ANMELDELSE: Ballroom, Waterloo East Theatre ✭✭✭

Ballroom

Waterloo East Theatre

Mandag 15. mai

3 stjerner

Hvis du noen gang har lurt på hva Michael Bennett drev med etter braksuksessen med ‘A Chorus Line’, har du sjansen til å finne det ut nå.  Det snedige teateret med 100 seter under Waterloo East-stasjonen feirer sjuårsjubileum for å bringe uvanlig og ofte ukjent musikallitteratur til publikum. Dette markeres med kanskje den mest storslåtte oppsetningen hittil av grunnlegger og kunstnerisk leder Gerald Armin: Et ensemble på 14 og et band på 5 fyller lokalet i en herlig glorete, men kjærlig lurvete gjenskaping av en danseklubb i 1970-tallets New York, Stardust Ballroom.

Forestillingen kommer som bestilt like før National Theatre lanserer sin ‘Follies’, og også dette stykket tar for seg livene til eldre mennesker og eldre utøveres kunstnerskap.  Men i motsetning til ‘Follies’ og de tidligere stjernene fra Broadway-varietéens gullalder, presenterer ‘Ballroom’ oss for helt vanlige folk fra det ufasjonable Bronx – en bydel mange t-banestopp unna glitteret og glamouren på ‘The Great White Way’.  De samles en gang i uken i den enkle, nokså gråe dansesalen (scenografi og lys av Paul O’Shaughnessy), hvor et lite orkester pumper ut låter i streng takt (alt lyder svært troverdig takket være Inga Davis-Rutters disiplinerte arrangementer av det opprinnelige store Broadway-partituret).  Omgitt av Neil Gordons enten smakløst overdrevne eller underdimensjonerte kostymer, danser de seg gjennom rumba, vals, bossa nova og disco, mens de myser mot gnistene fra diskokula i taket og rister av seg hverdagens traurige realiteter.

Sentralt i dette miljøet står den nyankomne: Et år etter sitt tap blir en enke og bruktbutikkeier overtalt av sin energiske bestevenninne Angie (den sprudlende Natalie Moore-Williams) til å gjøre et forsøk på å ‘være lykkelig’.  Hun heter Bea Asher og spilles av Jessica Martin, som her gjør et kjærkomment comeback i en stor rolle, mirakuløst aldret av Richard Mawbeys geniale parykker.  Jeg skulle også gjerne visst hvem som har gjort den bemerkelsesverdige sminken, som gir henne en gusten og trett ansiktsfarge; hun ser ut som selve personifiseringen av den ensomme, desperate kvinnen som gjør et tappert forsøk på å få tilbake et slags liv, ikke bare på dansegulvet, men også utenfor med Al Rossi (Cory Peterson er kanskje fra Minnesota, men han treffer den ekte New York-tonen her i en nyansert og redelig tolkning av den motvillige skjørtejageren som bringer litt høstvarme inn i Beas liv).  Det er en velkjent musikalsk reise, men her er den strødd med hverdagens kjedelige realiteter.  Selv konfrontasjonen i andre akt med hennes dømmende og inngripende familie – et oppgjør som nesten sender oss inn i territoriet til Rainer Maria Fassbinders ‘Angst eter sjelen’ – unngår emosjonelt fyrverkeri. I stedet viser den hvordan slike problemer kan snakkes om på en saklig, men bestemt måte uten unødvendig dramatikk.  Det er et humant og usminket budskap.

