ANMELDELSE: The Rivals, Arcola Theatre ✭✭✭✭✭

The Rivals

Arcola Theatre

16. oktober 2014

5 stjerner

Anmelder - Tim Hochstrasser

Oppsetninger av Sheridans to store stykker, The Rivals og The School for Scandal, virker å være sjeldnere kost nå til dags. Det er synd, med tanke på de fantastiske mulighetene hvert stykke gir for scenekunst av ypperste klasse for skuespillere i alle aldre, med roller av lik tyngde og vidd for både menn og kvinner. Når alle Wildes stykker, selv hans mindre kjente, settes opp regelmessig, er det gåtefullt at disse to mesterverkene – så like i sine stiliserte utfordringer – er langt mindre synlige. Det er derfor en stor glede å kunne hylle en svært god ny versjon av Sheridans første store suksess, som fortsatt spilles noen dager til på Arcola Theatre i Dalston. Få det med deg mens du ennå kan…

The Rivals er ikke et perfekt stykke. Det floppet ved premieren i 1775, og selv etter betydelige kutt og omskrivninger kan andre akt trekke ut i tid. Mye av handlingen er allerede nøstet opp på det tidspunktet, og publikums oppmerksomhet kan vandre hvis teksten ikke fremføres med tempo og en stor porsjon oppfinnsom scenisk bevegelse. Oppsetninger kan også fort bli for komfortable, der de behandles som rene kostymedramaer og stjernereviewer for skuespillerne i rollene som Mrs Malaprop, Sir Anthony Absolute og de to parene hvis manøvrer rundt hverandre utgjør hovedhandlingen. Likevel bør det være et stykke med nerve, som bare motvillig faller til ro i en forsonende rytme til slutt.

Konstante utbrudd av sinne, seksuell frustrasjon, diskriminering mellom by og land, og fiendtlighet mellom sønn og far, eller tjener og herskap, løper som en rød tråd gjennom hver scene. Ulike former for forfengelighet, både misogyne og misantropiske, danner grunnlaget for mye av humoren – noe av den fortsatt uroligende grusom og spottende. Det var stykkets råhet, snarere enn dets raffinement som en sedekomedie, som dominerte den opprinnelig nokså skandaløse mottakelsen; enhver oppsetning må fange disse kvalitetene hvis den skal få oss til å se på stykket med nye øyne.

Det tjener ensemblet og det kreative teamet til stor ære at de har mot til å motstå fristelsen til å modernisere stykket for nyhetens skyld, og i stedet graver dypt i teksten for å finne nye og overbevisende svar.

Regissør Selina Cadell skriver i programmet at «skuespillere i dag er svært vant til å legge stemning oppå innholdet, da deres forhold til språket er langt mindre trygt. Utfordringen for skuespilleren i en restaurasjonskomedie er derfor å finne ut hvordan karakteren eksisterer gjennom språket, og språket alene.» I stedet for en kunstig naturalisme, omfavner de utfordringen med å finne det naturlige i det kunstferdige – nesten som om det allerede var Wildes «trivielle komedie for alvorlige folk». Skuespillerne spiller sine roller med dødsalvor, og humoren blir naturligvis desto større av det. Dessuten finner de akkurat det rette tempoet i teksten ved å ikke haste gjennom Sheridans vakkert utformede taler. Å ri disse lange setningene, med alle deres leddsetninger og forbehold, krever ferdigheter som en surfer på toppen av en bølge… holder man for mye igjen, mister man publikum; raser man gjennom, mister man poenget.

Hver eneste skuespiller var eksemplarisk i å ta seg tid der det trengtes, og øke tempoet når scenen krevde dynamikk og fysisk samspill. Ved å stole på teksten og utvikle karakterene gjennom den, ble uttellingen desto større i sluttscenene når handlingens driv avtar: slike detaljerte prestasjoner leverer sin egen humor på det stadiet. Hver skuespiller innså at i en tid hvor berøring og menneskelig kontakt var strengt formelt, måtte språket – i hele spekteret fra delikat vidd til dristig grovhet – uttrykke de følelsene, frustrasjonene og sjalusiene som i et moderne stykke ville blitt indikert med kroppsspråk. Det er, og var, helt akseptabelt å bryte den «fjerde veggen» ofte og minne oss på at vi var i et teaterstykke – slik et publikum på 1700-tallet opplevde det – men for at dette skal fungere må språket behandles med dyp respekt og spilles for harde livet. Det var en sjelden glede å høre tekst fremført med slik trygghet og tredimensjonal nytelse av dens kreative muligheter.

Det finnes ingen svake ledd i dette finslipte ensemblet, og det er uunngåelig urettferdig å trekke frem enkelte prestasjoner. Men for deres tekniske dyktighet i å få oss til å tenke nytt om en kjent tekst, må jeg rose Iain Batchelors Jack Absolute og Nicholas Le Prevosts prestasjon som hans far. Ved å true med sinne, men vente med å utløse det til det øyeblikket man minst venter det, ga Le Prevost en mesterklasse i komisk timing; og Batchelor fylte hver fasett av sin mangfoldige rolle som Captain Jack og Ensign Beverley med elegant oppfinnsomhet.

Gemma Jones herjet og styrte effektivt som Mrs Malaprop, en sky av grå silke og rosa tyll, og fortjener honnør for å IKKE understreke sin kreative språkbruk for tydelig. Hennes berømte språklige krumspring falt naturlig inn som kulminasjonen av et vidunderlig avsnitt, ikke som en isolert vits.

Jenny Rainsford vansmektet elegant som Lydia, med mer snert og kampvilje enn vanlig i denne rollen, og Justine Mitchell var et mønsterbilde på lavmælt, presis tilbakeholdenhet som den tålmodige Julia. Adam Jackson-Smith spilte Faulkland som om han var John Cleese, noe som ga oss et nyttig referansepunkt for karakterens enerverende og selvutslettende prinsipper.

De mer stereotype rollene som iren og bonden fra landet er mindre utviklet i teksten, men ble godt ivaretatt denne kvelden. Alle tjenertjenerne utnyttet sine øyeblikk for kommentarer og inngripen med stor selvsikkerhet.

Hvis jeg skal sette fingeren på noe, må det være selve iscensettelsen. Arcola er et vanskelig utformet lokale, og krever svært varsom håndtering hvis scenene skal gli sømløst over i hverandre. Her ble det litt for mye styr mellom scenene, enten det var flytting av kulisser (som en unødvendig utskåret urene som ble heist opp og ned for å indikere en utendørsscene), eller i musikalske mellomspill og gjentakende vitser. I et stykke som er så langt som dette, og hvor tekstformidlingen var så treffsikker, var det synd at scenene ikke kunne flyte mer uanstrengt, spesielt i den strukturelt svakere andre halvdelen. Selv om handlingen er lagt til Bath, trenger vi ikke nødvendigvis å SE Bath i så detaljert grad.

Men bortsett fra dette, er produksjonen en minneverdig og tankevekkende tolkning av en gammel favoritt, og en av de morsomste kveldene på teateret i byen akkurat nå. Du trenger ikke være enig i min «derangement of epitaphs», bare ikke gå glipp av den….