ANMELDELSE: Ah, Wilderness!, Young Vic Theatre ✭✭

Ah, Wilderness!

Young Vic Theatre

25. april 2015

2 stjerner

Det er en symfoni av sand. Sand er overalt, den renner ut av dørkarmene i et hus. Ting er begravd i sanden, blir gravd frem og brukt i løpet av stykket. Andre ting graves ned som en del av handlingen. Familien bor i huset og virker uanfektet av sanden. Bortsett fra når de graver i den, ser de ut til å ignorere den, selv om det til tider er vanskelig å gå i den. På et tidspunkt bobler en liten innsjø opp fra under bakken og skaper en merkelig oase i det sandete landskapet.

Kombinasjonen av sand, vann og en romantisk måne skaper et rørende bilde mot slutten av forestillingen. Den er vakkert lyssatt av den dyktige Charles Balfour, og i det øyeblikket virker det som om den skiftende, kornete tilstedeværelsen av den dvalelignende sanden har vært verdt det.

Dette er Natalie Abrahamis oppsetning av Eugene O’Neills lite kjente stykke, Ah, Wilderness!, som nå spilles på Young Vic. I programmet siteres scenograf Dick Bird som følger:

«Jeg hadde blitt fascinert av bilder fra en spøkelsesby i Namibia kalt Kolmanskop. En gang en blomstrende gruveby for diamanter, som hadde vært forlatt siden 1950-tallet, og sanden hadde invadert de forfalne husene. Store dyner hadde formet seg mot de falmede gipsveggene og skapt surrealistiske ørkenlandskap, bare avbrutt av malplasserte dørkarmer og tilsynelatende gigantiske døråpninger.

Vi ble tiltrukket av ideen om å invadere O’Neills location med sand – det magiske støvet som, når det drysses i øynene våre, får oss til å drømme om å skape et usikkert, skiftende, indre landskap som viser tidens og minnenes gang.»

Hver gang jeg har fått sand drysset i øynene, har ikke drømmer vært min første reaksjon. Det er ingenting magisk ved følelsen av grynete gnisning under øyelokkene. Faktisk finnes det knapt noe mer irriterende enn sand på steder den ikke burde være. Slik er det også her på Dicks absurde scenografi: Irriterende.

Young Vic har den siste tiden vært oversvømt av produksjoner av klassikere som forsøker å «dekonstruere» dem – om ikke på tysk vis, så på en måte som representerer høydepunktet av anglo-tysk assimilering. Noen av disse har vært imponerende minneverdige, der designet er en integrert del av den totale dekonstruksjonen, og der designet hjelper til med å belyse, ramme inn og avsløre regissørens intensjon og tekstens svar på denne intensjonen.

Men Ah, Wilderness! er ikke et slikt tilfelle. O’Neills stykke ble lansert som en komedie da det først ble satt opp, og det omtales ofte som hans «eneste komedie». En apokalyptisk visjon av forfall, med sand som invaderer overalt, kaller ikke umiddelbart på lattermusklene. Det er vanskelig å forstå hvorfor Dick og Abrahami ble «tiltrukket» av tanken på å gi O’Neills setting et preg av Kolmanskop. Banale forestillinger om sand i timeglasset som markerer tidens gang, og dermed minner, er utilstrekkelige for å rettferdiggjøre designet – spesielt med tanke på atmosfæren som strømmer fra den sanddekte husruinen: undergang, fortvilelse og melankoli. Dette er ikke kjerneelementene i en komisk setting.

Men det er ikke alt. Abrahami skaper og påtvinger teksten en ny karakter. Denne navnløse mannen er tydelig ment å være O’Neill som reflekterer over sitt eget liv mens det utspiller seg i stykket. Karakteren spiller også et par mindre roller, men hovedfunksjonen hans er å lese bruddstykker av sceneanvisninger for å understreke at dette stykket er basert på O’Neills minner. Dette er et totalt unødvendig og uendelig distraherende grep. Det tilfører ingenting til tekstens formål eller selve spillet, men det fjerner ens evne til å la seg rive med av det ømme komiske samspillet innad i familien. Den stadige tilstedeværelsen av denne inntrengeren hindrer en i å engasjere seg fullt ut i Miller-familien; og uansett hvor mye man venter på et poeng eller en teaterfaglig begrunnelse for grepet, uteblir det.

I likhet med den latterlige sanden er den allestedsnærværende forfatterkarakteren en regimessig feilvurdering av episke proporsjoner.

