ANMELDELSE: The Producers, Churchill Theatre og på turné ✭✭✭✭

Cory English (Max), Jason Manford (Leo) og Tiffany Graves (Ulla) i The Producers. Foto: Manuel Harlan. The Producers

Churchill Theatre, Bromley, deretter på norgesturné

11. mars 2015

4 stjerner

Da han anmeldte The Book Of Mormon etter premieren på Broadway, sa New York Times-kritiker Ben Brantley helt riktig: «...The Book of Mormon” oppnår noe som ligner et mirakel. Den både gjør narr av og omfavner lidenskapelig den erkenorske tradisjonen med den inspirerende musikalen. Ingen forestilling har klart denne balansegangen så godt siden Mel Brooks adapterte filmen sin “The Producers” for scenen for ti år siden.»

Mel Brooks' politisk ukorrekte satiriske ellevillhet, The Producers, sørget for en gjenoppdagelse av musikalteateret som både sylskarpt, morsomt, melodiøst, frekt og fullt av prakt og farger. Brooks tok sikte på et bredt spekter av stereotypiske teaterkarakterer og spiddet dem alle, noen ganger på en måte som får deg til å måpe, i en vill spøkefest hvor han også har flettet inn hint av den viktigste ingrediensen i en god musikal – hjerte varme.

Det fungerte. Helt spektakulært.

Suksessen til The Producers banet vei for andre i samme sjanger, men selv om etterfølgerne har mange gode kvaliteter (Hairspray har for eksempel et rikt melodisk partitur og en narrativ full av varme), er det ingenting som har kommet nær den rene gleden Brooks skapte med The Producers, eller galleriet av varierte hovedkarakterer der alle får sitt øyeblikk i rampelyset.

Nå er Matthew Whites stilige og imponerende nyoppsetning av The Producers på turné i Storbritannia. Med tanke på de logistiske og budsjettmessige begrensningene som ligger i en turnéproduksjon som skal spille på mange ulike scener, har White fått til noe helt bemerkelsesverdig.

For det første har White brukt «stjernecasting» med stor sikkerhet: Stjernene han har valgt, med ett unntak, kan alt som kreves av dem – musikalsk, dramatisk og koreografisk. For det andre utnytter Paul Farnsworths scenografi begrensningene i budsjettet og behovet for flere spillesteder, og gjør dem til dyder. For det tredje leverer det strålende ensemblet en mengde smarte, veloverveide småroller i tillegg til å mestre alle stykkets øvrige krav. For det fjerde introduserer White nye, friske grep som overrasker og begeistrer: fin fysisk komedie samt nikk til andre musikaler. (I tillegg til det vanlige turnéspillet – «Finn understudien» – byr denne på «Finn referansen til Broadway-hits», med hint til Chorus Line, Gypsy, West Side Story og 42nd Street som alle treffer lattermusklene på genialt vis). For det femte tilfører Lee Prouds snertne, overstrømmende og svært livlige koreografi konstant energi og interesse.

Men kanskje viktigst av alt er at White i denne nyoppsetningen overvinner to sentrale hindre for suksessen til The Producers: mangelen på et fullt orkester og mangelen på et stort budsjett (noe som gjenspeiles i ensemblets størrelse og begrensningene i scenografien). I kjernen er The Producers en stor, prangende musikal om et lite, tarvelig show; kontrasten i stil og presentasjon er en del av gleden og det som får det til å fungere. Her er ikke produksjonen stor eller prangende, men den pulserer av oppfinnerglede og ekte håndverk.

Cory English, en veteran fra tidligere oppsetninger av The Producers, er en førsteklasses Max. Han treffer på alle poengene og spiller den skitne, rampete, manipulerende og pengegriske «Kongen av gamle Broadway» med stil og selvsikkerhet. Med en bitende humor og utrettelig energi er English sin Max både nede for telling og kjapp i replikken samtidig. Diksjonen og aksenten er like perfekt som timingen og sangen: Betrayed i andre akt er helt suveren.

English jobber også sømløst sammen med Jason Manfords pysete, uforvarende slu og absurd (og dermed hjerteskjærende) naive Leo Bloom. Som et eksempel på stjernecasting er Manford svaret på spørsmålet «Hvor gikk det rett?». Han bygger møysommelig opp en klovn med et hjerte av marshmallows, er veldig morsom (både fysisk og verbalt) og treffer Leos lidenskap for showbusiness presist. Han synger vakkert og rent, er komfortabel på scenen (noe som er vanskelig når man spiller en usikker karakter), og selv om det glimter frykt, kanskje til og med terror, i øynene hans, klarer han seg bra i de raske dansetrinnene. Hans Leo blomstrer utover i forestillingen, akkurat slik han skal.

