ANMELDELSE: Twelfth Night (Helligtrekongersaften), Richmond Theatre ✭✭✭

Michael Benz som Sebastian i Helligtrekongersaften. Foto: Mark Douet Helligtrekongersaften (Twelfth Night)

English Touring Theatre

Richmond Theatre (På turné)

19. november 2014

3 stjerner

Selve hjertet i Shakespeares romantiske komediemesterverk, Helligtrekongersaften, dreier seg om kvinneklær på menn (og omvendt) og forvekslede identiteter. Etter et skipsforlis blir Viola skilt fra sin tvillingbror; hun kler seg ut som mann og får en stilling ved grev Orsinos hoff under navnet Cesario. Greven merker en merkelig tiltrekning til Cesario, uvitende om at «han» egentlig er en «hun». Forvirringen eskalerer når Orsino gir Cesario i oppdrag å beile til Lady Olivia på hans vegne. Cesario mislykkes totalt i oppdraget, men Olivia faller pladask for beileren: Cesario. Altså har vi en kvinne kledd som mann som blir intenst kurtisert av en kvinne som tror hun er en mann, mens en annen mann, som også tror hun er en mann, forelsker seg i den samme mannen. Kjønnsoverskridende forkledninger og en god porsjon komikk.

I Jonathan Munbys oppsetning av Helligtrekongersaften, som nå spilles på Richmond Theatre som en del av norgesturnéen (en samproduksjon mellom Sheffield Theatres og English Touring Theatre), legges det uvanlig stor vekt på det konfrontasjonsnivået som ligger i forkledningen. Både Viola/Cesario og Olivia bruker ekstremt mye tid på å rope, skrike, snofle og generelt være høylytte. Hvorfor er aldri helt klart. Men verken ordene eller meningen bak dem går tapt i støyen.

Når det er sagt, virker det som Munby har en klar visjon for denne forestillingen: Å fremheve stykkets melankolske sider, være mer reflektert, og kanskje se på enkelte karakterer med nye øyne.

Feste blir en slags forteller i stykket. Han kommer inn på den mørklagte scenen gjennom salen med gitaren i hånd, finner sin plass i søkelyset og begynner å synge en svært sørmodig melodi. Resten av ensemblet dukker opp bak ham, nesten som om de er manet frem, i et effektfullt tablå som lover intriger. Så starter selve spillet.

Orsino (Jake Fairbrother) lider åpenbart når vi først møter ham, kanskje er han til og med litt fra konseptene. Han river av seg skjorta og stiller seg i regnet. Munby etablerer ham effektivt som minst kjærlighetssyk, kanskje til og med forstyrret. Han følger opp dette med en snodig, nesten leken og definitivt særegen gjennomgang av den berømte «If Music Be The Food Of Love»-scenen. Så, helt uforklarlig, prøver han å kysse Cesario første gang publikum ser dem sammen, akkurat idet Orsino gir Cesario oppdraget med å vinne Olivias hjerte.

Det er tydelig at Orsino er forvirret. Men ikke på den vanlige måten, der han gradvis gjennom stykket innser at han faller for gutten som tjener ham. Nei, her er forvirringen og utilregneligheten massiv fra start. Han virvler rundt i denne forvirringen helt til han til slutt tar Cesario, gutten han elsker, til kone. Man får en følelse av at ekteskapet kanskje ikke blir av de lykkeligste – ikke minst fordi Olivia, som nå er gift med Sebastian, ikke klarer å holde hendene unna Viola, kvinnen hun elsket i troen på at hun var en mann.

Veien videre for Sebastian er også markant annerledes enn i tradisjonelle tolkninger. Først virket det rart da Michael Benz’ Sebastian kysset Ross Waltons Antonio med slik kraft i den første scenen vi møter dem. Antonio presset på for at kysset skulle vare lenger, men det var Sebastian som tok initiativet, helt uten anger. Men belønningen for dette grepet kommer først i andre akt, i parets smertefulle avskjed. Benz legger både lengsel, unnskyldning og skyldfølelse i det siste blikket, og i øyeblikket Sebastian har for seg selv der han reflekterer over hva han har gjort: giftet seg med Olivia og knust Antonios hjerte.

