ANMELDELSE: Aspects Of Love, Southwark Playhouse ✭✭✭✭

Julian Eaves anmelder Aspects Of Love av Andrew Lloyd Webber, Charles Hart og Don Black, som har flyttet fra Hope Mill Theatre i Manchester til Southwark Playhouse i London.

Felix Mosse og Kelly Price i Aspects Of Love. Foto: Pamela Raith Aspects of Love

Southwark Playhouse

10. januar 2019

4 stjerner

Bestill billetter Vi opplever for tiden en spennende gjenoppdagelse av Andrew Lloyd Webbers musikaler, og her er enda en som har blitt blåst nytt liv i på herlig vis av produsentene Jim Kierstead og Katy Lipson. I samarbeid med Hope Mill Theatre i Manchester har de brakt denne strålende forestillingen til Southwark Playhouse i Sør-London.  På premieren torsdag kveld var tekstforfatterne Don Black og Charles Hart selv på plass for å se sin musikal gjenfødt som kammermusikal av ypperste merke, og for å oppleve hvor effektivt den fungerer med et ensemble på ti, akkompagnert av to pianoer og perkusjon.  Skuespillerne kjente på det samme, og det virket som om alle var enige om at dette i bunn og grunn er et teaterstykke der alle synger – og innimellom danser, med fantastisk effekt.

Jerome Pradon, Kelly Price og Felix Mosse i Aspects Of Love. Foto: Pamela Raith

Det første som slår deg med denne oppsetningen er Jason Denvirs nydelige scenografi: Vi trer ikke bare inn i en dekorasjon, men i et helt miljø med nattklubblys i taket og hvite sjalusidører langs bakveggen. Teatrets kjente firkantede scene er omkranset av små kafébord og stoler.  Et par store reklameplakater markerer de mange skiftende lokasjonene, og Aaron J Dootsons lysdesign fanger hver eneste nyanse i stemning og fokus mens historien beveger seg mellom by og land, teater og hjem, en togkupé eller en militærleir – og alle de andre stedene denne rastløse og episke fortellingen om kjærlighet og tap gjennom 17 år tar oss med.  Musicalen er basert på David Garnetts roman fra 1955, og fascinerende nok – og typisk for en kunstner som alltid utforsker nye kreative veier – har Lloyd Webber selv stått for dramatiseringen.  Tekstene – og for noen vakre og klare ord det er – ble betrodd to av hans faste samarbeidspartnere: Don Black, som tilfører den intime stemningen fra «Tell Me On A Sunday», og Charles Hart, som bringer med seg det operatiske dramaet fra «Phantom of the Opera».  «Aspects» forener dermed det nære med det romantiske storspillet på en superb måte.

Madalena Alberto i Aspects Of Love. Foto: Pamela Raith Forestillingen gikk i tre solide år da den først hadde premiere på Prince of Wales Theatre i 1989. Den gjorde Michael Ball til stjerne over natten og sendte en rekke nye sanger rett inn i det populærmusikalske repertoaret.  Siden har stykket reist verden rundt, fra Broadway til Sør-Afrika og Holland, i tillegg til flere britiske nyoppsetninger med stjernespekkede besetninger.  Likevel har man følt at det fantes en mer personlig historie der inne som ventet på å slippe ut, noe Trevor Nunns versjon på Menier Chocolate Factory i 2010 ga oss en forsmak på.  Fem år senere laget Lloyd Webber sin egen versjon for mindre ensembler, og takket være regissør Jonathan O’Boyles innsats ved Hope Mill, får vi nå se den første oppsetningen av denne utgaven.  I London ser vi nesten nøyaktig det samme ensemblet, med kun ett bytte i hovedrollen: Madalena Alberto erstatter Kimberly Blake.

Jerome Pradon og Madalena Alberto i Aspects Of Love. Photo: Pamela Raith

Og det er gjennom deres karakterer vi virkelig lever oss inn i historien.  Alberto hadde mirakuløst nok bare to uker på å forberede seg til overflyttingen, men leverer en mesterlig tolkning som billedhuggeren Giulietta Trapani. Stemmen hennes er fabelaktig, med en kontroll og diksjon som gjør hverstavelse krystallklar, og hun former hver strofe med en kunstners presisjon.  Hun vinner publikums hjerter i det øyeblikket hun begynner å synge, og løfter oss med sin intense lyrikk.  Hennes motpart, den dominante og impulsive skuespillerinnen Rose Vibert, tolkes glitrende av Kelly Price. Hun vokser gjennom hele historien og endrer karakter foran øynene våre ettersom forholdet til menneskene rundt henne – spesielt mennene – skifter, utvikler seg og rakner.  Dette er egentlig historien om disse to kvinnene.  Det er interessant å merke seg, slik vi også så i den nylige oppsetningen av «The Woman In White» på Charing Cross Theatre, at Lloyd Webber skriver noen av de beste kvinnerollene i denne sjangeren.  Her, strippet for glamouren og staffasjen fra de store produksjonene, ser vi deres skjebner, tanker og frykt skrevet inn i hver eneste nyanse i hans melodiske musikk.

