Anmeldelse: A Streetcar Named Desire – National Theatre at Home / Young Vic ✭✭✭✭

Paul T Davies anmelder Young Vics oppsetning av Tennessee Williams’ A Streetcar Named Desire, som kan strømmes til og med 28. mai 2020 på plattformen National Theatre at Home.

Gillian Anderson i A Streetcar Named Desire. Foto: Johan Persson A Streetcar Named Desire.

National Theatre At Home/Young Vic.

4 stjerner

Strømmes til og med 28. mai 2020 Selv om det å høre og se applausen på slutten av en forestilling kan få tårene fram i øynene – fordi jeg savner levende teater så inderlig – er vi mange som er dypt takknemlige for strømmet teater. Ikke bare får vi muligheten til å gjenoppleve produksjoner vi likte, vi får også en ny sjanse til å se forestillinger vi gikk glipp av – og vi har en hel uke på oss. Ukens National Theatre at Home er Young Vic og Joshua Andrews’ samproduksjon fra 2014 av Tennessee Williams’ sensuelle klassiker A Streetcar Named Desire. Regissør Benedict Andrews legger imidlertid ikke oppsetningen til perioden: rockemusikk fyller overgangene, Blanche synger Fleetwood Mac i badekaret, og vi mister både atmosfære og sted. Det framhever også stykkets problematiske seksualpolitikk. Når vi først flytter oss ut av 1950-tallet, blir Stanleys oppførsel enda mer brutal – og det er en krevende balansegang, for selv om Stanley slår kona si og voldtar Blanche, må publikum, uansett kjønn, også kunne kjenne at de vil sitte på verandaen og vifte seg, mens de ønsker seg regn som kan kjøle ned begjæret etter Stanley.

Branwell Donaghey, Ben Foster og Vanessa Kirby. Foto: Johan Persson

Den sentrale trioen av skuespillere er særlig sterk. Gillian Anderson er i storform som den falmede sørstatsdamen Blanche DuBois, som krasjer inn i søsterens hjem og tar med seg tap, drømmer og trass – hun vil ikke ha realisme, hun vil ha magi. Anderson er spesielt god til å vise ytterpunktene mellom Blanche som «spiller» sin egen fasade, og Blanche ribbet for alt. Det er vanskelig å bedømme via en strømmevisning, men enkelte steder opplevde jeg spillet som litt endimensjonalt, for mye teater i teatret (og stemmen hennes er påfallende hes i denne tolkningen). Men hun er hjerteskjærende i finalen, som et sårbart barn som venter på å bli reddet. Jeg følte virkelig at hun bar på PTSD. Det skrives mye om Blanches falmede storhet, men langt mindre om hva søsteren Stella har mistet. Vanessa Kirby er glimrende i rollen, og viser en kvinne som har tilpasset seg sitt nye liv med en frihet Blanche ikke har – Blanche drar rundt på sin selvbedragende fortid. I Kirbys tolkning forsto jeg at Stellas problem er at hun forsøker å gjøre alle andre fornøyde, og at det nettopp gjør henne enda mer sårbar.

Ben Foster. Foto: Johan Persson

Marlon Brando støpte Stanley i et støpejern av rå styrke, og Ben Foster glir lett inn i den glødende formen – han utstråler en brutal sexappeal. (Den tidløse settingen rommer også tatoveringene og den hårete brystkassa.) Han viker ikke unna rollens komplikasjoner: han er ofte gjennomgående usympatisk, og forsøket på å gjøre ham sårbar lar ham gråte etter Stella i underbuksa. Kirby og Foster etterlater ingen tvil om at sex er en grunnpilar i forholdet mellom Stella og Stanley – og at det er en lidenskap Blanche enten hadde og mistet med sin unge ektemann for mange år siden, eller aldri har hatt. Corey Johnson er strålende som den søte, vennlige Mitch, og gir et etterlengtet pust av lettelse før han vikles inn i Blanches løgner og ensomhet, helt til drømmene hans knuses av sannheten om tiden hennes på det beryktede Flamingo Hotel.

Magda Wills’ oppsprukne, roterende scenografi får oss til å føle at vi overhører og bevitner relasjonene på nært hold. Dette er en kraftfull produksjon, som bygger seg opp med sikker spenningskurve helt fram til Blanches siste avgang fra huset. Vel verdt tre timer av tiden din – men ta det rolig med Southern Comfort.

Hvis du har mulighet til å gi et bidrag til National Theatre, eller til andre kompanier som strømmer arbeid på nett, så gjør det gjerne.