INTERVJU: Robert Lindsay slipper seg løs

Robert Lindsay har hatt en mangfoldig karriere på scene og skjerm, noe som har resultert i en rekke priser, inkludert to Oliviers, en Tony og en BAFTA.

Robert Lindsay som Richard III ved Savoy Theatre. Foto: Paul Rider ved Shoot. Phil Matthews finner ut mer om hans vei mot toppen. For ett år siden intervjuet jeg Zoë Wanamaker for vår aller første utgave. Jeg må bare spørre, hvordan er det å jobbe med henne i My Family?

Vel, ironisk nok går Zoë og jeg helt tilbake til dagene på teaterskolen. Zoë gikk på Central, som du sikkert vet, og jeg gikk på RADA, og vi hadde felles venner. Jeg husker jeg dro på en fest i leiligheten hennes – det må ha vært i 1969, eller noe i den duren. En sånn typisk teaterstudent-fest. Jeg kjente faren hennes veldig godt. Jeg var med i den aller første oppsetningen noensinne ved det som nå er The Globe, som den gangen var «The Tent», og jeg husker vi hadde et regnvær så kraftig at alt lekket. Fagforeningen Equity prøvde å stoppe forestillingen, men Sam tryglet oss om å fortsette, så vi støttet Sam og fullførte. Der har du en liten anekdote, den hadde jeg nesten glemt.

Så Zoë og jeg har kjent hverandre i svært lang tid. Hvordan det er å jobbe med henne? Zoë og jeg deler en humor som jeg mener er helt avgjørende når man jobber med en så langvarig situasjonskomedie. Vi har en ganske mørk humor, som ikke alltid kommer til syne i en komedie som går før vannskillet på TV. Vi går utrolig godt overens. Men jo mer vi gjør det, jo mer blir vi som et ektepar. Jeg tror vi må gi oss snart! Vel, man kan definitivt se den kjemien. Den formelig stråler gjennom skjermen. Å, uten tvil. Jeg tror ikke vi hadde holdt ut så lenge hvis det ikke var for Zoë. Hvis det ikke hadde vært for det forholdet. Altså, Kris var fantastisk, han som spilte den eldste sønnen min, han hadde virkelig sin egen fanskare. Men jeg mener den virkelige suksessen til serien er forholdet deres, det er veldig morsomt. Du snakket om din første tid på RADA. Hvordan bestemte du deg for å bli skuespiller? Jeg har jo skrevet om dette i boken min, der jeg beskriver det katarsiske øyeblikket – det er alltid et øyeblikk. Jeg gikk på en veldig tøff ungdomsskole i Derbyshire, som hadde et fryktet rykte. Vi hadde denne kunstlæreren som var en helt eksepsjonell person, som startet noe han kalte The Grand Order of Thespians, noe de fleste guttene så på med stor skepsis. Det var litt som Dead Poets Society, du vet, det fenget liksom. En dag øvde han med meg i skolens festsal, for at jeg skulle søke meg til college i Nottingham, Clarendon College. Jeg øvde og diskuterte stykket – «Once more unto the breach», hva det betydde, hvordan det manet folk til handling, at det var propaganda og så videre. Skoleklokken ringte, og alle guttene stormet ut. Men John fikk alle til å stoppe og tvang meg til å fremføre talen foran 400 gutter, hvorav de fleste var fiender og desperate etter å komme seg på do for en røyk. Og da talen var slutt, jublet de alle sammen, og da skjønte jeg det. (Inntar en teatralsk stemme) Dette var det jeg ville gjøre. Og så prøvespilte du for Royal Academy?

Ja, uten å si det til noen på den tiden, for når du kom fra en industriell gruveby på 60-tallet, så fortalte du ikke akkurat folk at du ville bli skuespiller. Det var nesten som å komme ut av skapet, folk så på det med stor mistenksomhet. Så jeg skjulte det i evigheter og fortalte alle at jeg skulle bli lærer i engelsk og drama. Men uten å si det til noen, dro jeg til RADA for å prøvespille, samtidig med folk som Richard Beckinsale, skuespillere jeg har beundret stort. Jeg lånte en femmer av en venninne som het Clare Monks, som var medstudent på Clarendon; det dekket påmeldingsavgiften og togbilletten. En femmer, kan du tro det? Og jeg kom inn. Jeg kom inn på første forsøk, og siden var det ingen vei tilbake.