Akkurat som Olivia forkaster sitt kyskhetsløfte til fordel for Cesario, forkaster Sebastian sin kjærlighet til Antonio til fordel for Olivia. Det er et øyeblikk i siste akt der Orsino tar feil av Sebastian og Viola, og det var vanskelig å ikke lure på om han – i stedet for den vanlige latteren over forvekslingen – ville valgt Sebastian (det var jo en gutt han falt for) og latt Olivia få sin Viola, som hun så tydelig foretrekker.

Det mest gåtefulle i denne oppsetningen er at den delen av fortellingen som vanligvis er melankolsk, er strippet for denne følelsen: Den triste historien om den selvhøytidelige og pretensiøse Malvolio, som blir grusomt lurt og deretter innesperret av Sir Toby Belch og hans kumpaner, har her ingen eim av tragedie over seg. Det er heller ikke spesielt morsomt, men de punktene der hjertestrengene vanligvis berøres, hoppes det merkelig lett over.

Feste understreker rollen som «den triste klovnen» gjennom hele stykket, i så stor grad at det ikke hadde føltes malplassert om han hadde stemt i Puccinis «Vesti la giubba». Den virkelige klovnen her er Sir Andrew Aguecheek, godt støttet av Maria. Sir Toby virker forsvunnet i en tåke av galle, alkohol og teatralsk overspill til at han klarer å skape særlig mye latter.

Dette fører igjen til at et av stykkets ellers melankolske høydepunkt – der Sir Toby vender seg mot Sir Andrew med ren gift – går tapt. I stedet gir Munby oss, satt opp mot Festes siste vemodige sang, et bilde av en resignert Sir Andrew som pakker for å dra hjem, og et annet av Sir Toby og hans nye brud, Maria, som forlater gods og grunn for ekteskapelig hygge eller ulykke.

Når teppet faller for denne produksjonen, sitter du igjen med to tilsynelatende/muligens/sannsynligvis homofile menn (hvorav én kanskje er gal) gift med to kvinner, der den ene kvinnen begjærer den andre gifte kvinnen; tre sønderknuste menn; ett sannsynligvis ulykkelig ektepar; og en klovn som kanaliserer en dyster Rufus Wainwright. Det er ikke akkurat den vanlige triumferende finalen i Helligtrekongersaften.

Men du får også noe annet: et fokus på kjærlighetens tragiske aspekt. Både Orsino, Olivia og Malvolio drives til vanvidd, eller i det minste til randen av det, av uventede hendelser som rammer dem i selve kjernen: Malvolio av et brev han tror Olivia har skrevet til ham; Olivia av den forførende kvinnen i gutteskikkelse som lærer henne om seg selv; Orsino av den samme skikkelsen av samme grunn. Selv Sebastian virker litt vill etter sitt møte med Olivia, kanskje som en refleksjon av hans nye selvinnsikt: at Antonio likevel ikke var den rette for ham. Kjærligheten, eller sjansen for den, endrer dem alle fundamentalt.

Det er også et annet fokus her, en trio som straffes av kjærligheten: Antonio (på grunn av sin kjærlighet til og tillit til Sebastian), Sir Andrew (på grunn av sin, om enn platoniske, kjærlighet til og tillit til Sir Toby) og Malvolio (på grunn av sin kjærlighet til Olivia og troen på at hun vil ha ham).

Stykkets undertittel er «Hva dere vil» (What You Will), og mer enn noe annet virker det som Munbys inspirasjon her. Han har med stor besluttsomhet funnet en ny inngang til teksten; han har bevisst fremhevet andre sider ved historien for å endre selve opplevelsen. Dette er ingen lystig kveld i teatret, og selv om noe av skuespillet og versfremføringen er sørgelig svak, er det mye å tenke på. Førstegangsgjestene i publikum rundt meg virket absolutt å nyte de pretensiøse scenebildene (det er et gjennomgående motiv av røde rosenblader som spruter ut fra de merkeligste steder) og den mørke, dvelende atmosfæren. Kanskje er det som forventet i en tid der «The Walking Dead» og «The Fall» er store TV-suksesser?

Milo Twomey er i storform som Sir Andrew – en høy, hengslete og stakkarslig sjel i tåpelige klær, med et desperat behov for å være populær og en nesten barnslig glede over rampestreker. Twomey etablerer karakteren med stødig hånd og henter ut gode latterkuler fra hver situasjon. Han fungerte som forestillingens komiske kompass.