Tiffany Graves er i sensasjonell form som den store fristerinnen, Ulla Unpronounceable Surname. Hun ser fantastisk ut fra alle vinkler, leverer en plettfri svensk aksent som er udiskutabelt komisk, og synger og danser med stor iver. Det er herlig å se en av West Ends dyktige travere skinne som en ekte stjerne. Hun har det og hun viser det frem.

Den andre biten med stjernecasting er rollen som Franz Liebkind, den gale Hitler-fanatikeren som bor i West Village i skitne lederhosen og snakker med duer; forfatteren av det «verste stykket» Max og Leo kan oppdrive til svindelen sin. Her er Phil Jupitus et genialt valg.

Som en gal Bratwurst-beist er Jupitus sin Franz en triumf av dysfunksjon, hysterisk hengivenhet til en tapt sak og godlynte morderiske vrangforestillinger. Han griper rollen med begge hender og rister ut hvert eneste gram av komikk. Begge de store numrene hans, men spesielt Haben Sie gehört das deutsche Band?, leveres med stor kraft. Jeg tviler på at det noensinne har vært en Franz som dette: Jupitus foretrekker mutt raseri fremfor tøysete irritasjon, og det fungerer utmerket.

Det siste eksemplet på stjernecasting er Louie Spence som Carmen Ghia, assistenten til Broadways verste regissør, Roger de Bris. Spence gjør en fantastisk Spence, eller kanskje rettere sagt, en fantastisk Spence-som-spiller-Carmen-Ghia. Det er helt greit hvis det er det man ønsker; innen andre akt har man vent seg til det, og det føles ikke lenger unaturlig.

Men egentlig er det en skuffelse. Dynamikken mellom Carmen og Roger fungerer bare ordentlig, og komikken kommer bare virkelig til sin rett, hvis de fungerer som et sømløst team. De er en duo, ikke to separate prestasjoner. Uten den varmen som samspillet bringer, går mye tapt. Når det er sagt, tilfører Spence en koreografisk bravur til Carmens triksepose og får latter på steder og måter ingen annen Carmen har klart før.

David Bedella er på sitt beste i den herlig overdrevne sekvensen i andre akt, der Roger stepper inn som historiens mest affekterte Hitler i premiéren på Springtime for Hitler. Dette er selvfølgelig øyeblikket i stykket som virkelig er Rogers solonummer. Bedella er veldig morsom og virker mest selvsikker her, borte fra Spence, der han ubestridt er øyeblikkets stjerne.

Men i nesten alle deres andre scener, spesielt Keep It Gay-scenen i første akt, er Roger og Carmen-scenene kalde og mangler kontakt. Bedellas stemme virker merkelig nok ikke tilpasset den vokale smidigheten som Roger burde ha. Det var heller ingen følelse av kameratskap mellom Roger og produksjonsteamet hans, med unntak av Jay Webbs Sabu som forsøkte å skape et bilde av sammenheng. Denne merkelige mangelen på kontakt med stykkets medfødte komikk gjenspeiles også i scenen med de eldre damene i slutten av første akt: Along Came Bialy. Den feirer merkelig nok ikke de eldre damene, men støtter seg i stedet på vitser om mental og fysisk sykdom samt «menn-i-kjole»-tropen for å få billig latter.

Men i det store og hele betyr ikke disse problemene så mye. For det meste er hovedbesetningen fremragende, og ensemblet jobber utrettelig og profesjonelt gjennom hele showet.

Springtime For Hitler-sekvensen er vakkert håndtert og enormt morsom, med kostymer, dans og prestasjoner som smelter sammen i en frenesi av glitrende gull og presisjonsdans. Valget om å kle Webbs vakkert syngende ariske solist i glitrende lederhosen var inspirert. Det er flere fantastiske øyeblikk underveis: Tosh Wanogho-Maud som er hysterisk som gretten regnskapsfører og deretter andpusten morsom som den svært irske sersjant O’Houlihan; Rebecca Fennelly og Aimee Hodnett som kvikke usheretter; Aron Wild som er velsignet lydløs som fengselsvakt og den virvlende dervisjen Andrew Gordon-Watkins hver gang han dukker opp.

Andrew Hilton leder det lille bandet effektivt, og når man først har vent seg til fraværet av et ordentlig strykerorkester, er det lite å klage på musikalsk sett. Sangen er energisk og presis, og tempo og balanse er konsekvent riktig. Sjarmen i Brooks' melodier får virkelig skinne.

Dette er en kjempekveld i teateret. Som turnéforestilling er dette et strålende eksempel – morsom, frekk og sprudlende hele veien.

BESTILL BILLETTER TIL THE PRODUCERS