ANMELDELSE: A Naughty Night With Noel Coward, Old Red Lion ✭✭✭

En rampete kveld med Noël Coward

08.08.15

Old Red Lion Theatre, Islington

3 stjerner

‘Jeg har aldri hatt andre ambisjoner enn å være i teateret. Kanskje innen kirurgi, da. En lege kanskje. Eller en kirurg. Jeg har sett nesten alle de store operasjonene som finnes – jeg elsker å se på operasjoner. Det har kanskje sammenheng med at mennesker fascinerer meg mer enn noe annet her i livet.’ – Noël Coward. Det finnes spenninger i Cowards forfatterskap som gjør ham til en mer kompleks og uforutsigbar dramatiker enn hans plettfrie og nøye vedlikeholdte personlighet antyder. Faktisk var denne «The Master»-personaen designet like mye for å skjule og avvise nysgjerrighet rundt disse spenningene og hans personlige og kunstneriske dannelse. Hvis man ser bort fra de tidlige Cochran- og Charlot-revyene, fremstår den første rekken med stykker, fra Easy Virtue gjennom Vortex og frem til Design for Living, som Bernard Shaw på amfetamin. De har en nådeløst økonomisk og rettsmedisinsk kvalitet som er både urovekkende og berusende. Man vet aldri hvor utgravingen av finesser og personlighet vil ende. Viddet vakler på kanten av det grusomme, karakterer fragmenteres mot sammenbrudd, og ingen sosiale normer forblir ugransket av det unikt skeptiske og glitrende øyet hans. Så, idet 20-tallet glir over i 30-tallet, snur vinden. Den andre siden av Coward trer frem mer tydelig – den siden som til slutt skulle plassere ham i det gode selskap som krigstidens patriot og heiagjeng, kabaretstjerne, Hollywood-personlighet, venn av Churchill, Mountbatten-familien og dronningmoren, og utøveren av en polert Art Deco-stil som resulterte i Present Laughter, Blithe Spirit og andre vellagde, stilfulle men ufarlige komedier. Private Lives står som vendepunktet der begge sider av hans teatralske personlighet vises i like stor grad, før den tidlige og bitende Coward dukker opp igjen helt på tampen av karrieren – denne gangen med selvironi – i A Song at Twilight.

Det var derfor et treffende valg å sette sammen to enaktere som representerer disse to sidene av Cowards håndverk så skarpt, men også et risikabelt valg, da de krever svært ulike spillestiler for å lykkes like godt.

We Were Dancing er et av de ti korte stykkene som utgjør sekvensen Tonight at 8.30, opprinnelig skrevet som glansnumre for Coward og Gertrude Lawrence. Det er en av de svakeste svalene i kullet og er avhengig av sterke og stilsikre prestasjoner i hovedrollene for å bære det tynne manuset. Handlingen er lagt til en landklubb på en øy i Sørhavet – typen sted man finner i novellene til Somerset Maugham. På en dans forelsker den gifte kvinnen Louise (Lianne Harvey) seg i Karl (James Sindall), en glamorøs handelsreisende innen shipping, og de planlegger å dra sammen – til stor forargelse for ektemannen Hubert (John MacCormick) og hans søster Clara (Beth Eyre). Men når dagen gryr, falmer øyeblikkets magi og de innser at de ikke har noe til felles.

Det er ingenting galt med det tekniske skuespillet fra denne besetningen av ferske skuespillere, men i dette spesifikke stykket treffer det heller ikke helt stilmessig. For at denne flortynne konfektesken skal fungere, trenger man skuespillere som nærmer seg middelalderen, som kan mane frem frykten for å eldes og det desperate ønsket om å leve i nuet som følger med. Det mangler i hovedrollene her, og bjeffingen fra representantene for den konvensjonelle moralen er heller ikke særlig overbevisende. Cowards «stivbeinte» typer, som i Private Lives, fortjener virkelig dedikerte portretteringer, ellers har ikke de frie sjelene noe å støte an mot med sitt lekne vidd. Sindall er den eneste skuespilleren her som forstår den sanne Coward-stilen: han finner den rette blandingen av distanse og presisjon i språk og tempo, uten å gå i fellen med å etterligne Coward direkte. Han lykkes i å vise at hvis man finner den rette grooven og fremfører Cowards replikker med absolutt troskap til tekst og rytme, oppstår det plutselig alkymi – det kunstige begynner å høres helt naturlig ut.

