ANMELDELSE: Tick Tick... BOOM!, Park Theatre ✭✭✭✭

Gillian Saker og Chris Jenkins i Tick Tick BOOM! Tick Tick BOOM!

Park Theatre 90

8. mai 2017

4 stjerner

Bestill billetter

Bronagh Lagan, regissøren for denne stilfulle nyoppsetningen av Jonathan Larsons «generalprøve» til hans epokegjørende og ikoniske musikal «Rent» ved Finsbury Parks fantastiske nye kunstsenter, er i ferd med å bli en av landets mest innovative og reflekterte regissører.  Hun ligger faktisk så langt foran at vi på sett og vis prøver å ta henne igjen, mens hennes egen fantasi løper videre for å skape nye former for respons.  Jeg så henne først imponere på det intime Tristan Bates Theatre med en iøynefallende produksjon av Tim Connors og Susannah Pearses «The Stationmaster».  Mens jeg fremdeles fordøyde den, brøt hun vei i den store salen på Southwark Playhouse med en direkte og mesterlig «Promises, Promises» – en forestilling av en slik briljans at det er først nå det virkelig går opp for meg hvor gjennomtenkt og effektiv den var.  Jeg visste det ikke da, men måneder etter teppefall kan jeg fremdeles se for meg karakterenes plasseringer, jeg kan følge bevegelsene deres, høre ordene, se ansiktsuttrykkene og – fremfor alt – føle hvordan det var å sitte i salen som publikum og oppleve den begivenheten.  Ikke alle regissører er velsignet med denne ekstraordinære evnen til å skape slik «gjenklang» hos publikum, til å videreføre forholdet mellom seg selv, sitt omhyggelig sammensatte ensemble og sine komplekse produksjoner, og nå langt utover spilleperioden og inn i etterlivet av hva som skjer når en forestilling er avsluttet.  Jeg tror kanskje Lagan er en av disse bemerkelsesverdige regissørene.

Jordan Shaw, Gillian Saker og Chris Jenkins i Tick Tick BOOM.

I så fall skal Katy Lipson i Aria Entertainments ha all ære; Lagan er hennes protegé, og sammen med Joe C Brown står hun nå ved roret for denne delikate tolkningen av det sjarmerende stykket for tre skuespillere. Det er spunnet ut av Larsons egen vittige soft-rock-monolog, hvor han tester ut mange av ideene, grepene og finessene som senere skulle få fullt utløp i den langt større og mer fullendte moderniseringen av «La Bohème».  I sin første produksjon på denne scenen har teamet rekruttert noen sjarmerende talenter til trioen i det minste scenerommet: Chris Jenkins, som gjorde stor suksess her for kort tid siden i «The Burnt Part Boys», er tilbake som Larsons alter ego, Jonathan, som kjemper for å skrive Den Store Amerikanske Musikalen i form av sin (sannsynligvis ganske uoppførlige) «Superbia». Som hans elskverdige følgesvenner finner vi Gillian Saker, som kommer med solide meritter fra det klassiske teatret, i rollen som Susan, mens Jordan Shaw tilfører West End-glans som Michael.  Alle tre får bryne seg på en rekke andre mindre roller, som de tidvis deler på, noe som gir stykket et morsomt og improvisatorisk preg.

Chris Jenkins i Tick Tick BOOM!

Skuespillerprestasjonene er fulle av kjærlighet, ømhet, vidd og en lavmælt, ironisk selvironi, men også en lidenskapelig selvopptatt humor.  Dette er tolkninger som springer ut fra innsiden av karakterene og vokser utover mot oss.  Jeg er sikker på at de vil modnes ytterligere i løpet av spilleperioden.  Teknisk sett er det kanskje ett og annet som må pusses på, særlig når det gjelder hørbarhet (og jeg er trygg på at Jamie Woods vil løse dette i sitt lyddesign): bandet er forsterket, men – i hvert fall på premieredagen – hørtes det ikke ut som skuespillerne var det.

Selve manuset er tilsynelatende en enkel «historie fra bak scenen» av typen «og så skrev jeg...», men i en kraftig postmodernisert drakt.  Sangene minner mer om en variert revy enn en konvensjonell musikal.  Det lille livebandet (stødig ledet av kapellmester og Larson-ekspert Gareth Bretherton) virker faktisk som om de spiller «inne i veggene» på hans lille leilighet i New York.  Møblene i Nik Corralls collage-aktige scenografi kan flyttes og vendes for å skape et stort utvalg rom og miljøer, samt stemninger og rammer for de enkelte numrene som utgjør historiens scener.  Ben M Rogers lyssetter det hele med et skarpt blikk for snodige og merkelige detaljer, med alt fra glimt av Broadway-glamour til små, flakkende Puccini-aktige stearinlys.  Den urbane atmosfæren forsterkes av den periodiske nynningen fra klimaanlegget eller støt av kunstig røyk.  Denne utpreget urbane verdenen antyder både det sentrale og det flyktige ved menneskene som ferdes i gatene, i stuene, på kafeene, kontorene og i bilene i «Larsonland».  Philip Michael Thomas sørger for sømløse overganger til bevegelser som er både interessante og karakteristiske.

Chris Jenkins, Jordan Shaw, Gillian Saker i Tick Tick BOOM!

Lagan gjenskaper musikalen som et teaterstykke.  Hun nærmer seg ikke manuset som en oppskrift på billig spektakkel, lette poenger og forutsigbar sentimentalitet, men som en utfordring som skal engasjere hennes – og dermed publikums – intellekt.  Hun tar for seg et ikke bare kjent, men nærmest legendarisk verk, og virker å si til oss: «Dere tror dere kjenner dette... men gjør dere egentlig det?»  Det har nettopp gått opp for meg at hun gjorde det samme i «Promises, Promises» og «The Stationmaster», og jeg er glad for den erkjennelsen.  Effekten her er at forestillingen virkelig slår fra seg: man blir stadig rykket ut av komfortsonen og tvunget til å lytte – så utrolig nøye og intenst – til hver eneste uttalelse fra disse dyrebare og fantastiske menneskene som, lik et fata morgana, flimrer foran øynene våre i all sin menneskelige skjørhet og forgjengelighet.  Det bys på en uvanlig form for engasjement, hvor publikum metaforisk vaker på kanten til å virkelig oppdage noe varig og betydningsfullt om dem, samtidig som man hele tiden er bevisst bildet av at denne åpenbaringen glipper unna, og blir sterkere og tydeligere i takt med at den blir fjernere og vanskeligere å få tak på.  For en forestilling som i realiteten er en øvelse til den langt større og mer polerte «Rent», er denne tilnærmingen helt riktig.  Den er kanskje vilt konstruert, med scener skrevet i stilarter som spriker i alle retninger, og hvor det til tider er umulig å se noen rød tråd i tone, intensjon eller form.  Likevel kan jeg med glede si at jeg allerede har bestilt billetter for å se den igjen senere i spilleperioden og bryne meg videre på dens fascinerende estetiske gåter.  Dette er en produksjon som belønner slik oppmerksomhet.

Bilder: Claire Billyard

Spiller til 27. mai 2017

BESTILL BILLETTER TIL TICK TICK BOOM! VED PARK THEATRE 90