Hvordan var det å gå på RADA på den tiden? RADA var en merkelig blanding den gangen. Det var fortsatt delvis en «finishing school» for svært vakre og velstående damer, husker jeg. Det var en veldig eklektisk miks. Arbeiderklasserevolusjonen var i ferd med å skje – de hadde jo hatt folk som Tom Courtenay der på 50-tallet – men det var i stor grad en skole som ønsket å endre personligheten din. Jeg mener virkelig bryte deg ned, spesielt dialekten min som var veldig bred, altså virkelig bred. Den var så tykk at ingen der forsto hva jeg sa i det hele tatt. Noen av lærerne var svært eksentriske. Jeg har nevnt min store forkjærlighet for Tosca Fedra som kom fra den russiske balletten og underviste i bevegelse. Jeg husker det levende, da jeg kom til timen hennes i tights og leotard og var dypt flau. Som alle teaterstudenter er, kan jeg tenke meg! Å, jeg gruet meg, virkelig gruet meg... og hun plukket meg ut med en gang. Hun sa (med russisk aksent): «Mine kjære, jeg vil at dere skal gå over gulvet, jeg vil at dere skal gå fra ballene.» Jeg svarte: «Fra tarmene, Madame?» («Bawlls» vs «Bowels»). For jeg hadde aldri kalt noen «Madame» før, noe som for meg betydde en prostituert, du vet?! På det tidspunktet kunne jeg ikke tro at jeg kalte noen «Madame». «Nei mine kjære, ballene deres,» mens hun pekte på testiklene mine. Og slik spilte jeg teater fra ballene i to og et halvt år på RADA. Ja, det var på godt og vondt. Jeg angrer litt på at jeg lot dem ta fra meg personligheten min også, fordi de gjorde meg så bevisst på hvem jeg var. Jeg tror jeg mistet meg selv i lang tid etter at jeg var ferdig på teaterskolen. Jeg visste ikke helt hva jeg var eller hvor jeg passet inn; jeg mistet på en måte mitt sanne jeg, hvis du skjønner hva jeg mener. Jeg tror det skjer ennå, selv om det er mindre fokus på å endre dialekter nå, har jeg rett? Det handler vel om å trene frem den du er som skuespiller. Dialekter blir ikke nødvendigvis motarbeidet, men jeg tror det kommer an på individet. Ja. Jeg tror ikke min dialekt hjalp meg så mye. Den var hverken nordlig eller sørlig. Jeg vet at selv broren min er veldig bevisst på dialekten sin når han er i London med meg. Man kan høre din komme frem når du snakker om broren din! Når jeg drar tilbake til nordøst, kommer min også frem.

Det gjør den. Den vil alltid ligge der et sted.