Til tross for Stephen Sondheims nylige innvendinger, er dette et poeng som også gjelder for og validerer Cowards musikk. Tom Self ved pianoet fremfører et par av de mest kjente sangene som henholdsvis ouverture og mellomspill. Jada, sangene er bevisst briljante eller sentimentale, men de kan fortsatt fremkalle stemninger på en vidunderlig måte og fungere dramatisk hvis de gjøres som nøyaktige øvelser i retorisk fremføring. «Dance, Dance, Dance, Little Lady!» manglet det besatte angrepet og det raskere tempoet som trengtes for å sette stemningen for det første stykket, men hans versjon av «The Party’s Over Now» traff akkurat den rette tonen av livstrett, vitende og vemodig anger som gled oss inn i det mørkere territoriet til kveldens andre stykke, The Better Half.

Dette stykket er en nylig gjenoppdagelse. Det ble kun oppført én gang i 1922 og ble ansett som tapt frem til 2007, da forskere fant et eksemplar i arkivene til Lord Chamberlain’s Office. Det er virkelig et funn – et skoleeksempel på Cowards tidlige og mest spennende skrivefase.

Det som slår en umiddelbart, er den nådeløst nedskalierte skrivestilen. Dialogen har en dristig, uhemmet kvalitet og en vilje til å ikke la noe lag av selvbedrag ligge ueksponert. Noen ganger gjøres det med genuint vidd, som i bemerkningen om at forståelse og tilgivelse altfor ofte er «hengt opp i huset som slitne juledekorasjoner». Men stort sett gjøres det med svært knappe midler – man skjønner hvorfor både Orton og Pinter hadde stor respekt for Coward på 60-tallet, og han for dem.

Stykket har tre roller. Alice (Tracey Pickup) er ulykkelig gift med David (Stephen Fawkes), som har mye mer til felles i temperament og interesser med Alices bestevenninne Marion (Beth Eyre). Handlingen utspiller seg på Alices soverom – et kvikt sceneskift utført av ensemblet selv under mellomspillet, der de tidsriktige detaljene gir stor ære til Oliver Daukes (scenograf) og Andrea Marsden (rekvisitør). Alice kjeder seg i ekteskapet og merker at mannen og bestevenninnen er altfor prektige til å starte en affære. Hun forsøker å fremprovosere endring ved å avsløre at hun selv ikke har hatt slike skrupler. Stykket piruetterer herlig rundt sannhet eller fiksjon bak disse påstandene, og spiller på hvordan tradisjonell moral klarer å kombinere selvbedrag med selvskryt. Regissør Jimmy Walters holder et forrykende tempo med mye naturlig bevegelse og fysisk interaksjon. Denne gangen er de unge skuespillerne helt på bølgelengde med teksten. Stykket underbygger Cowards påstand om at et kort stykke har «en stor fordel over et langt et, ved at det kan opprettholde en stemning uten tekniske knirk eller unødig fyllmasse».

The Better Half fortjener et mye større publikum. Det ville vært en perfekt partner for Rattigans The Browning Version, som aldri helt har funnet en effektiv motpart i verken Harlequinade eller David Hares South Downs. Begge stykkene eksponerer behagelige illusjoner om ekteskapet, men med svært ulike utfall og kontrasterende toner – en potensiell dobbeltforestilling av rang. En siste innvending: «A Naughty Night with Noel Coward» er en skikkelig elendig tittel for denne teaterkvelden. Den lukter billig underholdning og Carry On-filmer. Selv om Coward skrev lette komedier, skrev han aldri vulgære eller åpenbare slike. En bedre tittel hadde kanskje vært Duetter for tre, gitt at det i begge tilfeller er tre parter involvert der det til slutt bare kan være to – et tema for latter, så klart, men også for ironi og patos.

Alt i alt er dette en svært absorberende kveld i teateret med høy profesjonell standard over hele linja, men hvor de virkelige belønningene og åpenbaringene kommer i andre omgang.

A Naughty Night With Noel Coward spilles frem til 29. august 2015.