ANMELDELSE: 46 Beacon, Hope Theatre ✭✭✭✭

46 Beacon

Hope Street Theatre

05/10/15

4 stjerner

Kjøp billetter

Scenen er enkel, men tydelig – en dobbeltseng og småbord plassert her og der. Alt man trenger for en gin og tonic er på plass, sammen med en platespiller og en bunke LP-er fra slutten av 60-tallet. Judy, Sondheim og Streisand er naturlige referansepunkt. Det er spartansk, men ryddig og rent – et rimelig hybelhus i Beacon Street, Boston, flittig brukt av skuespillere som spiller en sesong i byen.

En åpningsmonolog preget av innsmigrende sjarm utfyller bildet når Robert (Matthew Baldwin) setter scenen for oss, både historisk, geografisk og emosjonelt. Året er 1970 i Bostons teaterverden, og vi er midt i en spilleperiode. Robert er tilbake i USA for første gang på lenge og nyter tilværelsen både på og utenfor scenen. For ham er dette en epoke preget av seksuell frigjøring og livsglede der tradisjonelle grenser viskes ut, og selv for en mann som Robert, som nærmer seg middelalderen, har livet aldri vært bedre. Robert er en typisk brite i utlandet: tørrvittig, skeptisk og reservert, men også fullt klar over at han i USA – og særlig i denne tiden – kan finne opp seg selv på nytt helt ustraffet.

Vi forstår raskt at det vi skal få se er historien om ett viktig møte på et soverom som etterlot seg en betydelig arv; en dokumentasjon av et unikt øyeblikk der to mennesker levde fullt og helt i nuet, og deretter kun i minnet. Monologen er avgjørende for å etablere denne atmosfæren av romantisk og seksuell forventning, krydret med et snev av anger, og fungerer som en lærebok i hvordan man etablerer og modulerer tonefall. Dette er bare det første av mange eksempler på dramatikeren Bill Rosenfields evne til å bygge karakterer med presise strøk av ironisk komedie og troverdig romantikk etter hvert som handlingen utfolder seg.

Robert er en skuespiller som kjenner alderen tynge og konsekvensene av valg han nå angrer på. Etter år med å ha flytt på sitt gode utseende i rollen som den unge elskeren i romantiske komedier, føler han at han har latt sjansen gå fra seg til å virkelig utvikle talentet sitt i mer utfordrende stykker. Han har også nådd et platå i privatlivet. Han har en fast partner hjemme, men de er blitt enige om å tilbringe tid hver for seg for å vurdere fremtiden.

I hotellrommet møter Robert Alan (Jak Ford-Lane), som jobber som inspisientassistent på den samme produksjonen. Han er en ung gutt fra Ohio, usikker på sin egen legning og slett ikke klar over hva han vil ha fra eller med Robert, utover at han finner selskapet hans forlokkende på flere måter.

Det er tydelig fra start at dette stykket – som spiller uavbrutt i åtti minutter – potensielt handler om å komme ut og om en seksuell innvielse, og det blir sannelig begge deler. Men det er en hyllest til både teksten og skuespillerne at det også blir så mye mer. Rosenfield holder kortene tett til brystet og lar oss gjette lenge. I tillegg ser vi den samme nyanserte variasjonen i tone og intensitet som var til stede helt fra begynnelsen.

Det er partier med ekte seksuell elektrisitet – inkludert en fotmassasje som beviser at «less is more» så snart publikums fantasi er vekket! Men det er også flere øyeblikk med ro og refleksjon som lar oss høre og forstå Jaks frykt, angst og forvirring i sanntid. Fremfor alt er det mye vidd, humor og ømhet. Det er et svært balansert og komplekst stykke arbeid, der en sentral forføringshistorie nyanseres av de ulike perspektivene en aldersforskjell på 20 år fører med seg.

Kun slutten føles som en tapt mulighet, selv om den er troverdig. Etter å ha tatt oss så dypt inn i disse to mennenes indre verdener og bygget opp betydningen av dette møtet for dem begge, føltes den forsiktige uttoningen av narrativet som en dramatisk skuffelse, selv om det kanskje er tro mot virkeligheten. Dette er ikke et rop etter ufortjente melodramatiske vendinger, men snarere et ønske om en symmetrisk sluttmonolog – kanskje et brev fra den ene karakteren til den andre – som kunne ha speilet og balansert den utmerkede stemningsskildringen i åpningen.

Det er to svært gode skuespillerprestasjoner som bærer kveldens suksess. Baldwin bruker all sin erfaring fra dette repertoaret som både skuespiller og forfatter til å skape et minneverdig portrett av Roberts sjarme, anger og hans essensielt uavklarte liv. Det er en krevende øvelse å fremstille en selvsikker forfører samtidig som man viser en mann preget av indre konflikter og spenninger, men han gjør dette med stor dyktighet, humor og et utsøkt tempo.

Ikke mindre subtil er Ford-Lanes tolkning av den tilsynelatende uskyldige og naive Jak. Etter hvert som stykket skrider frem, blir vi ledet til å stille spørsmål ved om Jak er det ubeskrevne bladet han utgir seg for å være. Hvor mye av det han sier er egentlig sant? Hva ønsker han egentlig å få ut av dette møtet? Dessuten er det gjennom denne sterke, nøye kalkulerte prestasjonen at vi gradvis merker hvordan maktbalansen snur i de senere scenene.

Det er gjennom Jak, snarere enn Robert, at noen av de mest sentrale spørsmålene om skeive relasjoner stilles – enten det gjelder koblingen eller skillet mellom kjærlighet og sex, og konsekvensene av veiene man velger; eller om valgene til Roberts nylig frigjorte generasjon var de klokeste på lang sikt. Det er befriende å se disse temaene diskutert utenfor det vanlige HIV/AIDS-perspektivet, og det er nok en grunn til å rose forfatterens valg om å legge handlingen til 1970. Regissør Joshua Stamp-Simon holder et godt tempo og sørger for at skuespillerne utnytter det begrensede rommet til det fulle.

Musikk og musikalteater svever som et viktig bakteppe i dette stykket. Rosenfield jobbet i mange år med plateinnspillinger av musikaler i New York, inkludert mange av Sondheims verker. Det er derfor ingen overraskelse at stykket inneholder treffsikre musikalske drypp og mange interne referanser til Sondheims sanger. Musikalen Company nevnes eksplisitt – og på mange måter er hele dette stykket en videreføring av sangen «Barcelona». «My fault, I fear», sier en av karakterene mot slutten, og ved den referansen til A Little Night Music innser man plutselig den felles tonen av romantisk anger og halvfarseaktige tapte muligheter. Dette er kanskje et utpreget skeivt stykke, men de emosjonelle grunnpilarene står støtt som universelle og evige temaer. Et siste punkt, som jeg håper ikke virker for smålig... The Hope Theatre er et lite og intimt lokale som fortjener ros for sitt dristige repertoar og sin eksemplariske holdning til rettferdig lønn for skuespillere og kreatører. Det hadde imidlertid vært fantastisk om en velstående skytshelgen fra de fasjonable villaene i nabolaget Barnsbury kunne finansiert litt bedre lydisolering. I dette vare dramaet ble sirenene og lyden av biler som suste forbi i regnet på Upper Street svært distraherende. Skuespillerne fortjener bedre. 46 Beacon spilles på Hope Theatre frem til 12. oktober 2015