Som Sebastian kombinerer Michael Benz en klar forståelse for versene med en robust og komplett karakterisering, og leverer kveldens sterkeste dramatiske prestasjon. Varm, sexy og forvirret – denne Sebastian har en dobbelthet som speiler rollen som Violas tvilling. Det ville blikket av nyfunnet begeistring og spenning i Benz’ ansikt etter at han har vært i sengen med Olivia er overbevisende, og peker direkte mot det hjemsøkende øyeblikket der han knuser Antonios hjerte. En ny tolkning av Sebastian, men gjennomtenkt og vellykket.

Det er en sann fryd å lytte til Hugh Ross’ malmfulle Malvolio; hvert ord er tydelig og får sin rettmessige plass. Problemet er at karakteren er altfor sympatisk i starten, noe som gjør det vanskelig å forstå de øvrige karakterenes ondsinnede handlinger mot ham. Malvolio må fremstå som ondskapsfull og motbydelig – i hvert fall fra perspektivet til Sir Toby, Maria og Fabian. Ross klarer ikke engang å formidle hovmodig likegyldighet, så gleden ved både hagescenen og scenen med de gule strømpene uteblir. Det samme gjør følelsen av urettferdighet når han blir fengslet.

Jake Fairbrother er en flott Orsino, komplett med ville øyne og svekkede sjelevner. Han har en fyldig, luksuriøs stemme som kunne vært brukt langt bedre til å utforske tekstens lyriske sider mer delikat, men han leverer absolutt den ukontrollerte Greven som Munby krever. Ross Walton er en utmerket og lidenskapelig Antonio, og klarer kunststykket å gjøre ham til en helstøpt karakter som i denne versjonen blir dårligere behandlet enn noen andre.

Det var sider ved prestasjonene til David Fielder (Sir Toby) og Brian Protheroe (Feste) som var fornøyelige, men ingen av dem fungerer helt som helhet. Feste er her tenkt som en svært musikalsk skapning, men Protheroe er mer skuespiller enn sanger; hadde det vært omvendt, kunne denne Feste vært noe helt spesielt. Fielder mumler, slurer og tygger seg gjennom store deler av språket, som en slags overdimensjonert, dritings dverg fra en annen tid, innhyllet i uforståelighet. Han er på sitt beste sammen med Twomeys Sir Andrew og i scenene med Dona Crolls tidvis fornøyelige Maria.

Jonathan Christie glimrer som Valentine og Andre konstabel – fokusert, med flott stemmebruk og tekstforståelse; en presis og selvsikker prestasjon. Christopher Chilton og Colm Gormley gjør godt arbeid som henholdsvis skipskapteinen/presten og Fabian.

Shakespeare skrev både Olivia og Viola/Cesario som gavepakker av noen roller, og i de rette hendene kan de være stjerneskuddene i Helligtrekongersaften. Ikke her. Rebecca Johnson virker å tro at Olivia er Katherine fra «Troll kan temmes», og Rose Reynolds foretrekker skingrende insistering fremfor den nyanserte tolkingen av en kvinne som spiller mann og alt det fører med seg. Men dette må være prestasjonene Munby ønsker fra sine ledende damer, så overraskende som det enn er.

Colin Richmonds scenografi, som minner om et forfallent gods i «Kirsebærhaven», bygger opp under melankolien. Det er noen smarte løsninger – spesielt god er måten skapet blir Malvolios ensomme fengsel på. Bruken av rosenblad-motivet føles ikke nødvendigvis genial for helhetsdesignet, men det tilfører farge (og et tradisjonelt bilde på romanse). Kostymevalgene er utmerkede. Chris Davey lyssetter alt profesjonelt, om enn noe forutsigbart, og Grant Oldings musikk bidrar til å opprettholde den reflekterte og dyster-tunge stemningen i stykket.

En god del av det som skjer her skurrer – litt som om man får det skurrende tredd nedover hodet – men det er bare en del av bildet. Dette er en interessant, om enn ikke helt vellykket, tolkning av Shakespeares Helligtrekongersaften. Å erstatte glede med sorg virker i utgangspunktet som et overraskende valg, men det finnes tilstrekkelig dekning i teksten for denne tilnærmingen. Munby har definitivt satt sitt tydelige regimessige stempel på karakterene og historiene, og selv om det kanskje ikke fremprovoserer like mye latter som andre oppsetninger, vekker arbeidet hans unike reaksjoner og ettertanke.