Du har tidligere snakket om at Citizen Smith egentlig ikke var ditt store gjennombrudd, selv om tabloidavisene vil ha det til det. Du følte at tiden ved Royal Exchange i Manchester var ditt virkelige gjennombrudd. Var det fordi du følte at teater var mer «ekte»? Du skjønner, jeg hadde aldri noen forestilling om å jobbe med TV. TV var det de pene og de mindre begavede folkene drev med. Jeg hater å si det, men det var slik TV ble sett på da. Men jeg innså gradvis etter RADA at regningene også måtte betales. Jeg hadde spilt på Northcott Theatre i Exeter, og gjort én film som het That'll Be the Day. Jeg var gått tom for penger og hadde bokstavelig talt ikke råd til mat. Jeg hadde ikke foreldre jeg kunne gå til for å be om et lån. Så jeg var litt desperat. Jeg dro på audition for en serie på Thames TV som het Get Some In!, om førstegangstjenesten. Produsenten var en fantastisk fyr som het Michael Mills, og han sa: «Jeg skal tilby deg denne rollen». Jeg klarte nesten ikke puste, for jeg visste at det var tretten episoder, og jeg visste at honoraret var rundt £200 per episode, noe som ville løse... ... mange problemer. Ja, løse livet mitt. Og han sa: «Hør her, før du signerer denne kontrakten, er det noe du må vite. I det øyeblikket du signerer, er anonymiteten din borte for alltid.» Men jeg hørte ikke etter. Jeg brydde meg ikke, jeg fikk betalt strømregningene, jeg fikk betalt skatten, jeg var likvid. Og selvfølgelig begynte det å gå opp for meg da jeg begynte med Citizen Smith, som var en direkte følge av det: Plutselig så 24 millioner mennesker på – jeg var en TV-stjerne, noe jeg aldri hadde planlagt. Jeg ville bare drive med teater, det var alt jeg noen gang ønsket. Bransjen har merkelige vendinger. Hvordan var det å dra til Royal Exchange etter det? Vel, jeg var så begeistret over å bli spurt, for på slutten av syttitallet og begynnelsen av åttitallet ble 69 Company og folkene der ansett som de aller beste. Michael Elliott, Casper Wrede, Braham Murray og James Maxwell. Designet og konseptet der gjorde det virkelig til stedet å være. Redgrave var der, Mirren var der, Hoskins – alle som betydde noe jobbet ved Royal Exchange. Zoë var der på et tidspunkt. Jeg husker jeg var på audition og fikk en sesong der, og det var det. På det tidspunktet hadde jeg blitt et kjent TV-navn, noe som var rart. Å bli stoppet overalt. Jeg husker jeg spilte Hamlet på Royal Exchange, og det var køer rundt hele kvartalet. Jeg husker de sa til meg: «Du er klar over at du bringer et helt nytt publikum til dette teatret, folk som aldri har vært her før». Noe som må ha føltes bra, eller?

Vel... (Lang pause) Vet du, jeg tror jeg alltid har vært litt flau over kjendistilværelsen fra TV. Det har aldri passet meg helt. Jeg har alltid sett på meg selv som en skuespiller. Og det følger selvfølgelig med mye bagasje når man er TV-kjendis, og det trivdes jeg aldri med. Altså, jeg er vant til det nå, men det har tatt lang tid.

Du spilte i The Entertainer på Old Vic (avbildet over). Hvordan var det å jobbe på et så ikonisk teater og sammen med Kevin Spacey? Vel, det er en lang historie knyttet til det. Kevin hadde rettighetene, og jeg hadde allerede gjort en lesning av stykket et år tidligere på Royal Court. David Hare regisserte lesningen, og alle sa at dette er en rolle du bare må spille. Da jeg spilte i Me and My Girl på Adelphi, fikk jeg beskjed om at dette var en rolle jeg burde påta meg på et tidspunkt, av mannen som selv spilte den – Laurence Olivier. Men Kevin hadde rettighetene, og jeg tenkte at han sikkert planla å gjøre den selv. David Hare sa: «Ring ham,» og jeg svarte: «Vel, jeg kjenner ham ikke.» Han sa: «Ikke bry deg om det, ring ham. Han må ha hørt om deg.» Så jeg gjorde det, jeg la igjen en beskjed på svareren hans, og innen få minutter ringte han tilbake. Datteren min fikk helt sjokk fordi det var hun som tok telefonen. Jeg tror ikke hun har kommet seg helt ennå. Kevin var fantastisk. Han sa: «Robert, du må gjøre det, men avtalen er at du gjør det her», noe som var perfekt siden det var Oliviers teater, og hans fantastiske enke var der på premierekvelden, noe som gjorde det ekstra spennende. Du har vunnet en rekke priser, vil du si at de har vært en viktig del av karrieren din?

