ANMELDELSE: Violence and Son, Jerwood Theatre Upstairs ✭✭✭✭

Violence And Son

Jerwood Theatre Upstairs

8. juni 2015

4 stjerner

The Royal Court har ikke hatt den beste perioden i det siste, så det er oppmuntrende å kunne rapportere at de med dette nye stykket av Gary Owen har fått et virkelig sterkt tekstmateriale i en minneverdig oppsetning, helt i tråd med dette teatrets radikale og bevisst urovekkende tradisjoner. Handlingen er til tider ubehagelig å se på, og frem til klimakset er den fullstendig overbevisende. Skuespillerprestasjonene er gjennomgående strålende, og produksjonsverdiene samsvarer helt med dramatikerens ambisjoner. Det kreative teamet som helhet har gjort en formidabel jobb med å bringe dette omfattende verket (vel over 100 sider i manuskriptet) til scenen i en forestilling som aldri mister pusten eller slutter å provosere og underholde.

Forestillingen spilles som arenateater i Jerwood Upstairs. Vi befinner oss i den slitne og shabby stua i et hus i de sør-walisiske dalene. Det hele starter med en u00abDr Whou00bb-fantasisekvens hvor lysrørene over scenen senkes og blir til kontrollpanelet i en TARDIS, mens Liam (David Moorst) gjør sin entru00e9 for å styre begivenhetene utkledd som Matt Smiths utgave av Doktoren. Lignende mellomspill med soniske skrutrekkere og lyssabler følger scene-skiftene. Disse er ikke bare dekorative eller avledende; de etablerer et av hovedtemaene i dette flerlagspregede stykket, nemlig Liams behov for å finne ett område i livet hvor han for et øyeblikk kan føle kontroll over sin egen skjebne, som et subjekt snarere enn et objekt. Hans karakter er preget av maktesløshet, hvor utfordringen ligger i å finne både overlevelsesmekanismer og måter å hevde seg selv på. Stykkets gang skildres gjennom de rivaliserende måtene de andre karakterene tilbyr både forslag og fristelser for å nå disse målene, samtidig som de legger hindringer i veien.

Liam er den sytten år gamle sønnen til Rick (Jason Hughes), en brautende far hvis personlighet oppsummeres i kallenavnet u00abViolenceu00bb, forkortet til den mer eller mindre kjærlige varianten u00abVileu00bb. Liam vokste opp hos moren i Nord-England, men har nylig måttet flytte tilbake til faren i Wales etter at moren døde av kreft, slik at han har et sted å bo mens han fullfører videregående (A-levels). Han har ingen andre valgmuligheter.

Han responderer på situasjonen med en blanding av taus aksept for den bøllete atmosfæren i hjemmet, og eskapisme som å kle seg ut som Matt Smith, komplett med fez. Rick har på sin side falt inn i en rutine preget av fyll og damer, avbrutt av plutselige og voldsomme utbrudd av aggresjon. Han er en rugende skikkelse som i starten er fåmælt, men som mykes opp noe av kjæresten Suze (Siwan Morris), som deler hans forkjærlighet for alkohol og bråkete kvelder ute. Inn i dette hjemmet kommer Jen (Morfydd Clark), en venn av Liam som han nettopp har vært på en u00abDr Whou00bb-messe med. Handlingen utspiller seg sammenhengende over en kveld etter at Jen ikke får tak i taxi hjem og må overnatte.

Det er selvsagt ingen mangel på gode, rystende stykker som utforsker vold i nære relasjoner, dens årsaker, motivasjoner og konsekvenser for de involverte. Likevel utmerker dette stykket seg spesielt på tre områder.

For det første er det påfallende balansert i sin fremstilling av konfliktene. Selv om Gary Owen aldri forsøker å unnskylde eller rettferdiggjøre fysisk eller seksuell vold, er han dyktig til å vise hvordan karakterene egger hverandre opp, noen ganger bevisst, for å fremprovosere en reaksjon de vet vil ende galt. Dette gjelder i alle relasjonene: Liam både forakter faren og lengter desperat etter å bli sett og vinne hans respekt; Suze tørster etter Ricks oppmerksomhet og går til destruktive ytterligheter for å få den; og Jen presenterer seg for Liam som både en venn og noe mer, på en måte som etterlater både ham og publikum usikre på hennes egentlige intensjoner.

For det andre viser teksten en sjelden evne til å illustrere hvordan karakterene interagerer på en skadelig måte nettopp fordi de lever i sine egne bobler og mangler evnen til å sette seg inn i andres situasjon. Dette gjelder særlig Rick/Vile, som ikke klarer å se forbi hverdagen med drikking, lettvinte erobringer og voldelige reaksjoner på frustrasjon. Et av poengene stykket hamrer inn, kanskje litt for didaktisk mot slutten, er at en vegring mot å lytte eller i det hele tatt legge merke til andre mennesker, uunngåelig fører til en brutal påtvingelse av både meninger og knyttnever.

Til slutt er det viktig å understreke at dette stykket på ingen måte bare er mørkt og trist. Det finnes en motvekt av tørr humor og oppfinnsom rabulistikk som løper parallelt med den truende volden, noe som gjør alle karakterene sympatiske på ulike tidspunkter. Dette gjelder til og med Vile, som har en skarp og satirisk vits på lager når han er edru nok til å bruke den.

Skuespillet er fremragende fra alle de fire involverte, og regien er flytende og ukomplisert, med full utnyttelse av den begrensede plassen. Moorst er glimrende til å formidle Liams nerdete klønethet, sorgen over moren og den kompliserte, ustabile og kokende gryten av følelser for faren.

Hughes beveger seg rundt på scenen med en ulmende intensitet som man føler kan eksplodere i vold når som helst. Morris henter alt ut av en karakter som har enkelte uforløste sider, og Clark gir en nyansert og detaljert fremstilling av en skikkelse hvis egentlige intensjoner forblir en gåte, selv for henne selv.

Så hvorfor holder jeg tilbake den siste stjernen for denne beundringsverdige oppsetningen? Det er rett og slett fordi slutten føles sprikende og ikke helt harmonerer med det som har ledet opp til den. Spesielt virker det å være et brudd mellom den nest siste scenen u2013 der Liam på en overbevisende og skarp måte avslører hvor lite Jen egentlig vet om kjærlighet og livet u2013 og det som følger, som tvinger karakterene i retninger som strider mot alt vi har sett tidligere.

Det er med andre ord en uløst spenning mellom den konsekvente og gjennomtenkte karakterutviklingen og behovet for enda flere vendinger i plottet. For meg ble slutten rett og slett ett sidespor for mye, noe som verken styrker tematikken eller selve dramatikken.

Violence and Son spilles på Royal Court (Jerwood Theatre Upstairs) frem til 11. juli 2015