ANMELDELSE: We Are Proud To Present, Bush Theatre ✭✭✭

We Are Proud To Present

Bush Theatre

24. mars 2014

3 stjerner

Nå spilles norgespremieren på Bush Theatre (regissert av Gbolahan Obisesan) av Jackie Sibbles Drurys stykke We Are Proud To Present A Presentation About The Herero Of Namibia, Formerly Known As Southwest Africa, From The German Sudwestafrika, between the years 1884 - 1915.

Ja, det er hele tittelen. Den fremmaner stemningsfulle forestillinger om politisk teater drevet av sinne og forargelse over en periode med relativt nylig historie, preget av forfølgelse, blod og urettferdighet. Når du går inn i auditoriet gjennom prøvesalen, kan du nesten kjenne lukten av de uvaskede teaterstudentene som med stor iver, men også en viss intensitet, har satt sammen dette stykket med protest-performancekunst.

Men stykket er faktisk ikke slik i det hele tatt.

Det starter som en slags forelesning, der publikum blir introdusert for de seks skuespillerne som skal spille en mengde roller, og vi får en oversikt over det tilnærmede folkemordet på herero-folket. Slik etableres forholdet mellom sal og scene raskt, og grunnlaget legges for en engasjerende kveld med tradisjonelt, ikke-tradisjonelt episodisk drama som dekker en del av en flau og forferdelig historie.

Men stykket er faktisk ikke slik i det hele tatt.

For i kjernen grubler stykket over alvorlige spørsmål: Hvordan forstår vi historien? Hvordan relaterer vi oss til mennesker som ble myrdet for hundre år siden? Hvordan kan slike karakterer spilles troverdige? Hvordan kan moderne utøvere håpe på å spille fortidens ukjente skikkelser? Burde de det? Er følelser viktigere enn noe annet når man står på scenen? Kan hvite mennesker spille svarte? Er den stereotypiske moderne forestillingen om aksenter passende dersom virkelige historier fortelles? Er det egentlig noen forskjell på oppførsel i krig? Er realisme bedre enn virkelighet? Hvor går grensen mellom kunst og historie? Hvorfor er enkelte skuespillere selvhøytidelige og egoistiske tåper?

Alt dette høres ut som det kan legge til rette for en kveld med kjedelig, didaktisk og prektig taleflater, med pretensiøse karakterer som lire av seg floskler og store sannheter.

Men stykket er faktisk ikke slik i det hele tatt.

Gjennom en serie virkningsfulle scener – noen svært morsomme, andre rett og slett rystende – utforsker ensemblet disse temaene på uventede måter. De bryter det tradisjonelle dramaets konvensjoner og utfordrer publikum til å ta innover seg de vanskelige temaene som er i spill.

Noe av skuespillet er forbløffende i sin subtilitet og intensitet. Joshua Hill, i sin scenedebut, er rett og slett fremragende som 'Another White Man', en typisk kjekkas av en ung skuespiller (det er noen fantastisk vittige og innsiktsfulle «jeg er en bedre skuespiller enn deg»-øyeblikk i hans samspill med 'Black Man'). Han gjør to helt utrolige ting: på ett tidspunkt spiller han en afrikansk bestemor (uten kostyme eller sminke – bare ham selv), og hun er ingen karikatur, hun er intenst virkelig. På et annet punkt gjenforteller han en grusom historie om sin oldefars egoistiske drap på en medsoldat, i et forsøk på å forstå følelsene til en tysk soldat som har drept en herero-mann som bare ville dra hjem. Alt Hill gjør er polert, smart og stilsikkert utført. Han er en fremtidig stjerne.

Som 'Black Man' er Kingsley Ben-Adir også utmerket. Han er den intense, rugende skuespilleren, han som hadde «stor suksess i Tyskland» (med å forføre unge fräuleins) og som brenner for å finne den afrikanske urkraften, men som er like lidenskapelig overbevist om at han naturligvis forstår hereroene bedre fordi han er svart. Han leverer også en nyansert og vidtfavnende prestasjon, og han skaper både de mykeste og de hardeste øyeblikkene i stykket.

De andre utøverne er alle gode, men ingen får helt de samme mulighetene som manuset gir Hill og Ben-Adir. Ayesha Antoine er spesielt god i starten av stykket, der hun litt keitete introduserer publikum for konseptet, herero-folket og sine medskuespillere. Hun er fantastisk å se på og mister aldri fokus. Kirsty Oswald ('White Woman') og Joseph Arkley ('White Man') fremstiller et bredt spekter av karakterer på glimrende vis, det samme gjør Isaac Ssebandeke, som har den vanskelige oppgaven med å avslutte stykket i stillhet og stum fortvilelse.

Dette kan gi inntrykk av at formålet med stykket egentlig er å rette fokus mot ferdighetene til de fem skuespillerne som gir liv til dramatikerens visjon.

Men stykket er faktisk ikke slik i det hele tatt.

Det foregår mye dekonstruksjon – scenografien, slik den fremstår, rives opp foran publikum. Historien om herero-folkemordet blir dekonstruert og vist gjennom ulike prismer: brev de tyske soldatene skrev; skuespillernes instinkter om hvordan hereroene følte det til tross for mangelen på førstehåndsbevis; følelsen av historie; fortidens forskyvning; ulike måter grupper kan tvinge sin vilje på svakere, eller til og med sterkere, individer.

Slik sett høres det ut som et stykke tysk dekonstruksjon – men stykket er faktisk ikke slik i det hele tatt.

Jeg kan ærlig si at jeg aldri har sett en teateroppsetning som dette før. Den føles anarkistisk, organisk, eklektisk og chic – på en og samme tid. Det er en rytme i hendelsene som er nærmest hypnotisk. Du blir dratt inn i scenene som skuespillerne fremfører som faste numre, men blir like fascinert av prosessen med å øve inn og utforme disse scenene. Det er humor, ondskap og ærlighet i like store doser.

Og når 'Black Man' til slutt blir latterliggjort, lynsjet og hengt – er det kraftfullt, gripende og skremmende kost.

Og det etterlater deg med mange tanker om det du har sett, og en tørst etter kunnskap om detaljene rundt herero-folkemordet.

Ved et spesielt klimaktisk øyeblikk fikk en kvinne i publikum et mindre slag, og stykket måtte avbrytes i omtrent tretti minutter mens hun fikk medisinsk tilsyn og ble sendt til sykehus. Da skuespillerne gjenopptok stykket, fant de umiddelbart tilbake til stemningen, spenningen og den rå sannheten i den scenen som hadde blitt brutt – som om ingenting hadde skjedd.

All ære til dem.