ANMELDELSE: You Won't Succeed On Broadway If You Don't Have Any Jews, St James Theatre ✭✭✭✭

Ensemblet i You Won't Succeed On Broadway If You Don't Have Any Jews. Foto: Pamela Raith You Won't Succeed on Broadway if You Don't Have Any Jews

St James’ Theatre

27. august 2015

4 stjerner

Bestill billetter

Å få i oppdrag å sette sammen en revy av store jødiske showlåter må være som å skyte fisk i en tønne.

Denne revyen har som mål å velge kremen av en svært vellykket avling, og for en krem det er – musikaler fra jødiske komponister inkluderer Oklahoma, Trollmannen fra Oz, Guys and Dolls, Spelemann på taket, Skjønnheten og udyret, Rent og Gypsy. Gershwin, Berlin, Hammerstein og Sondheim er alle tungt representert, slik man kan forvente, sammen med noen få overraskelser – hvem visste for eksempel at Boublil og Schönberg fra Les Mis-berømmelsen var jødiske?

Med et slikt reservoar av talenter å øse fra, var settlisten forutsigbart utmerket, og nesten hver eneste åpningstakt ble møtt med et gjenkjennende «ooo» fra salen. Det er 28 sublime låter (medleyen ikke medregnet) i denne oppsetningen, og jeg er sikker på at man kunne fylt et dusin strålende show med det som ikke nådde opp. Likevel virket det som en stor utelatelse å ikke inkludere noe fra The Producers, en musikal som er omtrent like jødisk som challah-brød og gefilte fisch (karakterene heter tross alt Bialystock og Bloom!).

Showet var bygget opp kronologisk, og startet med den jødiske massemigrasjonen til Amerika på tidlig 1930-tall og endte opp i samtiden. Mellom hvert tiår med sanger var det et klipp som ga historisk kontekst og forklarte mer om låtene. Dette kunne ha blitt litt tørt og repetitivt, men de medfølgende animasjonene var nydelige å se på. Disse vignettene ble også støttet av levende musikk fra Inga Davis-Rutters band, som var utmerkede hele kvelden.

Dette showet er fullt av liv og energi, og unngår den statiske følelsen som ofte kan hemme mange revyer. Hver sang er tydelig tenkt som et separat teatralsk stykke fremfor en enkel allsang, og Chris Whittackers koreografi er avgjørende for at dette lykkes. Dansen er på sitt morsomste når den omfavner showets jødiske røtter; «Tradition» fra Spelemann på taket og den spektakulære finalen ble begge akkompagnert av energiske rutiner. Det føltes som å være gjest i et jødisk bryllup, og det var smittende hyperaktivt og lystig.

John Barr og ensemblet i Be Our Guest. Foto: Pamela Raith

Overgangene mellom sangene, som ofte kan ødelegge flyten i revyer, var raske og ved én anledning hylende morsomme. Jackie Marks, den første britiske kvinnen som spilte Fantine, leverte en fantastisk tolkning av «I Dreamed a Dream» fra Les Mis. Da hun forlot scenen med skjelvende lepper, ble hun nesten overrumplet av en flokk med treningsentusiaster i neonfarger og lycra som løp inn for å levere en forrykende versjon av «Fame». Begge opptredene var strålende på hver sin måte; den store variasjonen i showet holdt det friskt og sørget for at det aldri ble langtekkelig.

Selv om koreografien generelt var veldig god, kunne den ha vært brukt litt mer sparsomt til tider. De energiske ensemblenumrene dro tydelig nytte av troppen med seks utmerkede dansere. Men å bruke dem under solonumre og videoinnslag var ofte distraherende når selve handlingen talte godt nok for seg selv. Å ha et dansenummer når du vil at publikum skal se på en skjerm et annet sted på scenen virker mot sin hensikt, spesielt når enkelte temaer var så tunge som Holocaust og 11. september. På samme måte trengte ikke Sophie Evans’ superbe tolkning av «Over the Rainbow» noe ballett under andre vers, særlig siden det enkelte ganger skygget for Evans for deler av publikum.

Revyer er alltid en blanding av suksess og skivebom, men heldigvis var det langt flere av førstnevnte. «There’s No Business Like Show Business» (fra Annie Get Your Gun) ble spilt ut for hver minste bit av komisk potensial, og en medley fra My Fair Lady ga Mia Ormala sjansen til å vise frem sitt eksepsjonelle høye register. Nykommeren Danny Lane gjorde også en flott figur i «Everything’s Coming Up Roses» fra Gypsy, fremført med ekte lidenskap. Den tidligere nevnte «Tradition» og finalen (tittelsporet fra Spamalot) var de utvilsomme høydepunktene, og rundet av første og andre akt med stil.

Sophie Evans. Foto: Pamela Raith

Til tross for den generelt høye kvaliteten, var det noen få sanger som ikke helt holdt samme standard som de andre. «Four Jews in a Room» fra March of the Falsettos var en hit hos publikum, men virket for meg å ligge langt bak resten av settlisten når det gjaldt musikalske kvaliteter. «Big Spender» fra Sweet Charity fungerer best som et pirrende, sexy nummer, men her ble det gitt en koreografi som virket inspirert av et besøk på en strippeklubb. Motsetningsvis hadde «La Vie Bohème» fra Rent, som skal være anarkistisk og støyende, omtrent like mye brodd som en lokal bygdefest i en noe ujevn Rent-medley (selv om den hadde med Natalie Lipin, som er nesten en tro kopi av Idina Menzel fra den originale besetningen).

Ensemblet på tolv var utmerket hele veien – det føles urettferdig å trekke frem enkeltpersoner da alle var fantastiske, men som Irving Berlin ville sagt: «that’s show business». John Barr er en West End-veteran, og han viste klasse og komisk timing i en herlig versjon av «Be Our Guest», samt da han ledet den utmerkede finalen. Casten ble brukt noe ujevnt, og Barr virket nesten fraværende i store deler av andre akt; hans retur ga produksjonen et virkelig løft.

Sophie Evans er også en ekte stjerne med en fabelaktig stemme – hennes versjoner av «Fame» og «Over the Rainbow» var helt plettfrie. Hun har et svært uttrykksfullt ansikt og danset godt når det var nødvendig (noen av hennes medspillere virket å slippe unna de vanskeligste dansetrinnene). Sarah Earnshaw var også hylende morsom som bruden i «Not Getting Married Today» fra Company, en eksepsjonelt vanskelig låt selv for de mest rutinerte sangere.

Denne revyen er stor underholdning og godt produsert, og kombinerer fantastisk musikk og prestasjoner med en innsiktsfull reise gjennom historien til jødisk musikalteater. Showet har begeistret publikum i Tel Aviv, men ut fra kveldens stemning å dømme, har det i høyeste grad satt sitt preg på London også.

You Won't Succeed On Broadway If You Don't Have Any Jews spilles frem til 5. september på St James Theatre