Gitt disse tunge håndjernene kjemper skuespillerne iherdig for å få stykket til å fungere. Det er et lunt, sart og ganske lyrisk stykke, i bunn og grunn en oppvekstskildring, men med anstrøk i den retningen O’Neill senere skulle ta med Natten er dagens mor, og gjenklanger som tvinger en til å tenke på hans tidligere Pulitzer-vinner: Beyond The Horizon.

Avismannen Nat Miller er lykkelig gift med Essie. De har tre sønner: Arthur, Richard og Tommy. Richard er betatt av Muriel, men faren hennes advarer Nat om å stanse forholdet deres og gir ham et brev til Richard som Muriel har skrevet, der hun avviser tilnærmelsene hans. Richard tar det tungt, krangler med foreldrene og drar ut på det som i 1933 tilsvarer en skikkelig fyllekule, der han ender opp dritings sammen med en prostituert. Foreldrene er i fra seg av bekymring.

Familien har en elskverdig alkoholiker boende hos seg, Sid, som har en komplisert fortid med den ugifte Lily. Etter mye bekymring og hjertevarm huffing fra Essie og Nat, tar Sid seg sammen, og Richard innser alvoret. Et møte med Muriel i måneskinn hjelper på sistnevnte, et sandbad på førstnevnte. Underveis siteres det flittig fra poeter, og Tommy koser seg med kinaputter – ettersom hendelsene i hovedsak finner sted 4. juli. Det viser seg at det ikke bare er Amerika som feirer sin uavhengighet det året.

Dessverre er det ikke nok letthet i prestasjonene til at stykket virkelig får luft under vingene. Alt virker tungrodd og selvhøytidelig, delvis uten tvil på grunn av sanden. Det er en gjennomgående følelse av forfallen «flinkhet» over spillestilen; der det burde være hjertelighet og et lett anslag, lukter det dårlig gjennomført Tsjekhov.

Dominic Rowan er det sentrale, men ikke eneste, unntaket. Hans skøyeraktige Sid er fullblods, og han får det meste ut av rollen. Han klarer til og med å se overbevisende ut mens han tar et sandbad, og hans dårlige oppførsel over suppetallerkene er virkelig minneverdig. Han bringer hvert gram med lakonisk sjarm til rollen og fungerer som en fin motvekt til det mer stivbente mannsidealet som unge Richard gjør opprør mot.

George Mackay imponerer som Richard – han er levende, fengslende og passelig besatt. Det er et så godt portrett av ungdommelig angst som man kan håpe på, selv om det er litt for moderne til å passe helt inn med enten manuset eller stilen til de andre skuespillerne. Stykkets beste scene, flukten i måneskinnet med Muriel, fungerer så godt nettopp på grunn av den rastløsheten Mackay bringer til hele forestillingen. Han får god støtte av Georgia Bourkes rebelske Muriel, og øyeblikket deres ved vannet gjør nesten irritasjonen over sanddynene verdt det.

Martin Marquez og Janie Dee er helt i takt som foreldrene Miller. Det er en slags sprø abstraksjon over spillet deres som virker ment å skape en følelse av minnet om disse karakterene, heller enn å være karakterene selv. Hvis det var målet, treffer begge blink, og i denne produksjonen var det kanskje det klokeste valget. Men mer varme og en mindre stilisert form ville ha latt prestasjonene blomstre på måter man mistenker forfatteren ville ha godkjent. De etablerer begge følelsen av ekteskapet sitt, sin ekte hengivenhet og omsorgen for barna. Dee er den sterkeste av de to og finner musikken i ordene der hun kan. Marquez og Rowan etablerer et troverdig vennskap, og spesielt Marquez' samspill med Mackay var godt. Samtalen om «blomstene og biens» er herlig.

De øvrige prestasjonene varierer fra kompetente til absurd irriterende. Abrahami holder ikke pulsen i stykket oppe, og av og til – ofte, faktisk – blir den underfundige gleden i teksten overskygget av tyngden som kastes tilbake fra sanden. Den endeløse sanden.

Dette er en oppsetning av et interessant stykke fra midten av O’Neills karriere. Det er imidlertid ikke en interessant oppsetning. Uten sanden, rekonstruert slik forfatteren hadde tenkt, kunne Ah, Wilderness! faktisk vært den komiske perlen det lover å være, gitt at det var O’Neills eneste komedie. Det er synd at Abrahami og Dick lot sin dekonstruksjons-agenda stå i veien for O’Neills lune, humoristiske og innsiktsfulle visjon.

Ah, Wilderness kan ses på Young Vic frem til 23. mai 2015.