ANMELDELSE: De betaler ikke? Vi betaler ikke!, Mercury Theatre Colchester ✭✭✭

Paul T. Davies anmelder De betaler ikke? Vi betaler ikke!, en moderne oppdatering av Dario Fos og Franca Rames farsen.

Tesni, Marc Pickering og Laura Doddington. Foto: Pamela Raith They Don’t Pay? We Won’t Pay! Mercury Theatre, Colchester.

23. mars 2023

3 stjerner

BESTILL BILLETTER

Det krever et modig teater å sette opp en komedie om dyrtid og levekostnadskrise midt under en faktisk krise. Dario Fo og Franca Rames italienske politiske farse, opprinnelig kjent som Vi betaler ikke! Vi betaler ikke!, har her fått en moderne drakt av Deborah McAndrew. Når konene i stykket (som er preget av svært tradisjonelle kjønnsroller) nekter å betale de skyhøye prisene i nærbutikken, stjeler de mat og nødvendighetsartikler og forsøker å skjule varene for både ektemenn og politi. Skuespillerens ferdigheter kommer tydelig frem i stykkets heseblesende farsetempo, men faren er at et stykke som dette ikke når frem til de menneskene som virkelig trenger å høre budskapet; i stedet ender det opp med å tale til de allerede overbeviste. Og her blir det mye forkynning. Lange tirader om dagens politiske ledere og nasjonens tilstand fungerer dårlig side om side med flaue vitser, panto-aktige kommentarer til publikum og endeløs – og da mener jeg endeløs – løpingen rundt på scenen.

Jack Shalloo, Marc Pickering og Joseph Alessi. Foto: Pamela Raith

Ensembler gjør en god jobb med nokså flate karakterer, og det er mange utmerkede sekvenser (selv om de fleste kommer i andre akt – den første er ganske tungrodd). Stykkets ubestridte stjerne er Marc Pickering, som er hylende morsom i rollene som flere ulike karakterer. Han skaper herlige øyeblikk med metateater, spesielt når han bryter ut av karakteren og skjeller ut de andre for at de ikke forstår hvor krevende det er å spille så mange roller samtidig. Uten ham ville forestillingen bommet totalt; han er en fryd å se på. Joseph Alessi leverer en solid prestasjon som Jack, den eneste lovlydige borgeren, og Laura Doddington driver handlingen fremover med stor energi i rollen som kona Anthea. Jack Shalloo og Tensi Kujore gjør så godt de kan med de yngre og mindre skarpe naboene, men stereotypiene blir for overveldende til at det føles overbevisende.

Joseph Alessi og Jack Shalloo. Foto: Pamela Raith

Regissør Ryan McBryde spiller på sine styrker, og vi ser mange grep som nå har blitt faste innslag for Mercury-publikummet (løping i sakte film gjennom scenerøyk, bryting av den fjerde veggen og god fysikk), men disse grepene gjør nå at produksjonen føles i overkant trygg. Som politisk satire mangler den brodd. For min del ble dette tydelig mot slutten: En nokså guffen sekvens der karakterene føler at de forsvinner og ikke blir hørt, kunne ha sendt publikum ut i en tankefull stemning. Dette blir imidlertid umiddelbart undergravd av en avslutningssang med lokalensemblet, som forsøker å gi oss en «feelgood»-følelse rundt det å protestere. Dette er en blandet opplevelse som nok vil appellere mest til tilhengere av klassisk farse. De som ønsker et hvassere politisk angrep, vil nok forlate teateret noe skuffet.

Spilles til 31. mars.