Mennene må til sammenligning finne seg i å spille andrefiolin her.  Roses nye erobring, den klønete 17-åringen Alex Dillingham, blir sympatisk og troverdig fremstilt av stjerneskuddet Felix Mosse. Han har en fantastisk stemme og vil garantert nå langt; med tiden vil han nok også utvikle mer dramatisk tyngde (noe vi ofte ser hos unge sangere, og kanskje spesielt hos mennene).  Mosse har en utfordrende oppgave når han skal eldes 17 år og spille betydelig eldre enn han er, noe som aldri er lett.  På den andre siden har Jerome Pradon det tydelig gøy med generasjonskonfliktene i rollen som den etablerte Onkel George Dillingham. Han synger musikken sin – som inneholder noen av Lloyd Webbers mest ettertenksomme partier – med stor omsorg og eleganse, selv om karakteriseringen av og til kan virke litt diffus.  Minal Patel gir oss stor vokal varme i rollen som Marcel Richard, mens Eleanor Walsh er bemerkelsesverdig overbevisende som tenåringsfristerinnen Jenny Dillingham.  Alle i dette stykket er forelsket i hverandre... på den mest rotete og kompliserte måten som tenkes kan.  Vi ville nok helst unngått å bo ved siden av dem, men takket være den lyriske poesien til Black og Hart og Lloyd Webbers bergtagende melodier, ender vi nesten opp med å ville være som dem selv!

Felix Mosse in Aspects Of Love. Photo: Pamela Raith

Rundt disse hovedrollene finner vi et flott ensemble med Julia J Nagles Elizabeth, Jason Kajdis atletiske og årvåkne Hugo Le Meunier, Jack Churms' Jerome og Eleanor Jacksons sjarmerende servitrise og skuespiller.  Disse velvalgte skuespillerne fyller rollene som – hvis dette var en film – ville blitt spilt av de beste karakterskuespillerne. Det er de som skaper realismen rundt livene til våre hovedpersoner.

Musikken er i de beste hender hos kapellmester Richard Bates. Han trakterer det ene av de to pianoene (Tom Chippendale spiller det andre, i perfekt harmoni med sin leder), med klare og intelligente anslag supplert av fine perkusjonseffekter fra Jess Clarke.  Det er imidlertid en forskjell på å bruke opprettstående pianoer (som her) kontra flygler.  Dette er ikke en kritikk av musikerne, men kvaliteten på denne musikken fortjener de beste instrumentene, og det får de dessverre ikke her. Det kan selvsagt argumenteres for at teatret ikke har plass, men siden de er forsterket, kunne de vært plassert utenfor scenen.  Lyden på både instrumentene og sangerne var også tidvis problematisk; lyddesigner James Nicholson jobbet iherdig med tekniske utfordringer lenge etter at vi andre hadde trukket i baren.  Jeg satser på at dette løser seg utover i spilleperioden.

Sett under ett leverer O’Boyle mange lykkelige øyeblikk der samspillet er uanstrengt, naturlig og fanger dramaets nyanser – et drama som nesten føles tjekhovsk i sin kompleksitet og overgår det meste i sjangeren.  Samtidig er det partier der personinstruksjonen føles litt uferdig.  På scenen i Southwark Playhouse er det ingen steder å skjule seg, og enkelte ganger blir skuespillerne bare stående og vente på tur.  Vi tilgir dem det, fordi vi vet at musikkens og tekstenes magi snart vil bære dem videre.  Når Sam Spencer-Lane får sjanse til å flekse koreografmusklene (egentlig bare i ett nummer i andre akt), får vi den etterlengtede dynamikken på scenen.  Det kunne gjerne vært mer av dette.  Etter hvert som forestillingen får satt seg, vil nok disse «hullene» fylles og visjonen bak produksjonen tre tydeligere frem.  Det håper jeg i hvert fall.

For alt i alt er dette en stor prestasjon.  Den minner oss igjen om at Andrew Lloyd Webber er en av våre aller største skapere av musikkteater.  Dette er en nydelig oppsetning som frisker opp vår beundring og tar oss med inn i hans unike kreative univers.  Se denne forestillingen, og melodiene vil ringe i ørene dine i dagevis, sammen med de elegante tekstene til to av den britiske musikalverdenens giganter, Don Black og Charles Hart.

Spilles til 9. februar 2019

BESTILL BILLETTER TIL ASPECTS OF LOVE