INTERVJU: Kunstnerisk leder Alexandra Spencer-Jones

Ewan Stuart snakker med den kunstneriske lederen for Action to the Word Theatre Company. Alexandra Spencer-Jones har tidligere arbeidet med Constance & Sinestra and the Cabinet of Screams, som hun vant MTM:UK-prisen for beste nykommer for, samt A Clockwork Orange, som nå har lagt ut på verdensturné. Hennes nåværende forestilling The Oresteia: Part 3 Eumenides har premiere på Camden People's Theatre. The Oresteia: Part 3 Eumenides er den siste delen av en trilogi du har jobbet med. Hva handler det egentlig om? I bunn og grunn er de tre delene en kamp fra mørke til lys – man må gjennom alt slitet for å nå frelsen. Det er de gamle grekernes versjon av Kristus-historien, og skapelsen av demokratiet i ordets reneste forstand. Så denne tredje delen handler om å rydde opp i mange feiltrinn og stille spørsmål ved ikke bare forbrytelsene i de foregående delene, men også forbrytelsene fra generasjonene før. Alt hviler på skuldrene til denne ene mannen som har drept sin mor, men gjennom den handlingen tar han ansvar for generasjon etter generasjon med familiens ugjerninger, som er helt forferdelige. Som Hamlet, men så mye mer, fordi han må stå til ansvar for alle som kom før ham. Det høres ut som en ganske heftig oppgave – har alt gått smertefritt? Det var et mareritt da vi skulle i gang med den tredje delen første gang! Jeg mistet skuespilleren som spilte Orestes i del to fordi han fikk plass på en internasjonal turné, som var hans store drøm. Vår kontrakt var selvsagt veldig kort, og det var vanskelig for ham å si nei til en verdensturné, så jeg utsatte det. Jeg ville ikke gjøre det uten ham. Han er en like stor del av dette som jeg er. Han er hovedrollen i trilogien, Tom Christian. Han har spilt i ensemblet mitt i flere år, han er en fantastisk skuespiller, han ga meg Titus, han var med i A Clockwork Orange da den startet – jeg har et veldig godt samarbeid med ham. Det virker som om mange har lagt mye i denne produksjonen. Hva var det som gjorde at du ville sette den opp? Jeg studerte stykket på gammelgresk til å begynne med og forelsket meg i historien for mange år siden. Ideen om å bruke 1945 som kontekst for første del virket krystallklar for meg. Det var noe jeg eksperimenterte med på universitetet, der jeg satte opp en workshop-versjon av Agamemnon med et kor av jenter fra britiske flyvåpnet (RAF). Jeg fikk utforsket det temaet mye mer og brukte et kor av bondejenter i krigstjeneste da vi satte det opp i 2010. Korene i alle de tre forestillingene er forbundet på sin egen måte, men de har alle sin egen karakter, bakgrunn og sitt eget bidrag til historien. Min store ambisjon var å knytte handlingen til moderne historie slik at vi kjenner igjen innsatsen fra krigen; dermed blir den trojanske krigen vår andre verdenskrig. Det må føles stort for dere alle å komme til slutten av en trilogi, men for deg, med alt det ekstra arbeidet du legger ned, føles det som slutten på noe større? Det er en enorm ting for meg, siden vi startet med Agamemnon i 2010, så det betyr mye. I kontrast til at denne trilogien avsluttes, begynner hverdagen din med Action to the Word å bli mye travlere, ikke sant? Dere har A Clockwork Orange ute på verdensturné, og arbeidet ditt begynner virkelig å bli lagt merke til. Hvordan har det endret kompaniet? Forestillingen kom nettopp tilbake fra Hong Kong forrige uke, og jeg var med der. Egentlig er Clockwork liksom vår... jeg mener, vi er egentlig et Shakespeare-kompani. Alt startet med Shakespeare, og alt kommer fremdeles fra Shakespeare. Med Clockwork... vi tok med oss en sesong til Fringe-festivalen i 2011, det året hadde vi tre forestillinger: Titus Andronicus, som var vår Shakespeare-oppsetning, Constance & Sinestra and the Cabinet of Screams, og A Clockwork Orange. Jeg tok med meg kanskje 26 skuespillere til