NYHETER
ANMELDELSE: These Trees Were Made Of Blood, Southwark Playhouse ✭✭✭
Publisert
Av
stephencollins
Share
These Trees Were Made Of Blood
The Little, Southwark Playhouse
21. mars 2015
3 stjerner
Kabaret kan bety så mangt. Det finnes et helt spekter av forventninger, fra de glitrende og prangende høydene i Liza Minellis ikoniske tolkning i filmversjonen av Kander og Ebbs mesterverk, til de intime gledene man får fra en soloartist som fremfører sanger flettet sammen med sjarmerende eller innsiktsfullt småprat. Tidlig på 1900-tallet vokste det frem en helt spesiell form for kabaret i Tyskland: Weimar-kabareten. Det var en politisk ladet sjanger – sexy, mørk, full av bitende satire og ledet av en karismatisk konferansier. Dette var intim, beksvart humor med både brodd og dybde.
Kander og Ebb tok formen fra Weimar-kabareten og ga den en dæsj showbusiness i sin banebrytende Cabaret. Nå spilles stykket These Trees Were Made Of Blood på The Little, den minste scenen på Southwark Playhouse, og det er en forestilling som står støtt i denne tradisjonen. Stykket er utviklet av Amy Draper (regi), Paul Jenkins (manus) og Darren Clark (musikk), alle svært talentfulle, og belyser "den skitne krigen" i Argentina (1976–1983). Her settes søkelyset på skjebnen til de forsvunne – unge dissidenter som var kritiske til militærregimet, og som ble hentet av myndighetene for aldri å bli sett igjen.
Rammen for produksjonen er The Coup Coup Club (et ordspill på Kit Kat Club som umiddelbart leder tankene til militærkupp og undertrykkelse). Det er en lurvete nattklubb der høyreradikale ideologer samles for å feire sine seire over edle dråper og sprøstekte empanadas. Stemningen er nesten overjordisk, som om Alice hadde falt gjennom et hull i en vintage-butikk og landet på et sted som ikke har sett en vaskeklut på ti år. Her er skitt og rot gode venner med bord og benker, og en påtvunget munterhet mellom fremmede gjennomsyrer lokalet.
Veggene er dekket av fotografier av de forsvunne, av og til skjult bak mørke, skitne gardiner. En hylle løper langs toppen av rommet, fylt med arkivmapper som vitner om et iskaldt byråkrati. I det ene hjørnet finner vi en enkel, gammeldags kjøkkenkrok; tvers overfor er en opphøyd scene der et kult band spiller på en rekke instrumenter, og i midten er plattformen der konferansieren (MC) dominerer. Georgia Lowes scenografi er upåklagelig – den fanger perfekt den underjordiske og trøstesløse atmosfæren.
I motsetning til den klassiske Weimar-kabareten eller Kander og Ebbs mesterverk, er ikke temaene i de ulike numrene på The Coup Coup Club allmennkjente. Det er i seg selv en tragedie, men ikke alle kjenner de rystende detaljene om de forsvunne i Argentina. Uten denne bakgrunnsinformasjonen risikerer These Trees Are Made Of Blood å miste noe av slagkraften.
Det er særlig to ting publikum bør kjenne til for at forestillingen skal treffe skikkelig:
(a). Mødrene til de forsvunne barna (Mødrene på Plaza de Mayo) gjorde et iherdig arbeid for å gjøre savnet av barna deres til et problem for militærjuntaen. Deres protester var svært effektive og fortsetter den dag i dag.
(b). Militæret brukte "dødsflyvninger" for å kvitte seg med fiender. Ofrene ble dopet ned og kastet levende ut fra fly over havet, slik at de skulle drukne og forsvinne for godt.
Uten denne forhåndskunnskapen kan det ta tid før poenget med sangene og sketsjene i nattklubben faller på plass. I motsetning til i Minellis Cabaret, der bakteppet var kjent for de fleste, må denne forestillingen utdanne publikum underveis – en betydelig vanskeligere oppgave.
Likevel fungerer konseptet i The Coup Coup Club svært godt. Artistene beveger seg mellom publikum og bryter den fjerde veggen. Det er ubehagelig i starten, men de medvirkendes sjarme og utholdenhet gjør at man etter hvert senker guarden. Dette er et bevisst grep som gjør at publikum føler seg nesten medskyldige når de grusomme sannhetene til slutt kommer for dagen.
Musikken, som minner om en blanding av hippie-folk og country, bidrar sterkt til å skape en følelse av varme og lettsinn. Dette gjør de grafiske skildringene av de personlige tragediene enda sterkere. Clarks musikk treffer blink. Rå og emosjonell vokal fra Josh Sneesby, Rachel Dawson, Eilon Morris og Anne-Marie Piazza utgjør et nydelig, og til tider smertefullt, bakteppe. Noe av det synges med vilje litt surt, men merkelig nok fungerer det perfekt – det understreker desperasjonen og overbevisningen bak sangene.
Sentralt i det hele står en imponerende prestasjon fra Greg Barnett, som er hovedgrunnen til at stykket lykkes så godt. Som general og konferansier er Barnett det sjarmerende ansiktet til det morderiske regimet. Han forfører publikum med dårlige vitser, et glisende smil og en fantastisk stemme. Det han sier er rystende og forkastelig, men fremførelsen er plettfri: fengslende og totalt grusom propaganda.
Omtrent halvveis i første akt, etter mye introduksjon, skyter handlingen fart. En mor leter etter datteren sin som har forsvunnet. Bruken av nattklubb-konseptet for å skape empati med moren er et genialt og virkningsfullt grep.
Fra det punktet utvikler kabareten seg til en tidsinnstilt bombe, med kraftfulle og urovekkende scener. Generalens makt til å undertrykke øker, og i et hav av floskler om nasjonal enhet og behovet for å slå ned på motstand, finnes det lommer av ufattelig grusomhet.
En scene som virkelig brenner seg fast involverer den forsvunne datteren (Charlotte Worthing) og den fortvilede moren (Val Jones). I et ubehagelig øyeblikk tar generalen en lang ballong og dytter den inn i munnen på jenta. Den forsvinner helt inn i henne; det føles som et øyeblikk fra en grotesk film. Bruken av ballongen er et eksempel på kabaret-teater på sitt mest kraftfulle.
Dette er et modig og viktig teaterstykke. Det føles imidlertid litt for langt – kanskje med en halvtime – og forestillingen hadde tjent på å spilles uten pause. I ekte Weimar-tradisjon kunne man heller ha bestilt drikke og snacks direkte til bordet. Når morens jakt på datteren først er i gang, burde ingenting få bremse drivet i fortellingen.
Det er ikke ofte vi ser så politisk slagkraftig kabaret som These Trees Are Made Of Blood i London. Produksjonen er både lærerik og fengslende. Den gir deg lyst til å lære mer om Argentinas historie og støtte mødrenes utrettelige kamp for rettferdighet. Samtidig får den deg til å reflektere over hvorfor man lot seg sjarmere av Barnetts karismatiske general – en påminnelse om at alt som glitrer ikke er gull.
Absolutt verdt å få med seg.
These Trees Are Made Of Blood spiller frem til 11. april på Southwark Playhouse
Få det beste fra britisk teater rett i innboksen din
Vær først ute med de beste billettene, eksklusive tilbud og siste nytt fra West End.
Du kan melde deg av når som helst. Personvernerklæring