MENING: Trenger vi mer drama i kulissene?

Laura Jane Matthewson og Jamie Muscato i Dogfight.

Det er flere spørsmål som må stilles om Dogfight. Ethvert forsøk på en anmeldelse bør adressere disse spørsmålene snarere enn å bare gjenfortelle handlingen og slenge ut en mening.

Er det noe bra? Vel, først la meg klargjøre en interessekonflikt – jeg er så heldig å representere to av skuespillerne i forestillingen, Cellen Chugg Jones og Samuel J. Weir. Det ville vært ufint av meg å ikke nevne dette, og selv om jeg synes begge leverte fremragende prestasjoner, har det egentlig ingen betydning for hva jeg mener om stykket. La det være sagt at begge gjorde meg stolt med sine blendende fokuserte og nyanserte tolkninger. Som Boland, høyrehånden til Jamie Muscatos strålende Eddie, leverer Chugg Jones en prestasjon fylt med rå maskulinitet og kraft. Men det ville jeg vel sagt uansett, ville jeg ikke? Weir balanserer, i likhet med alle de andre marinesoldatene, virilitet med svimlende vokalprestasjoner. Her er det ingen vifting med lillefingeren à la On The Town; dette er pulserende, svett maskulinitet.

Det er ingen tvil om at Danielle Tarento har teft for suksess. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: det Tarento ikke vet om musikalteater er antagelig ikke verdt å vite. Jeg beundrer hennes visjon og smak. Å sette opp Dogfight på Southwark Playhouse er ikke et trekk fra en produsent som bare er ute etter raske penger. Tarento er, og har alltid vært, en skuespillernes produsent. Hun har et skuespillerblikk på arbeidet og velger prosjekter og kreative team som inspirerer utøverne – den typen spennende arbeid som gjør at folk står i kø for å bli med på en kreativ reise med henne. Tarento fortjener navnet sitt øverst på plakaten på en måte som svært få andre fringe-produsenter eller regissører gjør. Navnet hennes er et kvalitetsstempel, en målestokk for eksistens.

Men helt ærlig – er Dogfight faktisk bra? Selvfølgelig er det det. Ensemblet (håndplukket av Tarento i hennes andre rolle som castingansvarlig) er i særklasse. Det vil komme de vanlige, forutsigbare utropene om at det er "så bra at det burde flyttes til West End" og "like bra som alt annet du ser i West End" fra uinformert hold. Det faktum at den eneste forskjellen på West End og Fringe i disse dager er budsjettet, ser ut til å ha gått mange hus forbi. Ta en titt på biografiene i programmet, så skjønner du hva jeg mener – utøvere og kreative beveger seg sømløst mellom store West End-jobber og Fringe-scener nå til dags. Setter du et kreativt team og skuespillere fra West End inn i et Fringe-lokale, hva får du da? En forestilling med West End-kvalitet. Så enkelt er det. Så selvfølgelig er Dogfight bra. Rebecca Trehearn som Marcy leverer en prestasjon som stjeler scenen og en vokal som slår gnister, men i likhet med alle rollene utenom Eddie og Rose, er hennes karakter noe uferdig skrevet. Dette er virkelig historien om Eddie og Rose, og de er helt enestående. Jamie Muscato er perfekt besatt som Eddie Birdlace, og han går uanstrengt fra gutt til mann foran øynene våre. Laura Jane Matthewson vil stjele og knuse hvert eneste hjerte i mils omkrets i sin strålende gjennombruddsrolle som Rose. Sett bort fra noe tvilsom lydmiksing som gjør enkelte ensemblenumre utydelige, er dette praktfullt sunget, og George Dyer leder et imponerende samspilt band som kapellmester. Matt Ryans regi er klar og tydelig gjennom hele stykket, Howard Hudsons lysdesign er like henførende som alltid, mens Lee Newbys scenografi er funksjonell fremfor overveldende. Bare Lucie Pankhursts koreografi skurret litt for meg. Den er utmerket utført med mye brio, men føltes til tider i overkant travel og distraherende. I dette stykket er ofte det enkle det beste.

Jeg vet ikke hvorfor jeg nesten havner i en krangel hver gang jeg besøker Southwark Playhouse, men å overhøre noen i pausen si "det er et merkelig utgangspunkt for en musikal" slo meg som interessant (og uinformert). Det finnes ikke noe som heter et merkelig utgangspunkt for en musikal. Dette bringer meg tilbake til min gamle kjepphest – det finnes ingen regel som sier at en musikal må være på en bestemt måte. Hvorfor insisterer vi på å behandle musikaler som noe helt annet enn teaterstykker? Vi aksepterer, og til og med oppmuntrer til, eksperimentering med form og innhold i et skuespill, så hvorfor kan vi ikke akseptere det i en musikal? Dogfight er en historie rik på menneskelig erfaring som snakker direkte til følelsene. Jeg tviler på at noen kan høre Roses hjerteskjærende Pretty Funny eller Muscatos kraftfulle, men følsomme Come Back og ikke relatere til lengselen og smerten som uttrykkes. Vi har alle vært Rose en gang, og vi har alle vært Eddie. Finnes det et bedre utgangspunkt for en musikal enn en historie med universell appell? Beklager at vi ikke fikk presset inn et step-nummer i forestillingen, men kanskje det er ditt snevre syn på hva en musikal er som trenger en justering – og det raskt. Musikalsk og tekstmessig er Dogfight overlegent det meste av nye britiske musikaler de siste fem årene. Hvorfor? Britisk musikalteater trenger Dogfight. Det trenger låtskrivere som Pasek & Paul, og Kerrigan & Lowdermilk, Michael John La Chiusa, Scott Alan, Jeff Bluemnkrantz, Adam Guettel, Heisler & Goldrich og deres like. Det trenger å tøye grensene for form og innhold. Mega-musikaler kan være tilbake på moten i West End, men la oss ikke glemme at dette bare er én sjanger – det finnes så mange flere. Vil Dogfight finne sitt publikum? Det er kanskje vanskeligere å svare på. Ja, musikalentusiastene vil møte opp mannsterke; Dogfight må være en av årets mest etterlengtede premierer – men vil den nå ut til folk utenfor musikalverdenen? Det er vanskelig å si. Vi er blitt dopet ned på en diett av kjendisnavn, og selv om Dogfight er rikere fordi man ikke valgte den veien, kan fraværet av kjente ansikter jobbe mot den. Men det som virkelig kan skade Dogfight og musikalteateret generelt, er arrogansen til folk som tror de vet nøyaktig hva en musikal er eller bør være, og som dømmer ethvert nytt verk ut fra en utdatert og irrelevant definisjon. Fengende låter, sukkersøte intriger og tamme rim – det er ikke en musikal, det er en frokostblandingsreklame. Danielle Tarento vet hva en musikal er. Hun forstår kunstformen og er ikke redd for å ta en sjanse på noe nytt, noe fylt med fantasi og chutzpah. Nå er det på tide at resten av oss tar igjen hennes visjon. Dogfight er et godt sted å begynne.

Finn ut mer om Danielle Tarento ved å besøke nettsiden hennes.

Forfatter: JBR