festivalen, og alle spilte i to av tre forestillinger. Vi tok en sjanse. Vi betalte leien deres, tror jeg. Vi jobbet i de vanlige jobbene våre på dagtid og dro hjem til meg for å øve på fritiden. Vi jobbet bokstavelig talt 40–50 timer i uken i tillegg til 30–40 timer i vanlige jobber – vi var så lidenskapelige og så unge. Vi dro dit i håp om at forestillingene skulle bli lagt merke til. Og det ble de, noe som er fantastisk fordi det betyr at vi har blitt et profesjonelt kompani. Vi har kunnet betale skuespillerne våre, og vi er nå i en posisjon der de som investerte tid i starten, har turnert verden rundt. Jeg er så stolt over hvor Clockwork er i dag, for det tok lang tid å komme dit. Vi hadde denne workshop-forestillingen i Proud Galleries i Camden, i de gamle hestestallene, som varte i tre kvelder – veldig rockestjerne, veldig pop-up, ingen kostymer, ingen scenografi, ingenting... bare skuespill. A Clockwork Orange blir ofte sett på som et ganske voldelig verk. Ut fra pressebildene til Agamemnon og Titus Andronicus ser de også ganske blodige ut. Har du en forkjærlighet for det makabre? Jeg liker egentlig bare dramatisk arbeid. Det er først i år jeg har begynt å gjøre mer hverdagslige ting privat. Jeg har to hatter, for å si det slik: jeg jobber som medinstruktør og regiassistent ved siden av arbeidet mitt med Action to the Word. Jeg skal jobbe med et stykke av Caryl Churchill på nyåret i Birmingham – Cloud Nine. Jeg har smak for drama og det storslåtte. En skikkelig utfordring for meg ville være å sette opp Ibsen, eller noe litt mer jordnært. Noe uten blod? Det er jo blod i alt, egentlig. Du må klare å sette sammen ganske robuste team. Engasjementet fra Edinburgh-ensemblet var ekstraordinært, og det nåværende ensemblet har du jobbet med i fire år på denne trilogien. De man jobber med på en forestilling, har en tendens til å bli som en familie, i den forstand at man lever og ånder sammen med dem. På turné var det meg og ti gutter i tre måneder. Og så assistenten min som er kvinne (takk og lov) – vi dro begge til Hong Kong med ti gutter, så man lever tett på hverandre. Og i Edinburgh deler man rom med så mange man klarer å dytte inn! Så vi blir hverandres fortrolige, venner, brødre og søstre. Det skiller klinten fra hveten; man finner ut hvem man elsker å bo sammen med. Men det viktigste er at alle elsker arbeidet. De brenner for det... jeg pleier ikke å caste folk som er vanskelige å ha med å gjøre. Jeg omgir meg med folk som virkelig ønsker å være der. Det har også blitt viktigere for meg å jobbe med folk fra forskjellige land, noe som er nytt og spennende. Det er det internasjonale arbeidet som har ført til det – at jeg reiser til andre land og folk sier: "Å, jeg blir inspirert av arbeidet ditt. Kan jeg komme og jobbe for deg?". Vi tar dem inn gradvis, én eller to i året, de blir en del av oss... folk går selvsagt videre, men ofte kommer de tilbake. De drar ut og kommer tilbake og setter pris på hvor kjærlig arbeidsmiljøet vårt er. De føler seg virkelig velkomne og, håper jeg, som en viktig del av helheten. Og hvordan er stemningen i prøvesalen når premieren nærmer seg? Det har vært fint, for nå i siste innspurt får jeg brukt mer tid med hovedrollene, og det er faktisk litt hjerteskjærende. Det er en veldig trist historie. Dette er et spesielt interessant stykke i så måte, fordi det handler om kjærlighet. Det er derfor 60-tallet er en perfekt ramme; alt det forferdelige som har skjedd før må renses bort. Den eneste måten å gjøre det på er ikke å glemme det eller late som det aldri har skjedd, men å møte det ansikt til ansikt og overvinne det med kjærlighetens kraft. Det var det 60-tallet egentlig handlet om – å utrydde krigens lidelser og 50-tallets nøysomhet. 60-tallet bare sa: "Dette er musikk, kom over det!", "her er litt hallusinogener! Deal med det!". www.actiontotheword.com