Vel, det er jo en anerkjennelse. Jeg mener, jeg snakker det ikke ned. Det er veldig lett å rynke på nesa av priser. Hvis de kommer fra kolleger, er det spesielt hyggelig, og hvis det er fra publikum, er det også veldig gledelig. Ironien er at jeg aldri fikk noen «Beste nykommer»-pris, men jeg har nettopp mottatt en ærespris for lang og tro tjeneste fra Television Society, noe som betyr at jeg må begynne å gå på treningsstudio ganske snart! Jeg nøler ikke med å si at jeg har dem på en hylle, de har alltid stått på en hylle, kanskje litt skjult for allmennheten. Jeg bruker dem ikke som dørstoppere eller noe sånt tull; jeg er ganske stolt av de øyeblikkene da jeg mottok dem.

Og det med rette. Du har nå spilt Tony Blair to ganger. Har du noen gang møtt ham? Nei, og jeg tror ikke jeg kommer til å gjøre det nå. Jeg har alltid vært tydelig på at jeg aldri har vært en tilhenger. Jeg var sterkt imot krigen. Det var derfor jeg takket ja til den andre filmen. Og det var derfor jeg la bort imitasjonen. Simon Cellan Jones, som regisserte filmen, sa: «Robert, jeg tror du må legge bort imitasjonen, selv om den er god; dette er en film som ikke trenger en parodi, du må spille karakteren slik den er skrevet». Som er en mann hjemsøkt av sine feilgrep. Du har hatt en lang og variert karriere med mange ulike roller. Hvilket råd ville du gitt til dem som er i startgropen av yrket? Datteren min går på teaterskole for øyeblikket, og hun elsker det. Hun takket nei til universitetet, noe som overrasket meg stort, må jeg si. Hun sa til meg: «Nei, pappa, jeg vil ikke sitte bak en pult lenger, jeg vil ut i felten og sette i gang.» Og jeg er veldig stolt av henne, for Syd har sett hva bransjen kan gjøre, hun kjenner opp- og nedturene. Jeg kaller disse reality-showene for «bruk-og-kast-reality». Vi er i en bransje preget av bruk-og-kast; hvis du får en TV som ikke virker, kaster du den, du får ikke lenger noen til å reparere den. Det er det samme med talentkonkurranser. Disse menneskene har ingen anelse om hva en karriere innebærer, om en bransje der man må lære seg teknikk, og det å holde ut en forestilling åtte ganger i uken, eller sitte på kalde filmsett og vente på det øyeblikket man skal levere. Syd beundrer folk som Julie Walters og Helen Mirren, som er gode venner av meg, folk som har jobbet i bransjen hele livet. De er ikke døgnfluer; de har, som alle andre i denne bransjen, også opplevd sine nederlag. Og nederlag er veldig viktige, det er de virkelig. Jeg har alltid snakket åpent om mine profesjonelle og personlige feilgrep, fordi jeg tror de driver deg fremover. Jeg tror det er det som er så flott med teaterskolen, at man har råd til å feile i et trygt miljø.

Ja! Kevin sa det samme ved Old Vic, da han valgte stykker som ble hardt medfart av kritikerne. Han sa: «Vet du, det er derfor jeg begynte med teater, fordi det handler om å prøve ut ting – å eksperimentere».

Greit, Mr. Lindsay, jeg må bare spørre. Ryktet sier at du havnet i et basketak bak scenen med en annen kjent skuespiller? Stemmer det?

Ja, det stemmer på en prikk. Jeg har en brukket nese som bevis.

Men du kommer ikke til å røpe hvem det var?

Nei.

Kom igjen, gi oss en liten avsløring...

Nei, nei, jeg tror det er lagt dødt nå. Du vet, egoer kan kollidere, dette er en bransje full av egoer. Man legger seg selv ut for hogg, man blir konstant kritisert av både publikum og kolleger, og noen ganger oppstår det gnisninger på settet eller scenen. Man må løse det, ellers ender det i situasjoner som den.

En ekte herremann. Alt godt videre, Robert. ● Robert Lindsays selvbiografi «Letting Go» er ute nå og kan kjøpes i alle gode bokhandler eller via Thorogood Publishing. www.thorogoodpublishing.co.uk