Blows ‘The Past is a Tattooed Sailor’ er et selvbiografisk stykke regissert av Jeffrey Mayhew, og som en stram båtshake er det en fortelling om ungdom, klasse og tid, fortøyd til en bøye av nostalgi. «Jeg hadde en kompleks barndom,» sier Blow, «Jeg mistet begge foreldrene og arven i ung alder... Da jeg møtte min grandonkel Stephen Tennant, følte jeg at jeg hadde kommet hjem til det som for lengst var tapt. Jeg lærte om hans eksotiske fortid fra ham som om den fortsatt fantes, og mye annet også, slik dette dramaet avslører.»

Jojo Macari leverer en empatisk tolkning av Joshua, en ung gutt som lever et paradoksalt liv: overklasse og fattig på samme tid – men sammen med kjæresten Damien (Denholm Spurr), som er murer, prøver Joshua å bryte ut av klasselenkene for å skape et bedre liv. Etter en barndom uten en stabil kjerne, hjemsøkt av vanskelige familieforhold, oppsøker Joshua sin grandonkel Napier (Bernard O’Sullivan) – en privilegert, eksentrisk og selvhøytidelig eldre herre som nå er sengeliggende med bare tjenere og gjenferd som selskap. Gjennom hele stykket er onkel Napier oppslukt av dagdrømmer om svunne tider – dager tilbrakt med Siegfried Sassoon og Virginia Woolf, eller dansende til Igor Stravinskij. Men når gjenferdet hans dukker opp (Nick Finegan) – en sprek, ung versjon av hans nåværende grå og aldrende selv – blir Napier plaget av dødsangst og en desperasjon etter å bevare ungdommen. Mens Joshua og onkelen knytter bånd, oppmuntrer Damien tanken om en forestående arv, noe som kun utfordres av Joshuas allerede rike fetter, Patrick (John Rayment).

For min del minner manuset om Oscar Wilde og hans Dorian Gray, og mens jeg så forestillingen slo det meg at dette kunne blitt en god roman. Selv om det finnes velskrevne, flytende dialogpartier, føles manuset tidvis litt overfylt, og enkelte scener er nokså stakkato. I tillegg er det øyeblikk hvor intimiteten mellom karakterene virker noe kunstig, noe som skaper en viss mangel på sammenheng i fortellingen. Til tross for dette er historien interessant og ofte gjenkjennelig, særlig i diskusjonen om tanatofobi (dødsangst). Følelsen av å være løsrevet fra vår egen ungdom kan være like overveldende for oss som for onkel Napier, idet vi prøver å utsette det uunngåelige som ikke kan konserveres. Vi er tross alt ikke syltetøy.

Nick Finegans unge og romantiske Napier er en velfungerende speiling av den eldre versjonen, og Denholm Spurr går helhjertet inn i rollen som Damien – en rappkjeftet «cockney»-type – samt den franske sjømannen Jean Baptiste. Gamle onkel Napiers mimring og hans desperate jakt på komplimenter leveres av Bernard O’Sullivan med ekte sentimentalitet og vidd. Hans kamp mellom fortid og nåtid er til tider nokså rørende, der han prøver å klamre seg til enhver fysisk gjenstand som kan bevare ungdommen hans, i frykt for realiteten om at fortiden kun lever videre i minnenes støv.

Napier blir ikke bare levendegjort av O’Sullivans prestasjon, men også av Rosie Mayhews scenografi. Karakterens lunefulle personlighet kommer til uttrykk gjennom eksentrisk interiør: rosa mønstret tapet, en prangende lysekrone og et teppe i sebra-mønster dekorerer soverommet, mens skillevegger er dekket av tegninger av sjømenn og bilder som kunne vært malt rett ut av Napiers dagdrømmer. Et glitrende sølvlaken og et hvitt blondeteppe dekker dagsengen, og Napier fingrer med pastellfargede chiffonskjerf mellom sine nostalgiske monologer.

‘The Past is a Tattooed Sailor’ har en fin balanse mellom seriøs tematikk og vittige bemerkninger, fremført av et ensemble med god energi. O’Sullivans onkel Napier ga meg nesten litt hjemlengsel til de stundene jeg hadde med min egen bestefar – hvordan han med tekoppen i hånda og kjekssmuler på haka pleide å fortelle historien om hvordan han endte opp med et par av Albert Finneys bukser. Vi har alle kjære minner vi holder fast ved, og versjoner av oss selv vi likte å være. Napier lengter desperat etter Marseille og de tatoverte sjømennene, og jeg ønsket virkelig at han skulle finne fred. Jeg hadde bare håpet å høre enda flere av historiene hans. Selv om jeg fikk lyst til å gi onkel Napier en god klem mot slutten, følte jeg meg ikke helt grepet. Uansett om man liker stykket eller ei, er et løfte holdt, og Blows onkel lever videre på The Old Red Lion Theatre. «Jeg har gjort det han en gang ba meg om,» sier Blow: «Lover du at du ikke glemmer meg når jeg er borte?» ‘The Past is a Tattooed Sailor’ spilles på The Old Red Lion Theatre frem til 27. august 2016.

BESTILL BILLETTER TIL THE PAST IS A TATTOOED SAILOR NÅ