ANMELDELSE: Assassins, Watermill Theatre Newbury ✭✭✭✭

Libby Purves anmelder Stephen Sondheim og John Weidmans musikal Assassins, som nå spilles ved Watermill Theatre i Newbury.

Ensemblet i Assassins. Foto: The Other Richard Assassins

Watermill Theatre, Newbury

4 stjerner

Bestill billetter

Dette er – i det minste for oss – den første oppsetningen i Trump-æraen av denne nådeløse musikalen: en revypreget gjenfortelling av alle forsøkene, vellykkede eller ikke, på å ta livet av amerikanske presidenter, fra Abraham Lincoln til Bush og Reagan. Dette spottende – men til tider rørende – portrettet viser menneskelig fanatisme, skuffelse, utilstrekkelighet, dumhet, forfengelighet, våpenmani («krum en lillefinger for å endre verden») og ren higen etter oppmerksomhet. Noe som, må jeg i all beskjedenhet bemerke, gjør den dobbelt ironisk og urovekkende i en tid der presidenten selv utviser minst tre av de nevnte egenskapene nesten daglig på Twitter.

Evelyn Hoskins og Sara Poyzer i Assassins. Foto: The Other Richard

Men selve showet er udødelig, noe man må verne om. For noen vil det alltid fremstå som for barskt og mørkt til at man føler seg komfortabel, og Sondheims geniale rim kan virke upassende for et så dødelig tema. Men Bill Buckhursts produksjon har all den nødvendige energien og det menneskelige alvoret som kreves: Det hjelper stort å ha et fantastisk dyktig ensemble av skuespillermusikere som beveger seg på scenen (og tidvis på sidene) for å gi liv til Sondheims ekko av store amerikanske musikksjangre: bluegrass, honkytonk, gospel, vaudeville, Bernstein og jazz. Det føles også naturlig å ha en ung kvinne – Lillie Flynn i western-skjorte og jeans – som forteller: Hun står litt på siden og spør sårt helt fra starten: «Hvorfor gjorde du det, Johnny?», mens Wilkes Booth raser over dårlige anmeldelser og hatet mot Lincoln.

Ensemblet i Assassins. Foto: The Other Richard

I løpet av de tette, uavbrutte 100 minuttene er det mange prestasjoner som utmerker seg: en flamboyant Eddie Elliott som den forfengelige Charles Guiteau; Steve Symonds som den rasende, taletrengte Samuel Byck i nissekostyme, som både fordømmer og definerer det amerikanske; det er komisk avlastning i de fiktive samtalene mellom Lynette Fromme og Sarah Jane Moore – Evelyn Hoskins og Sara Poyzer – som begge mislyktes i å ramme Gerald Ford uten noen rasjonell grunn; og det er patos i Jack Quartons tolkning av den stakkars, gale Hinckley som trodde at Jodie Foster ville legge merke til ham hvis han drepte Reagan.

Joey Hickman og Jack Quarton. Foto: The Other Palace

De møtes og samhandler på tvers av tiårene, tydeligst i et formidabelt og strålende iscenesatt ensemblenummer der fortidens og fremtidens gjenferder samler seg rundt den elendige Lee Harvey Oswald i Dallas. De overbeviser ham om at den eneste måten å bli udødelig på – og bli regnet med i historiens beryktede galleri – er å skyte John F. Kennedy i stedet for seg selv. Argumentasjonen deres, så tidløs og lumsk, gjør at man holder pusten. Selv om man vet hvordan det ender.

Det er en bravurnummer av en forestilling. Og alltid skremmende aktuell. Hvorfor ellers reiser amerikanske statsoverhoder i pansrede limousiner selv gjennom The Mall i London, mens våre egne fortsatt, takk og lov, tør å bruke en gyllen karos?