Dette kan ha mye å gjøre med at stykket har sitt utspring i et TV-spill av manusforfatter Jerome Allan Kass, og dette endte opp med å bli hans eneste utflukt i musikalverdenen.  På mange måter er det også et kjærlighetsbrev til Kass’ hjemlige Bronx, og de enkle, men humoristiske hverdagsmenneskene han så og hørte der.  Som en stor gryte med mors beste kyllingsuppe bobler dialogen hans avgårde på lav varme, med fornøyelige små stikk: En kresen kunde inspiserer en harmløs pyntegjenstand laget av skjell i Beas butikk og spør: ‘Er denne ekte?’, hvorpå hun får det kjappe svaret: ‘Ekte HVA DA?’  Det er en lavmælt, varm og beskjeden verden hvor ingen egentlig ønsker å skille seg ut, men de har ikke så mye imot å le bort en førstepremie i tangokonkurransen hvis det er det alle andre synes er best.  Dette er slett ikke konvensjonelt musikal-terreng. Ikke rart at datidens kritikere og publikum ikke helt visste hvordan de skulle ta det imot.

Jeg tror ikke vi trenger å bekymre oss for mye for den arven her på Waterloo East.  Koreograf Nancy Kettle lar ensemblet gå gjennom en rekke numre, og de gjør en strålende innsats.  Gerry Tebbutt er den eldste med sine 72 år, men etter en hel karriere i faget er hans fysiske styrke og smidighet intet mindre enn imponerende.  Du har kanskje sett ham i West End-oppsetninger for tiår siden, og han var i 17 år leder for musikkteater ved Guildford School of Acting (GSA).  En slik CV er typisk for dette merkverdige ensemblet som er samlet her for å presentere noe som føles mer som en ‘happening’ enn en vanlig produksjon.

Hver eneste av disse skuespillerne har erfaring fra de mest spennende og legendariske forestillingene som har gledet generasjoner.  Colette Kelley (som den nervøse, skjøre Shirley) var med i de originale britiske oppsetningene av Hair og Grease.  Jill Francis (som Martha, en annen av de faste gjestene i dansesalen) startet hos Danny La Rue og ble senere en ledende koreograf for musikaler, opera og pantomime. Slik fortsetter det: Annie Edwards (den kvikke Pauline); Garry Freer (den alltid fjerne Lightfeet); Olivia Maffett (vekselvis en blond glamour-bombe og Beas kverulerende svigerinne Helen/Emily); Dudley Rogers (den elegante Harry); Tim Benton (i rollene som både onkel Jack og den velkledde Bill) og James Pellow (den joviale Petey) tilfører dette ensemblet en ekstraordinær dybde og erfaring som gjør det til noe helt spesielt.

Og at de har satt alt dette sammen på bare fjorten dager er desto mer bemerkelsesverdig.  Joda, forestillingen trenger kanskje litt mer innkjøring før den flyter helt perfekt, men det er allerede mange øyeblikk hvor det virkelig gnistrer. I disse mindre, mer intime omgivelsene kommer vi like tett på disse menneskene som seerne gjorde da historien først ble vist på TV.  Når det gjelder musikken, har Billy Goldenbergs toner – kjent fra dusinvis av TV-programmer fra den tiden – en behagelig atmosfære som kanskje mangler det helt unike særpreget, men som holder drivet oppe. Samtidig antyder musikken liv som går i sirkler, hvor lite skjer og ingenting av betydning endres.  Selv kabaretnumrene til vertskapet i dansesalen, Danielle Morris (som Marlene og datteren Diane) og Adam Anderson (Nathan og sønnen David), glir fra den ene sangen til den neste, og virker alltid å synge om det samme.  Likevel får Martin synge det store nummeret ‘Fifty Cents’ – selve definisjonen på et ‘11 o’clock number’ – med kraft, styrke og upåklagelig frasering.  Alan og Marilyn Bergmans tekster forteller ærlige og direkte sannheter om upretensiøse liv; de er elegant utformet, klare som glass i Andy Hills perfekte lydmiks, og – akkurat som danserne – de trår aldri feil.  Kanskje det hadde vært en mer spennende forestilling om de gjorde det, men her er alt for godt kontrollert til at det oppstår uventede feilskjær.

Spilles frem til 4. juni 2017

Foto: Robert Piwko

BESTILL BILLETTER TIL BALLROOM VED WATERLOO EAST THEATRE